Alm

Alm (Ulmus glabra) er vårt mest utbredte edellauvtre og forekommer helt til Beiarn i Nordland. Alm er hardfør og tåler både frost, snø og vind. I Sør-Norge er alm funnet over 900 moh, men er hovedsakelig knyttet til sørvendte lier på næringsrik jord. Blomstene er både hann og hunn (tvekjønnet), og blomstringen finner sted tidlig om våren før lauvsprett. Pollen og frø spres med vind. Alm kan bli opp mot 30 - 40 meter høy og mer enn 400 år gammel. 

Ifølge norrøn mytologi ble de to første menneskene på jorda, Ask og Embla, skapt av stokker av henholdsvis ask og alm. 

Innvandring 

Under istiden overlevde alm i refugier, gunstige lokaliteter, rundt Middelhavet. Skandinavia ble trolig kolonisert fra to forskjellige istidsrefugier, med ulik genetisk tilpasning. Dette underbygges ved ulik bladform i forskjellige deler av Norge, samt ved genetiske studier. I norske almepopulasjoner er det funnet to varianter av kloroplast-DNA, som vi vet stammer fra hver av istidsrefugiene. Koloniseringsveiene gjennom Europa kan kartlegges ved å analysere den romlige fordelingen av ulike varianter av kloroplast-DNA. Dette er gjort for en rekke treslag. 

Alm kom til Norge for omkring 8000 år siden, og hadde stor utbredelse i fjordene i varmetiden. Utbredelsen avtok da klimaet ble kaldere og jordbruket ekspanderte. 

Bruk av alm 

Alm er et ettertraktet treslag innen møbel- og interiørproduksjon, brukt både som massivvirke og finer. Almevirket er formstabilt og har god holdbarhet mot soppnedbrytning. Alm ble tradisjonelt gjerne brukt i bygg nær og i vann som vannrør, vannhjul og i skip. 

Dyrefôr og barkebrød 

Almeløv er både smakfullt, næringsrikt og har høyest fôrverdi av alle treslagene gjennom vekstsesongen. Almeløv skal være rikere på både protein og råfett enn høy og trevleinnholdet er relativt lavt. Treet ble plantet på innmarka, langs grenseskiller og langs veier. Trærne ble skåret slik at greiner kunne høstes i flere høyder og trærne ble gradvis formet slik at de kunne produsere mest mulig friskt løv. Alm var en viktig matressurs også for folk. I dårlige tider ble almebark brukt for å spe ut mel i brødet. Dette ga barkebrød og ble brukt senest på starten av 1900-tallet. 

Gamle almetrær er nøkkelbiotoper i kulturlandskapet. Man finner dem som solitære trær, i grupper og som allètrær, men alm kan også danne tresjikt i viktige kulturmarker som lauvenger og høstingsskoger. De er viktige levesteder for mange lav-, mose- og sopparter, samt for insekter og hulerugende fuglearter.  

Almesyken - en trussel mot alm 

Almesyken skyldes sopp i slekten Ophiostoma. Almesyken i Norge ble oppdaget første gang i 1963, uten å gjøre alvorlig skade. Fra 80-tallet har en mer aggressiv soppart i samme slekt blitt påvist. I 2008 var almesyke spredt rundt Oslofjorden fra Fredrikstad på østsiden til Grenland på Vestsiden. Nord for Oslo var den etablert på Romerike, nord for Lier har den etablert seg på Ringerike og vest for Drammen innover i Eiker. 

Trær som er angrepet av almesykesoppen setter i gang forsvarsmekanismer for å hindre soppvekst og spredning inni vevet. I grener som er smittet med almesykesoppen er denne forsvarsresponsen synlig som en karakteristisk mørk ring i vevet under barken. Angrepne trær visner og dør fordi vanntransporten blokkeres. Almesyke er en visnesyke og kan, i ekstreme tilfeller, drepe voksne almetrær i løpet av noen uker. 

Almesykesoppen spres med billen almesplintborer (Scolytus laevis). Lenger sør i Europa finnes andre billearter som sprer soppen mer effektivt. I enkelte områder har 90 % av almen blitt drept. Disse billene kan utgjøre en fremtidig trussel mot almen også her. Vi vet ikke om det finnes mer enn en art i Norge. I 2020, ble det bekreftet funn av almesyke i Arendal. Årsaken kan være frakt av smittet materiale, eller at andre billearter kan ha kommet hit.