Ask

Ask (Fraxinus excelsior) hører til i oljetrefamilien. I slekten ask er det på verdensbasis ca 43 arter, de fleste på den nordlige halvkule. De fleste artene i slekta er trær, og det er interessant at de artene som er vindpollinert stort sett holder til i tempererte nordlige områder, mens de som er pollinert av insekter vokser i Øst-Asia. Forskere har funnet ut at vindpollinering i askeslekten har oppstått tre ganger uavhengig av hverandre.

Bruk av ask

I tidligere tider ble ask regnet som det mest verdifulle av alle europeiske treslag, og regnes for å ha de beste tekniske egenskapene av lauvtrærne våre. Virket er seigt, elastisk og slitesterkt, med høy hardhet. Langs kysten av Sørlandet og Vestlandet har treslaget blitt mye brukt til skipsbygging, men også til ski, hjul og redskaper. Selve navnet ask skal komme av gammelnorsk «askr», som betydde spyd. Styvede asketrær vært en viktig ressurs som fôr for husdyr, og ask har vært brukt som tuntre og i alléer.

Det allsidige asketreet har også hatt betydning som medisin. Blant annet har barken og bladene blitt brukt. På 70-tallet ble askeavkok solgt i store mengder, og skulle hjelpe mot ulike lidelser.

Ask i Norge

Ask kan bli opptil 200 år, og er et viktig treslag i edellauvskogen. Den finnes langt kysten nord til Sogn og Fjordane og med spredte forekomster opp til Nord-Trøndelag. På Østlandet går ask innover i landet opp til Mjøsa og Randsfjorden. De norske askeskogene er nordlige utløpere av større askeskoger i Europa som spredte seg nordover etter siste istid. Da isen trakk seg tilbake, fulgte ask en østlig innvandringsvei fra overvintringsområder i Sørøst-Europa. Spredningsfronten har trolig bestått av få trær som har etablerte seg i isolerte lommer langs kysten, derav avtagende genetisk variasjon i skogene nordover.

Askeskuddsjuke

Ask er et truet treslag i Norge på grunn av sykdomsangrep fra sopp som gjør at trærne kan dø fordi vanntransporten stopper opp. Askeskuddsjuke forårsakes av soppen askeskuddbeger som kom til Europa fra Asia på begynnelsen av 1990-tallet. I Norge ble den påvist i 2008 og har siden spredt seg over hele utbredelsesområdet. Akseskuddsjuke har høy dødelighet. Noen skoger i Europa er helt utradert, andre steder er dødeligheten mer enn 80 %. Soppsporene spres på sommeren, vokser inn i treet gjennom bladene og videre inn i greinene. Du ser at treet er sjukt ved at det stikker ut døde greiner i toppen. Små trær visner fra toppen, mens på store trær ser du at døde greiner stikke ut fra krona, ofte med vannris – et desperat forsøk fra treet på å produsere bladmasse.

Unge trær dør relativt fort, mens det for eldre trær tar mange år. Derfor har vi ennå ikke sett det endelige resultatet i Norge. Miljøet spiller trolig også inn på hvordan trærne takler sjukdommen. I svært fuktige områder der sporeproduksjonen er stor og i områder med honningsopp som også angriper trærne, er dødeligheten størst. På tørre områder, og i kantsoner ser vi oftere frisk ask. Sannsynligvis vil askepopulasjonene bli sterkt redusert med store økologiske konsekvenser. Noen individer takler imidlertid sjukdommen. Arvelig motstandskraft mot sjukdommen er til stede hos en liten del av asketrærne, det er derfor viktig å bevare ask som er frisk og ikke minst avkommet fra friske trær. I Norge etablerer vi nå avkomforsøk fra friske trær, målet er å identifisere motstandsdyktige trær og etablere en frøplantasje som gir friske avkom. I tillegg tester vi også ut avkom etter danske, svenske og litauiske trær som har vist en viss motstandsdyktighet mot sykdommen.

