Rogn og Asal (Sorbus)

Blomst og frukt

Rogn- og asalslekta tilhører rosefamilien og står nære eple-, pære- og hagtornslektene. Blomsten hos rogn- og asalartene er små og kremhvite med fem kronblad. De sitter mange sammen i en tettblomstret skjerm. De tallrike pollenknappene er kremhvite eller rosa. Rognebæret er ikke et bær, men et eple i miniatyr; et såkalt bæreple. Fugl og rev er spesielt glade i fruktene som hos de norske artene er oransje til røde.

Utbredelse

Rogn vokser over hele landet, mens mange av de andre artene i slekta finnes mest langs kysten, og da spesielt på Sør- og Vestlandet. Flere arter finnes bare i Norge og delvis også bare på svært små områder. Nordlandsasal finnes for eksempel bare i noen fåtallige populasjoner i Bindal kommune i Nordland. Sørlandsasal er viltvoksende bare i et smalt belte på Sørvestlandet, og grenmarasal finnes bare på Sørøstlandet.

 

Opprinnelse

Det antas at flere av våre arter, deriblant også rognasal, er oppstått etter istidene med utgangspunkt i krysninger som fant sted da rogn møtte bergasal (S. rupicola) og norsk asal (S. norvegica) under innvandringen til landet fra sør. Men Sorbus-artene har også vært oppfattet som nytte- og frukttrær i uminnelige tider (Høeg 1974). De har vært plantet ved husene og nyttet som spisefrukt. Flere arter, også viltvoksende i Norge, som rogn og rognasal, har vært innført og plantet som pryd- og nyttetrær siden langt tilbake. Sandved planteskole reklamerer eksempelvis i sin katalog for 1900-1901 for en rogn (S. aucuparia) funnet 720 m o.h. i Peterswald i Mähren, dagens Petřvald i Tsjekkia.

 

Bruk av rogn og asal

Rogn brukes mye til brensel. Rogneveden er slitesterk og har også vært mye brukt til ulike trearbeider. Mange arter og sorter i slekta egner seg godt som prydtrær. Vi innfører mange utenlandske arter til prydbruk, men kunne godt bruke de genetiske ressursene som ligger i våre egne arter mer.

 

Rognebær ble tidligere brukt som mat både til mennesker og husdyr. Bark av rogn ble i nødstider brukt som husdyrfôr. Rognebær brukes i dag fortsatt til syltetøy og gelé. Fruktene blir gjerne søtere etter ei frostnatt fordi stivelse da omdannes til sukker.

 

Bladform

Rogn har finna blad med 6-8 par småblad og ett endesmåblad. De fleste asalartene har enkle blad, og noen har blad med tydelig sagtanna kant. Andre asalarter har blad som er noe delt inn mot midten, såkalte lappa blad. Det er stor genetisk variasjon i rogn- og asalslekta. Det skyldes delvis at ulike arter krysser seg med hverandre. Noen ganger dannes nye arter på denne måten, og hybridarten får da ofte en bladform som ligger et sted mellom bladformen til foreldrene.

 

 

En mangfoldig navnehistorie

Rogn (røgn) eller raun (raudn) er et helt gjennomgående navn på S. aucuparia i norske dialekter fra gammelt av. Raun, ofte uttalt raudn, har vært vanligst på Sørvestlandet nordover til Sogn og i dalstrøkene fra Telemark til Hemsedal og Gausdal, mens rogn har dominert fra Telemarkskysten på Østlandet og Sunnfjord på Vestlandet nordover gjennom det nordlige Norge så langt rognen finnes. Det danske navnet røn er brukt i mange eldre bokverk, og dialektformer som rønn (Agder) og rønne (Trøndelag) kan være farget av dette. Nordpå har rogn mange steder vært kalt skav knyttet til bruken av bark til fôr.

 

I de eldste norske kildene som nevner norske navn på asalarter, kalles de asald, hasald, axel, øxel og liknende. I tillegg brukes også ofte det danske røn om asalarter med innskårne eller lappete blad. Ivar Åsen noterte i 1860 at asall var den vanlige formen med sideformen hasall i Telemark, på Romerike og Sunnmøre. Betydningen av ordet asald (el. asal) kan trolig avledes av gammelnorsk aldinn, som betyr trefrukt, og jas- som kan bety å gjære (ese, jäse). Det faktum at ordet i vestnorske dialekter gjerne uttales med en tydelig "d" til slutt (asald) synes å styrke en slik tolkning. På Sunnmøre skilte folk mellom seljeasald (S. rupicola) og rognasald (S. hybrida), mens en i Hardanger har skilt former av rognasal etter smaken på fruktene i surasald og søtasald. Tilsvarende noterte Høeg (1974) fra Moster at man skilte mellom asadl (S. hybrida) som søtere enn halvasadl (S. meinichii).

