Biologisk bekjempelse

Ifølge EU retningslinjer og Forskrift om plantevernmidler, er mikroorganismer «en mikrobiologisk enhet, cellulær eller ikke-cellulær, herunder laverestående sopper og virus, som kan formere seg eller overføre genetisk materiale». Makroorganismer defineres som «parasittoider, parasitter og predatorer innen insekter, edderkoppdyr og nematoder».

Strategier

Det er fire ulike strategier for bruk av nytteorganismer i biologisk bekjempelse av planteskadegjørere:

1) Introduksjonsmetoden (classical)
Den klassiske metoden omfatter organisert utslipp av en fremmed, ofte eksotisk nytteorganisme mot en innført og nyetablert skadegjører. Den aktuelle nytteorganismen har vanligvis samme geografisk opprinnelse og er samutviklet med den aktuelle skadegjøreren. Her er det forventet permanent etablering av nytteorganismen, og dermed langtidskontroll av skadeorganismen. Denne metoden er foreløpig ikke brukt i Norge.

2) Oversvømmelsesmetoden (inundation)
I den tradisjonelle metoden blir masseoppformerte fremmede eller naturlig forekommende nytteorganismer satt ut gjentatte ganger og ofte i store mengder mot skadegjørere. Her er det ikke forventet permanent etablering, men det forventes at kontrollen oppnås kun ved hjelp av nytteorganismen som er satt ut.

3) Sesongintroduksjonsmetoden (inoculation)
Sesongintroduksjonsmetoden er en spesialisert utgave av oversvømmelsesmetoden. Dette er den vanligste metoden i norske og europeiske veksthus mot skadedyr som har mange og kortvarige generasjoner, som f.eks. spinnmidd, bladlus, mellus og trips. Nytteorganismene slippes ut for å gi en øyeblikkelig virkning, men også en varig virkning gjennom hele vekstperioden. Det forventes at nytteorganismen formerer seg og kontrollere skadeorganismen over en lengre periode, men ikke permanent.

4) Konserveringsmetoden (conservation)
Denne metoden omfatter økologiske og agronomiske strategier for å beskytte og fremme naturlig forekommende nytteorganismer som er effektive mot skadedyr. Her legges forholdene til rette i plantekulturen eller i omgivelsene for å gi best mulig levevilkår for nytteorganismer som er til stede i vegetasjonen. I konserveringsmetoden kan miljø og dyrkningspraksis manipuleres, f.eks. ved å kombinere bruk av luktstoffer, blomstrende kantsoner og overvintringsplasser. Ulike luktstoffer kan tiltrekke ulike nyttedyr, f.eks. gulløyer og marihøner til produksjonsarealer, men bruken av luktstoffer er på forskningsstadiet. Artsrik flora med kontinuerlig blomstring i kantvegetasjonen vil fremme naturlige populasjoner med nyttedyr, med tilgang på gode leveområder med mat, skjulesteder (beskyttelse) og overvintringsplasser. Kunstige og naturlige overvintringsplasser i omgivelsene sikrer overlevelse av nytteinsekter fra høst til vår. I konserveringsmetoden er det også aktuelt å begrense bruken av kjemiske plantevernmidler som skader nytteorganismene.

Historikk

Mikrobiologisk bekjempelse har lang historie og har vært undersøkt siden 1835, hvor Agostino Bassi påviste mikroorganismer (Beauveria bassiana) som infiserte silkeorm.

Den moderne historien til bruk av makroorganismer begynte i 1888 hvor de innførte en marihøne (Rodolia cardinalis) fra Australia til California for å bekjempe sitrusskjoldlus (Icerya purchasi). I Norge har NIBIO Bioteknologi og Plantehelse (tidligere Statens plantevern) forsket på biologisk og integrert bekjempelse siden 1966. Det er særlig i veksthuskulturer og i fruktdyrking vi kunne vise til vellykkete resultater med biologisk bekjempelse. I 1968 publiseres for første gang praktiske resultater med rovmidd mot veksthusspinnmidd i agurkproduksjon.

I begynnelsen av 1970-årene ble det i flere europeiske land igangsatt masseproduksjon av naturlige fiender til utslipp i veksthus. Metoden ble tilpasset norske forhold, og er i dag grunnlaget for biologisk og integrert bekjempelse av skadedyr.

Introduksjon av kjemiske plantevernmidler etter 2. verdenskrig ga økte avlinger, men forårsaket etter hvert negative ringvirkninger for helse og miljø. Biologiske preparater ble sett på som nisjeprodukter med lite marked og liten økonomisk gevinst. Dette er i ferd med å endres, ettersom myndighetene i EU krever at integrert plantevern (IPV) skal benyttes for å redusere bruken og avhengigheten av kjemiske plantevernmidler (direktiv 2009/128/EC). EU vil også fremme godkjenning av plantevernmidler med mikroorganismer og alternative lavrisiko stoffer (low risk substances - LRS).

