Generelt om snegler

Sneglenes funksjon i naturen

Sneglene har en viktig rolle i naturen, spesielt som nedbrytere av plantemateriale. Det kan være løv på bakken eller annet dødt plantemateriale.

Det er svært få sneglearter som regnes som skadegjørere.   Snegler "rydder" også opp etter seg ved at de fortærer døde og syke snegler.   Med snegler i naturen mener vi også kulturlandskapet, men her vet vi lite om sneglenes funksjon, foruten som nedbrytere, kanskje de bidrar til en viss beiteeffekt?   Snegler kan også bli spist og inngå som en viktig næringskilde for andre dyr, for eksempel fugl, padder, frosker og pinnsvin (naturlige fiender).

Sneglenes ytre bygning

Kroppen hos de landlevende sneglene består av hode, kappe og fot. Helt foran på hodet sitter munnen. Den har en såkalt raspetunge som er tett besatt med tverrekker av små tenner. Med disse river sneglen opp det den skal spise. Hodet har dessuten to par tentakler (følehorn) som sneglen kan trekke inn når den hviler eller føler seg truet. Det ene paret tentakler er korte og sitter nær munnen. Over og litt bak disse sitter et par lengre tentakler med ett øye ytterst på hver av dem. Sneglene kan trekke kroppen godt sammen, men graden varierer litt fra art til art.  

Kappen ligger som en hudfold over den fremre delen av dyrets overside. På høyre side av kappen sitter det et åndehull som det går luft ut og inn av. Inne i kappehulen er det et fint blodkarnett, og dette fungerer som en lunge. Under kappen befinner kroppshulen med de indre organene seg. Resten av kroppen består for det meste av foten.

Mange arter har en tydelig kant nederst rundt foten, det blir kalt en søm. Sømmen har ofte en farge som avviker fra resten av sneglen. Foten har en muskuløs krypesåle. Hvis man lar en stor snegl gå på en glassplate ser man fra undersiden tydelig hvordan musklene arbeider i bølgebevegelser når sneglen glir framover.

Kjølsneglene har en karakteristisk struktur på bakkroppen som kalles kjøl. Det er en kortere eller lengre, mer eller mindre tydelig og skarp kant eller rygg som står opp helt bakerst og midt oppe på ryggen. Hos noen arter, for eksempel svart kjølsnegl, kan kjølen ha en farge som avviker fra resten av sneglen.  

Huden skiller ut slim fra spesielle kjertler. Kroppsslimet beskytter mot uttørking. Foran på foten sitter det en kjertel som produserer store mengder slim. Sneglen glir oppå dette slimet når den beveger seg framover. Kroppsslimet er gjerne mer seigt enn såleslimet, og de to slimtypene kan ha ulik farge.

Kjønnsliv, parring og egglegging

Før paring finner sted må de fruktbare sneglene finne hverandre. De kan følge hverandres slim først. Når et par finner hverandre bruker de gjerne litt tid på å bli kjent. De kryper rundt i ring, tar litt på hverandre, noen arter biter hverandre, og etterlater seg en hel del slim på bakken. Når de omsider ordner seg side om side, vrenger de ut kjønnsorganet, tvinner dem inn i hverandre, og utveksler sperm. Paringen kan ta opp til flere timer, det er litt forskjellig fra art til art. 

Paringsatferden til boakjølsnegl er ganske spektakulær. Boakjølsnegl parer seg i høyden, for eksempel i trær. Etter at de har "funnet" hverandre slipper de seg over kanten av en gren og blir hengende side om side i en ca 40 cm lang tråd av sitt eget slim. Her foregår paringen, og når det er ferdig slipper de seg ned på bakken og kryper hver sin vei.

Etter paringen, som ofte skjer på sommeren, legger sneglene egg. Egglegging skjer oftest om høsten for brunskogsnegl og nettkjølsnegl. Eggene legges i klaser på 20-30 egg. Brunskogsnegl kan legge opp til 400 egg, og nettkjølsnegl opptil 500. Eggene legges i huler, jordsprekker eller under treplanker eller steiner, det varierer litt. 

Eggene til brunskogsnegl er ganske store (4 mm) og hvite eller melkehvite. Eggene til nettkjølsnegl er mindre (1-2 mm) og nesten gjennomsiktige. Også eggene til boakjølsnegl er nesten gjennomsiktige, men de er på størrelse med eggene til brunskogsnegl.