 

 

Pæregrunnstamme

Fra eldre tid er det kjent at asal ble brukt som grunnstamme for poding av pærer (Kvaale & Skard 1958). Poding er en gammel kunst som nevnes allerede av den greske forfatteren Theofrastos for ca. 2300 år siden. En antar at munker brakte kunsten med seg til Norge fra Storbritannia i middelalderen. Horticultura Danica fra 1647 beskriver hvordan man planter inn vill "Havtorn og Røn" til hagen for deretter å pode inn bl.a. epler og pærer. Dette gjentas i flere senere norske hagebøker (se f.eks. Teilman 1797, Adtzleu 1747 i Balvoll 1996).

 

Keiserinnepære var blant de første sortene som fikk større utbredelse i vårt land. Det er noe uklart hvor gammel den er, men allerede på 1600-tallet var den i utstrakt dyrkning både i Frankrike og England. Noe senere spredte dyrkningen seg til Tyskland, Nederland og Danmark, og til Norge kom den trolig på 1750-tallet (Kvaale & Skard 1958).

 

Fram mot midten av 1800-tallet var keiseinnepære en av de viktigste sortene og den ble dyrket over det meste av landet der pærer lot seg modne. For salg og i større omfang var det særlig i de beste fruktdistriktene den var viktig: ved Oslofjorden og Drammensfjorden (Lier) på Østlandet, i Indre Hardanger, i Sogn, i Nordfjord og på de varmeste stedene innerst i fjordene på Sunnmøre

 

 

Mindre trær med rognasal

Mens bruken av asal som grunnstamme på 1700-tallet var på vei ut ellers i Europa, ble den holdt i hevd helt opp mot vår tid her til lands. Schübeler beskriver i flere skrifter i siste halvdel av 1800-tallet hvordan bøndene i Hardanger brukte viltvoksende rognasal som underlag for poding av pærer. Han anbefalte selv teknikken som en måte å utvide pæredyrkingens areal i Norge og dessuten lage mindre trær.

 

Flere arter av asal har tydeligvis vært brukt som pæregrunnstamme i stor utstrekning i fjordene på Vestlandet, men det var særlig rognasal (S. hybrida) som ble foretrukket til keiserinnepærer. Pæretrær podet på rognasal har vært i handelen fra flere planteskoler.

 

 

Forvillet etter fruktdyrking

Podingen på asal har også satt spor etter seg i plantegeografien. I ytre strøk av Sogn og Fjordane finnes en egen form av rognasal som skiller seg fra rognasalen som er vanlig lenger sør i landet ved bl.a å være relativt liten av vekst og ha rødlige pollenknapper. Den kan være svært tallrik og spiller en viss rolle i gjengroing av lyngheiene. I midtre fjordstrøk er imidlertid rognasal sjelden eller fraværende.

 

Først i de indre fruktdistriktene i Sogn og Nordfjord støter en igjen på den samme formen, men her vokser den i nærheten av gårdstun og gamle frukthager, ved eller på tidligere dyrket mark. Opplysninger fra eldre folk tyder på at den her står igjen etter tidligere pærehager.

 

 

Røde eller kremformede pollenknapper

Også i bygdene fra Kongsberg og Drammen til Ringerike på Østlandet finnes formen med rødlige pollenknapper. I Hardanger og fjordstrøkene sørover på Vestlandet finner vi imidlertid rognasal mer med hvite til kremfargete pollenknapper (Salvesen upubl.). Det kan altså synes som om grunnstammer fra asal har vært valgt fra ulike opphav i ulike distrikter, og utbredelsesmønsteret til de ulike rognasalformene kan tolkes i pæredyrkingens bilde som resultat av to "skoler" innen podekunsten, én sentrert omkring Hardanger, en annen i Sogn og Fjordane med en "avlegger" omkring Lier og Sylling.

 

 

Flere sorter i salg

I dag frøformeres flere sorter av rognasal for salg. Sorten 'Stord' er gitt status som eliteplante i Norge og beskrives som en allsidig plante som blir et velformet og enstammet tre, velegnet i grøntanlegg. Den har kremhvite pollenknapper og samsvarer i dette med rognasalformene i pæredistriktene i Hardanger.

 

Sorten 'Nordfjord' har røde pollenknapper og blir et mindre tre som har lett for å bryte nedenfra, slik at den danner flerstammete busktrær. Den regnes derfor som god til leplanting, men en skulle tro det gjør den lite egnet til grunnstamme. Like fullt kommer sorten etter det vi vet fra asaltrærne som står igjen etter den tidligere pærehagen på Ytre Hauge i Sandane.

 

 

Plakat om rogn og asal

Norsk genressurssenter har utarbeidet en plakatserie med informasjon om norske skogtrær. Følg linken under for gratis nedlasting eller bestilling.

Til plakater om skogtrær