Vannforsyning i spredt bebyggelse

Drikkevannsforskriften er den sentrale forskriften for vannforsyning. Formålet med drikkevannsforskriften er "å beskytte menneskers helse ved å stille krav om sikker levering av tilstrekkelige mengder helesmessig trygt drikkevann, som er klart og uten fremtredende lukt, smak og farge."

Ny drikkevannsforskrift ble fastsatt 01.01.2017. Den nye drikkevannsforskriften innebærer strengere krav til alle vannforsyningssystemer. De skjerpede kravene vil bidra til at abonnentene får en sikrere vannforsyning med mindre lekkasjer på nettet og færre driftsavbrudd. Abonnentene vil også få forskriftsfestet rett til å ha tilgang til oppdatert informasjon om drikkevannskvaliteten. Forskriften innebærer dessuten større ansvar for de som har små vannforsyningssystem, for eksempel i hyttegrender eller hvor noen få husstander deler vannforsyning.

 
Forskriften gjelder alle former for vann som enten ubehandlet eller etter behandling skal drikkes, brukes i matlaging, til andre husholdningsformål eller i næringsmiddel-foretak der det stilles krav om bruk av drikkevann, samt alle forhold som kan ha innvirkning på drikkevannet.

Det er forbudt å forurense drikkevann. Forbudet omfatter alle aktiviteter, fra vanntilsigsområdet til tappepunktene, som medfører fare for at drikkevannet blir forurenset. Med aktiviteter menes også friluftsliv og annen utøvelse av allemannsretten.

I ny drikkevannsforskrift er det satt krav til at eiere av vannkilde/brønn (et vann-forsyningssystem) som leverer drikkevann til minst 2 abonnenter/husstander, skal registrere vannforsyningssystemet hos Mattilsynet. Dette kravet er gjeldende fra 1. juli 2017, og fristen for å registrere eksisterende vannforsyningssystem er satt til 1. juli 2018. Nye vannforsyningssystem skal registreres før byggestart.

Kravene i ny drikkevannsforskrift gjelder for vannforsyningssystemer som leverer vann til mindt 2 abonnenter/husstander. Eiere av en enkeltvannforsyning er selv ansvarlig for at drikkevannet er helsemessig trygt, klart og uten fremtredende lukt, smak og farge. 

Kommunen har et betydelig ansvar når det gjelder vannforsyning. Kommunen kan legge ned forbud mot forhold som kan være helsefarlige, og kommunen har plikt til både å føre tilsyn med og lage beredskapsplan for all vannforsyning i kommunen. Videre skal kommunen også bidra til at de nasjonale mål for vann og helse blir nådd.

Det er en utfordring at små vannforsyningsanlegg ikke er melde-/søknadspliktige i henhold til plan- og bygningsloven. Det er først når hytteeier søker om etablering av bad at kommunen kommer inn i bildet med sine vurderinger. Det er uheldig at det ikke er bedre samsvar mellom regelverkene for vann og avløp og byggereglene. Manglende oversikt over vannkilder gjør det vanskeligere for kommunen å bedrive helhetlig planlegging, samt å vurdere behov for utbygging av offentlig nett. Det gjør det også komplisert for rådgivere som skal prosjektere private avløpsanlegg, og som er avhengige av å ha god oversikt over vannkildene. I forurensningssaker, for eksempel forurenset drikkevann, er god oversikt nyttig for kommunens arbeid for å finne kilden.

Kommunen kan kreve at brønner skal være søknadspliktige i henhold til plan- og bygningsloven §20-1, pkt. a og k. Noen kommuner har allerede innført dette. På den måten kan kommunen få god oversikt over nye brønner. Det anbefales at kommunene vurderer å innføre søknadsplikt, spesielt der det etableres borebrønner i områder som har lokale avløpsanlegg.