Osp

Osp (Populus tremula) tåler både kulde og tørke og vokser i et vidt spekter av habitater. Osp setter mange rotskudd og utløpere, og lenge har man trodd at osp i hovedsak spres vegetativt. Nyere studier viser imidlertid at skogholt med osp som man trodde var kloner, består av individer som er genetisk forskjellige. Så selv om en klon av en osp kan dekke store områder, etableres det planter fra frø innimellom. Seksuell reproduksjon og frøformering har altså mye større betydning enn man før har trodd, og er ikke minst avgjørende for å opprettholde lokal genetisk variasjon.

Den vegetative formeringen fra Osp er samtidig enorm. Det kan komme opp rotskudd i hundrevis fra røttene på enkelte trær, faktisk opptil 40 meter fra mortreet. På tidligere dyrket mark kan osp, ved hjelp av rotskudd, spre seg så mye som en meter i året.

Frøene spirer fort

Ospa produserer svært små og lette frø med tynne tråder på, noe som gjør at de lett kan transporteres over store avstander med vinden. Interessant nok har ikke frøene til ospa noen ”matpakke” med seg for å kunne overleve lenge i frøbanker i jorda, eller en vinter under snøen. Så snart frøene lander på bakken er de klare til å spire.

Ospa er kjent for å raskt kolonisere nye områder. Den er en lyselskende art og kan på gode lokaliteter klare å konkurrere lenge med gran på grunn av sin eksepsjonelle evne til å vokse raskt i ungdommen. Selv om hvert ospetre sjelden blir mer enn 100 år, kan selve det genetiske individet, det vil si klonen med gamle og nye rotskudd, bli svært gammel, sannsynligvis mer enn tusen år. Kanskje er det nettopp kombinasjonen av vegetativ og seksuell reproduksjon som har gjort at osp har en svært stor utbredelse og klarer seg i et vidt økologisk spekter.

Innvandringshistorie og genetisk variasjon

I dag er ospa utbredt over hele Eurasia, fra de Britiske øyer i vest til tippen av Asia i øst, og fra Nord-Afrika i sør til Skandinavia helt i nord. Osp var et av de aller første treslagene som koloniserte Skandinavia etter siste istid. Akkurat hvor ospa overlevde siste istid vet man ikke, men basert på pollenanalyser går man ut ifra at de viktigste områdene var i Mellom-Europa.

Man kan også tenke seg at osp, som er et svært kulde- og tørketolerant treslag, kunne overleve nokså nært opptil iskanten. Dette kan også være en av grunnene til at den så raskt vandret inn til isfritt land. På bakgrunn av genetiske analyser tror man også at flere av overvintringsstedene under siste istid var i forbindelse med hverandre ved hjelp av frøflyt.

Øst og vest møtes

En undersøkelse, som omfatter variasjon i svært mange gener, viser at osp i Sverige stammer fra blandingen av en østlig (russisk) og en vestlig (skotsk) genetisk linje. Blanding av østlige og vestlige genetiske linjer som møtes i Skandinavia, finner man også hos mange andre arter. En slik blanding av ulike genetiske linjer kan gi økt genetisk variasjon, noe som igjen er med på å øke sannsynligheten for rask tilpasning til klimaendringer.

Økt genetisk variasjon får vi også når arter hybridiserer med hverandre. Osp hybridiserer naturlig med den mellom- og sør Europeiske arten Populus alba, kvitpoppel. Hybriden blir kalt gråpoppel. Flere hybrider har også blitt laget mellom osp og amerikanske poppelarter, og flere av dem har vist en svært stor evne til å vokse, noe som kan medføre store problemer hvis en slik art får ”rotfeste”.

Viktig modellslekt for forskning

Slekta Populus hører til pilefamilien (Salicaceae), og slekta har ca 35 arter i Asia, Nord-Afrika, Nord-Amerika og Europa. Det er bare osp, Populus tremula som finnes viltvoksende i Norge.

Kjempepoppel (Populus trichocarpa), en slektning av osp i Nord-Amerika, var det første treslaget hvor det fullstendige arvematerialet ble kartlagt gjennom DNA-sekvensering. Dette gir muligheter for å forstå veddannelse og andre typiske trefenomener. Med kunnskap om hvilke gener som styrer blomstring og andre viktige egenskaper, kan en velge ut de genvariantene som gir trær som blomstrer tidligere, vokser raskere eller er mer motstandsdyktige mot sykdommer.  Genomet til poppel ble valgt på grunn av at dens totale arvemasse var liten og kompakt, pakket på bare 19 kromosomer, noe som gjorde det teknisk overkommelig å starte sekvenseringen i 2002. Siden har flere andre treslag blitt sekvensert, blant annet grana.

Ospas nytteverdi

Osp er et allsidig treslag og et tradisjonsrikt byggemateriale til forskjellige konstruksjoner som driftsbygninger, fjøs og bolverk. Det brukes også som panel, gjerne i badstuer, siden den ikke inneholder harpiks og har lav varmeledningsevne. Ubehandlet virke av osp egner seg godt til ytterkledning, gitt riktig konstruksjon og detaljering. I Nord-Amerika blir osp brukt til møbler. Osp er vanlig å bruke i fyrstikkproduksjon, men fyrstikkene produseres ikke lenger i Norge.  

En viktig art for biodiversitet

Osp er et viktig treslag for mange ulike arter i barskogen. På barken, som har høy pH-verdi finner vi mange lavarter. Strøet fra ospa gir gode livsvilkår for meitemark, snegler og løpebiller. Fra Amerika er det kjent at opptil 250 forskjellige arter av sopp er knyttet til nedbrytningen av osp. Det er også en svært rik insektfauna knyttet til osp, og mange av disse insektartene er sjeldne eller truet.

Ifølge en undersøkelse utført fra NINA har osp på hogstfelter både flere biller og flere rødlistede biller enn osp i gammelskog. Samtidig trengs også gammelskog for å opprettholde det totale mangfoldet av biller. Særlig osp som har, døde eller råtne partier inneholder et spesielt rikt mangfold av vedlevende biller. Det er derfor særlig viktig at slike trær blir stående når man avvirker.

Høyt beitetrykk på osp

Osp, sammen med rogn og selje, er viktige og høyt prefererte beiteplanter for hjortedyr som elg, hjort og rådyr. Som følge av økte bestandtettheter av disse hjortedyrene, er beitetrykket på disse plantene høyt. Om det økte beitetrykket på osp kan ha konsekvenser for populasjonsdynamikk, utbredelse og genetisk variasjon er uvisst.

Det man ser er at regenereringen av osp er svært hemmet i områder med høy tetthet av elg om vinteren. I noen områder i Finland er ungosp nesten borte, til tross for at man finner frøplanter. Landskogstakseringens data indikerer også en nedgang i totalt antall unge osper, typisk i størrelsen mellom 5 og 10 meter høye. Dette er planter som sannsynligvis har blitt beitet på for 10-20 år siden, i det tidsrommet man hadde en topp i populasjonstettheten av elg.

Samtidig kan nedgangen av ungosp også ha sammenheng med skogbruket. Det er likevel lite sannsynlig at osp og dens genetiske ressurser er truet selv om noen områder uten tvil kan bli hardt rammet som følge av beiting. At osp også har betydelig høyere seksuell regenerering enn tidligere antatt, og et stort potensial for å spre seg langt, er viktige faktorer som vil bidra til å opprettholde genetisk variasjon i arten.