Hopp til hovedinnholdet

Publications

NIBIOs employees contribute to several hundred scientific articles and research reports every year. You can browse or search in our collection which contains references and links to these publications as well as other research and dissemination activities. The collection is continously updated with new and historical material.

2013

To document

Abstract

Recent studies from mountainous areas of small spatial extent (<2,500 km2) suggest that fine-grained thermal variability over tens or hundreds of metres exceeds much of the climate warming expected for the coming decades. Such variability in temperature provides buffering to mitigate climate-change impacts. Is this local spatial buffering restricted to topographically complex terrains? To answer this, we here study fine-grained thermal variability across a 2,500-km wide latitudinal gradient in Northern Europe encompassing a large array of topographic complexities. We first combined plant community data, Ellenberg temperature indicator values, locally measured temperatures (LmT), and globally interpolated temperatures (GiT) in a modelling framework to infer biologically relevant temperature conditions from plant assemblages within <1,000-m2 units (community-inferred temperatures: CiT). We then assessed: (1) CiT range (thermal variability) within 1-km2 units; (2) the relationship between CiT range and topographically- and geographically-derived predictors at 1-km resolution; and (3) whether spatial turnover in CiT is greater than spatial turnover in GiT within 100-km2 units. Ellenberg temperature indicator values in combination with plant assemblages explained 46-72% of variation in LmT and 92-96% of variation in GiT during the growing season (June, July, August). Growing-season CiT range within 1-km2 units peaked at 60-65°N and increased with terrain roughness, averaging 1.97°C (SD = 0.84°C) and 2.68°C (SD = 1.26°C) within the flattest and roughest units, respectively. Complex interactions between topography-related variables and latitude explained 35% of variation in growing-season CiT range when accounting for sampling effort and residual spatial autocorrelation. Spatial turnover in growing-season CiT within 100-km2 units was, on average, 1.8 times greater (0.32°C km-1) than spatial turnover in growing-season GiT (0.18°C km-1). We conclude that thermal variability within 1-km2 units strongly increases local spatial buffering of future climate warming across Northern Europe, even in the flattest terrains.

2012

Abstract

Kystlyngheiane nordvest i Europa er eit gammalt kulturlandskap som har blitt kontinuerleg skjøtta gjennom sviing og beiting i minst 5000 år. Vegetasjonen er i stor grad karakterisert av lyngplanter, men med variasjonar i plantesamansettinga både mellom geografiske regionar, og i forhold til bruk. Opphøyr av tradisjonell drift har ført til at kystlyngheiane i dag er klassifisert som trua i heile Europa, og har kome på raudlista over naturtypar i Noreg. Auka fokus på ivaretaking av kystlyngheiane har gjort det nødvendig å betre kunnskapsstatusen kring skjøtsel av dette kulturlandskapet. Velle undersøkjer korleis sviing i kombinasjon med beiting må tilpassast den biogeografiske nord-sør gradienten langs kysten. Stadig fleire av dei norske kystlyngheiane er i dårleg hevd, og Velle kvantifiserer korleis høg røsslyngalder påverkar gjenveksten av vegetasjon etter sviing. Vidare vert det undersøkt om bruken i kystlyngheiane fører til ein auke av artar med stor geografisk utbreiing etter sviing (biotisk homogenisering), og om røykindusert spiring i røsslyngfrø kan vere ein kulturbetinga eigenskap i dette økosystemet. Arbeidet til Velle syner at lyngsviing saman med beiting framleis har ei viktig rolle i skjøtselen av kystlynghei, både for å hindre gjengroing, for å få meir variasjon i plantesamansetnaden og for å fornye røsslyngen. Geografi, veksestad (habitat) og alder på røsslyngplanta påverkar vegetasjonssamansettinga og vekstraten til vegetasjonen etter sviing, noko ein må ein ta omsyn til i utarbeiding og oppfølging av skjøtselsplanar. Arbeidet peikar på at ulikskapar i regenereringsevne hos røsslyng gjer at brannrotasjonar bør bestemmast ut i frå røsslyngen sin vekst og ikkje alder. Velle syner at gammal kystlynghei har eit restaureringspotensiale, og at artane som kjem inn etter sviing er naturlege artar som høyrer til i dette økosystemet. Dette er det første arbeidet som antydar at røykindusert spiring hos røsslyngfrø langs kysten her til lands skuldast ei evolusjonær tilpassing til skjøtsel, og syner viktigheita lyngsviinga har hatt over tid.