Godkjente nytteorganismer

Utvalget av godkjente preparater med nytteorganismer mot planteskadegjørere i Norge er begrenset. Slike preparater er per i dag kun godkjent mot skadedyr og sykdommer, og ikke mot ugras. Per i dag er det godkjent 24 makroorganismer (Tabell 1) og 6 mikroorganismer i Norge (Tabell 2). Oversikt over godkjente nytteorganismer (inkl. preparater) til biologisk bekjempelse i økologisk og konvensjonelt landbruk finnes på Mattilsynets nettsider.
 

 Tabell 1. Makroorganismer som er godkjent mot planteskadegjørere i Norge (i alfabetisk rekkefølge).

Det finnes 111 makroorganismer og 75 mikroorganismer til biologisk bekjempelse av planteskadegjørere på det europeiske markedet. Flere av disse er aktuelle i norsk plantedyrking. Informasjon om «godkjente» makroorganismer i Europa finnes i EPPO standard PM 6/3. Oversikt over godkjente mikroorganismer og «lavrisiko» stoffer i Europa finnes i EU Pesticides Database.

Retningslinjer for godkjenning

EU, OECD og EPPO har utarbeidet spesifikke forordninger og retningslinjer for utprøving og godkjenning av mikroorganismer og mikrobiologiske plantevernmidler. 

Det er ingen felles EU-retningslinjer for godkjenning av makroorganismer, slik det er for mikroorganismer. Norge har et eget regelverk om innførsel og utslipp av makroorganismer. Import av fremmede arter er regulert av Naturmangfoldloven, og makroorganismer til biologisk bekjempelse er regulert av Matloven. Ifølge Matloven (Forskrift om Plantevernmidler) skal biologiske preparater ha "tilfredsstillende agronomisk virkning", og de kan ikke ha «uakseptable skadevirkninger overfor menneskers og dyrs helse" eller "vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfold".

Plantevernmidler kan bare importeres, markedsføres og brukes i Norge dersom de er vurdert og godkjent av Mattilsynet. Vitenskapskomiteen (VKM) involveres dersom det er behov for spesifikke helse- og miljørisikovurderinger. NIBIO utfører agronomiske vurderinger av plantevernmidler på bestilling fra Mattilsynet. Dette omfatter vurderinger av effekten til preparatene i omsøkte kulturer og mot aktuelle planteskadegjørere. 

Følgende kriterier er vurdert som viktige for å få biologiske plantevernmidler med nytteorganismer godkjent så raskt og enkelt som mulig i Norge (iflg. handlingsplanprosjekt 2012):

Fremtidig plantevern

Flere trender stimulerer til økt bruk av biologisk plantevern. For det første vil færre nye kjemiske plantevernmidler bli tilgjengelig på grunn av høye kostnader for utvikling og godkjenning. For det andre fortsetter skadegjørere å utvikle resistens mot ulike typer kjemiske plantevernmidler. Dette er et problem som er spesielt utbredt i enkelte arealmessige store kulturer, hvor intensiv bekjempelse og gjentatte behandlinger med plantevernmidler utøver sterkt selektivt press på skadeorganismene. For det tredje er det økende behov og krav fra allmennheten og  myndighetene, om å redusere risiko og total bruk av kjemiske plantevernmidler. EU foreslår 50 % reduksjon i bruk av kjemiske plantevernmidler innen 2030 ifølge EUs "Farm to fork"- strategi.  

På grunn av kravet om å redusere bruken av kjemiske plantevernmidler, forventes det at fremtidig bruk av biologiske plantevernmidler vil øke kraftig. Det forventes ikke at biologisk bekjempelse vil erstatte kjemisk bekjempelse, men biologisk plantevern er et viktig alternativ og kan brukes på et mye større område enn i dag.

Biologisk bekjempelse bør brukes i IPV-programmer i kombinasjon med andre planteverntiltak, og gjerne som et supplement til enkelte kjemiske plantevernmidler. Det finnes f.eks. kjemiske midler som er skånsomme mot nytteorganismer (se "side effects" lister fra nyttedyrfirmaene). En fordel med økt bruk av biologiske midler er at dette kan utvide bruken av enkelte kjemiske midler på grunn av langsommere utvikling av resistens. For å få et bærekraftig landbruk, men også for å beskytte miljøet og menneskers helse, så bør vi kombinere de beste planteverntiltakene og utvikle effektive IPV-strategier mot planteskadegjørere i ulike kulturer.