Forvaltningsråd og bevaring av ask

En bør ikke ta ut asketrærne selv om askeskuddsjuken er til stede i et bestand. For å sikre bevaring av genetisk diversitet, er det viktig å bevare så mange som mulig av de friske trærne. Ved å la naturen gå sin gang, vil det ved hjelp av seleksjon trolig være noe ask som vil klare seg. Askeskuddbeger angriper bare ask og fruktlegemene vokser på gamle askeblader. Derfor kan man oppnå en viss reduksjon i sporeproduksjon ved å blande inn andre treslag. Slik blir det færre gamle askeblader på skogbunnen som fruktlegemene til askeskuddbeger kan vokse på. Samtidig er det viktig å ta vare på foryngelsen av ask og ikke la den bli utkonkurrert av f.eks. platanlønn, som er en konkurrent i mange edellauvskoger. Bevaring av så mange individer av ask som mulig, vil bidra til å sikre den genetiske diversiteten som er nødvendig for at asken skal kunne ha potensiale til å takle andre miljøutfordringer og nye sjukdommer som kan være på vei. Asiatisk askepraktbille, en introdusert art fra Asia, har utryddet store askeskoger, blant annet i Russland. Billen er nå i St. Petersburgområdet. Trolig tar det ikke lang tid før den kommer hit.

Genetiske mønstre hos ask i Europa

Ask har flere genetiske grupper som sannsynligvis oppsto under istiden da askepopulasjonene var isolert i adskilte refugier sør i Europa.  Man har kartlagt spredningsveiene hos ask med genetiske markører fra kloroplast-DNA. Hos ask er DNAet i kloroplastene nedarvet fra mor og spredt med frø - og slik sett speiler disse genetiske mønstrene spredningsveiene. På grunn av den relativt beskjedne spredningen askefrø har, kan man fremdeles i dag se svært tydelige genetiske mønstre som reflekterer spredningsveiene fra sør.  DNA-studier viser også at ask og smalbladask (F. angustifolia) hyppig hybridiserte i istidsrefugiene. Fra den Iberiske halvøy har det vært en vestlig spredningsrute til Storbritannia, fra Italia spredte asken seg nordover til Frankrike, fra Øst-Alpene gikk spredningsveien gjennom Tyskland og videre til Danmark, og fra overvintringsområdene i sør-øst Europa og i Karpatene spredte asken seg nordover til Polen, de Baltiske statene, Finland, Sverige og derfra videre til Norge.

Den norske aska er med andre ord nærmest beslektet med svensk ask. Hvis man skal velge materiale for å plante inn i norske bestand, kan dette være en faktor man ønsker å ta hensyn til. Klimatilpasning er sannsynligvis viktigere. Hvorvidt dansk, svensk og litauisk ask er tilpasset det norske klimaet, ønsker vi også å få svar på basert på avkomforsøkene vi har plantet ut.

Hanner i to hus

Ask har et svært sjeldent og interessant reproduksjonssystem, den er såkalt androdioik. Fra gresk betyr det: aner - hann; dis - to; oikos - hus, med andre ord, den har hanner i to hus! Hos ask finner vi nemlig trær med rene hannblomster, trær med rene hunn blomster og trær med både hann og hunn blomster, såkalte hermafroditter.

I en sammenligning av pollinerings og befruktningssuksess mellom de rene hannene og hermafrodittene, fant man at de rene hannene hadde over 100 ganger så stor suksess i befruktning som hermafrodittene. De rene hannene hadde altså en klar evolusjonær fordel. Men hvilke mekanismer er det så som gjør at det fremdeles finnes hermafroditter når de har så liten suksess hos hunnene?

Sannsynligvis bidrar hermafrodittene med befruktning når det ikke er noen rene hanner til stede, for eksempel i populasjoner der det bare finnes hunner og hermafroditter. Dette kan være i nylig koloniserte områder. En annen forklaring er også ganske enkelt at evolusjonen har ikke kommet lenger, reproduksjonssystemet er i en overgangsfase, og basert på studier av farskap er det de rene hannene som vil vinne - som ellers i utviklingshistorien.