Norsk asal

Kjennetegn

Norsk asal har blad som er om lag halvannen gang så lange som brede (6,5-11 × 4,5-9 cm), bredt elliptiske eller omvendt eggformete til nærmest runde, bredest ved eller ovenfor midten (lengde-breddeforhold 1,2-1,6), avrundete i spissen og med bredt kileformet basis. Bladstilken er noe kortere enn hos bergasal (ca. 11-15 mm versus ca. 15-22 mm). Bladranden er spisst og ujevnt dobbelt sagtannet, men tanningen blir svakere mot bladstilken og mangler i den nedre femtedelen.

Bladene er lyst gråhvitt filthårete på undersiden og vakkert blanke og mørkegrønne på oversiden. De er stive, papiraktige og flate ("rasler") med (8-)9-11(-12) par nerver.

Blomstene er vanligvis 15-20 mm brede. Pollenknappene er kremfargete til svakt rosa. Fruktene modnes seint, er runde, (8-)10-13 mm lange og (8-)9-13 mm brede, først tofargete røde/grønne, seinere røde og spredt til tett besatt med mer eller mindre tydelige korkporer. I visse områder kan norsk asal være vanskelig å skille fra bergasal, og enkelte eksemplar er noe midt imellom. Det er grunn til å tro at de to artene krysser seg med hverandre, men dette er foreløpig ikke undersøkt.

Norsk asal blir et én- til fåstammet tre med grålig bark på opptil 15 m med et stammeomfang opp mot 25 cm. Greiner på eldre trær er utsperrete til nedbøyde med oppstigende sprø kvister som knekker lett. Vanligvis finnes norsk asal på lysåpne og varme steder i ur og berg med krattskog og i skogkanter.

Kulturhistorie og prydpotensiale

Gamle trær av norsk asal kan bli meget vakre med bred, kuppelformet krone og solid stamme. Arten krever imidlertid høy varmesum for å kunne utvikles godt, og ofte blir rotutviklingen svak på plantede trær. Arten har tidligere vært noe forsøkt som park- og hagetre, men er lite brukt i dag.

Utbredelse

Norsk asal finnes spredt på lune steder langs kysten fra Halden til indre Oslofjord og langs kysten fra Ringerike til Sirevåg. Spredte funn på Vestlandet er trolig opprinnelig plantet eller spredt fra beplantninger. Arten er endemisk for Norge med unntak for et par små lokaliteter i Bohuslän i Sverige.

Verneinteresser

Arten finnes totalt sett i såpass rikelige mengder at den trolig ikke har behov for særskilt vern. Forekomstene er imidlertid små, fåtallige og ofte knyttet til solrike områder som er attraktive for blant annet boligbygging og fritidsaktiviteter. Norsk asal er dermed sårbar for endringer i arealbruk.

Det er påfallende morfologisk og genetisk variasjon innen arten. Visse populasjoner huser storvokste, velformete trær som vurderes som verdifulle og bevaringsverdige. Forekomster av arten bør derfor tas hensyn til i kommunenes arealplaner. 

Artikkelen er skrevet av Hanne Hegre Grundt og Per Harald