Svensk asal

Kjennetegn

Svensk asal har olivengrønne, tykke og temmelig stive blad (bladplate (5-)7-9(-12,5) x (3,5-)4,5-6,5(-7,5) cm) som er omtrent halvannen til to ganger så lange som brede (lengde-breddeforhold 1,3-1,7). Bladene er bredt elliptiske til eggformete, noe tilspissete og med bredt og kort kileformet til nærmest tverr basis. Bladene er vanligvis skåret mindre enn 1/4 inn mot midten med grovt spisstannete og avrundete til trekantete lapper.

En sjelden gang opptrer svensk asal med dypere innskårne blad – nesten halvveis inn mot midten – og kan da ut fra bladene forveksles med arter i småasal-gruppa. Bladene hos svensk asal er imidlertid større og bredere og med bredere og rundere bladlapper enn småasalene. Bladene hos svensk asal har (6-)7-9(10) par relativt tydelige nerver. Bladene er filthårete på undersiden, først gulbrunt, senere brunlig til grålig.

Blomstene hos svensk asal er relativt store, ca. 15-17 mm brede og har kremfargete pollenknapper. Fruktene er avlange, 12-15 mm lange og 9-11 mm brede, blanke og gulbrune til røde og med spredte korkporer.

Svensk asal er tetraploid, det vil si med fire kromosomsett, og man mener arten inneholder kromosomsett både fra sølvasal, rogn og det utenlandske prydtreet tarmvrirogn (S. torminalis). Arten formerer seg ukjønnet ved apomiksis. Svensk asal vokser på berg og i tørre skogkanter og blir vanligvis et middels stort og oftest énstammet tre som kan bli opptil 15-20 m.

Breiasal er et innført prydtre som i likhet med svensk asal har kromosomsett både fra sølvasal og tarmvrirogn, men som tilsynelatende er uten innblanding fra rogn. Arten har blad med 6-8 nervepar og er delt omtrent like langt inn som bladene hos svensk asal.

Breiasal har bredt eggformete blad som er tydelig bredest nedenfor midten. Bladene er mye bredere (én til halvannen ganger så lange som brede) enn hos svensk asal, og bladlappene er tilspissete og trekantete. Fruktene er bredt runde og seint modne. Breiasal er ikke i bruk som prydtre i dag, men den kan en sjelden gang finnes forvillet i norsk natur hist og her i kyst- og fjordstrøk så langt nord som til Surnadal i Møre og Romsdal.

Svensk asal kan lettere forveksles med det nylig innførte prydtreet østerriksk asal, som på 1960-tallet ble importert som alternativ til denne. Bladene er blankere, fruktene er rent røde, bredt kulerunde og har tydelige krokporer, i alle fall på undersøkt materiale så langt. Bladlappene er grove og overlappende med spisse tenner, og bladplaten er grålig ullhåret på undersiden.

Østerriksk asal har 10-13 par nerver og ligner således i denne karakteren mer på sørlandsasal enn svensk asal. Den har kremfargete pollenknapper i likhet med svensk asal.

Kulturhistorie og prydpotensiale

Svensk asal er et hardført tre, og det er et av de mest brukte og viktigste trærne for prydbruk og leplanting i Nord-Europa. Treet har i alle fall siden siste halvdel av 1600-tallet vært plantet i vårt land og er mange steder forvillet og naturalisert i Norge. Det er noe uklart hvilke forekomster som eventuelt er av opprinnelig art.

Ifølge en undersøkelse ved Skog og landskap har det vist seg at svensk asal er det treslaget i Norge som har høyest brennverdi (følg lenken under "fagstoff" til høyre på denne siden).

Den harde og jevne veden har også vært mye brukt til ulike trearbeider på samme måte som rogn.

Utbredelse

Vi finner svensk asal spredt forvillet i lavlandet østpå fra Hedmark og sørover. Den er vanlig nær bebyggelse i kyst- og fjordstrøk nord til Bodø i Nordland og som plantet nord til Tromsø. Det er mulig at forekomstene i Halden og Aremark i Østfold er opprinnelig viltvoksende. Disse antatt ville forekomstene henger i så fall godt sammen med den svenske utbredelsen.

Verneinteresser

Svensk asal anses i den nye norske rødlista for 2010 som innført i nyere tid og er dermed ikke aktuell for vurdering. For å bli betraktet som opprinnelig må den være dokumentert som forvillet før år 1800. Den er i alle fall kjent plantet nord til Trøndelag før 1694 og har dermed antagelig kommet inn til landet tidligere enn for eksempel sølvasal selv om den ikke er dokumentert forvillet før denne.

Artikkelen er skrevet av Hanne Grundt og per Harald Salvesen.