Dyrk dine egne frø

Produksjon av frø på en morplante etter pollinering fra en farplante er naturens vanligste form for formering av plantemateriale. Frø er også en metode planter benytter for å overleve ugunstige årstider, f.eks. perioder med tørke som ellers ville tatt knekken på levende planter.

Alle våre viktigste mat- og fôrplanter, unntatt potet, formeres og dyrkes ved hjelp av frø.  I Norge gjelder det kornslagene våre, gras og belgvekster til fôr, de fleste grønnsaker og i tillegg mange prydplanter og urter.

Frø både mat og såmateriale

For de fleste planteslagene er det enkelt å dyrke sine egne frø. For mange av dem er frøene også selve avlingen vi dyrker for å spise. I gamle dagers jordbruk sparte man simpelthen bare endel av kornavlingen til såkorn for kommende år. Det samme er tilfelle for grønnsaker som erter og bønner, og urter og krydder som for eksemple karve, anis og koriander.

Noen forutsetninger 

Den viktigste forutsetningen for å dyrke sitt eget frø her i Norge er nok at sommeren er lang nok til at plantene setter modent frø av god kvalitet. Arter som f.eks. erter og bønner kan mange steder i Norge dyrkes til mat uten at de rekker å produsere modent frø.

Dernest er det viktig å vite at noen planteslag er kryssbestøvere, mens andre er selvbestøvere. Og videre at noen planter er to-årige mens andre er ettårige.

Sortsblanding

En viktig gunn til at man vil dyrke sitt eget frø er at man vil bevare sorten eller genotypen, både til eget bruk, og i et genressursperspektiv for at akkurat den gunstige kombinasjonen av gener som finnes i sorten ikke skal forsvinne. Fordi bønder og hagedyrkere har produsert sitt eget frø er endel gamle sorter som ellers ville ha gått tapt blitt bevart. 

Enkelt forklart er det slik at arter som er selvbestøvere pollinerer seg selv og sortblanding unngås selv om flere sorter plantes sammen. Hvis man derimot vil bevare en ren sort av kryssbestøvende grønnsakslag må man ikke frødyrke flere sorter nær hverandre uten tiltak for å hindre at planter fra ulike sorter bestøver hverandre.

Avstandsisolasjon

For eksempel anbefales å dyrke ulike kålsorter 2-300 meter fra hverandre for å hindre at insekter tar med seg pollen fra en sort og overfører til planter av en annen sort i  nærheten. Erter og bønner er som hovedregel selvbestøvere, men det anbefales likevel å plante ulike sorter noen meter fra hverandre fordi en liten andel selvbstøvning kan forekomme.

Av kornslagene er hvete, bygg og havre selvbestøvere, noe som betyr at flere sorter kan dyrkes side om side uten å risikere sortsblanding i nytt såfrø. Rug derimot, er kryssbestøver og for å holde sorten ren må man dyrke ulike sorter minst 200 meter unna en annen sort.

Ettårig eller toårig

Å dyrke frø av ettårige arter er ganske enkelt; man sår om våren og plantene gir modent frø allerede samme høst. Å dyrke frø på to- eller flerårige planter er vanskeligere. Slike planter utvikles bare vegetativt med røtter og/eller bladmasse det første året, mens den generative veksten med blomster og frø kommer først i påfølgende år. 

Noen flerårige grønnsaker og urter kan overleve ute en norsk vinter, med eller uten spesielle tiltak. Men hovedregelen er at man må høste den vegetative delen av planta, overvintre denne på et dertil egnet lager, og så plante ut igjen om våren og få denne delen til å utvikle seg til en blomster- og frøproduserende plante. Dette gleder f.eks. grønnsaker som kål, kålrot og nepe, kepaløk, gulrot og andre grønnsaker i skjermblomstfamilien.

Stauder som formeres med frø

De fleste stauder har overvintrende røtter, men noen formeres med frø, f.eks. stokkroser (Alcea), akeleie (Aquilegia), stjerneskjerm (Astrantia), lerkespore (Corydalis), revebjelle (Digitalis), dagfiol (Herperis), fløyelstjæreblom (Lychnis coronaria), fjellflokk (Polemonium), matrem (Tanacetum parthenium) og kongslys (Verbascum).

Bevaring av frø

Hvor lenge frø bevarer spireevnen varierer mye mellom arter, men også mellom sorter av ulike arter. Frøets utgangskvalitet er viktig, og videre hvordan man behandler og oppbevarer frøet.

Generelt er det slik at dyrking under tørre og varme forhold gir bedre kvalitet og bedre modent frø enn vått og kjølig vær. Når frø er høstet må det tørkes før det lagres. Profesjonelle genbanker oppbevarer frøet i tørkerom i tre måneder før det pakkes i lufttette forpakninger og lagres i fryserom eller i fryseboks.

Det nestbeste, som passer bedre for amatører er å la frøet tørke i romtemperatur i 1-2 uker, pakke det i papirposer (ikke plast) og lagre det kjølig og tørt f.eks. i kjøleskap eller kjølerom. Bare svært tørt frø kan lagres i plastposer eller annet lufttett materiale.

Hvor lenge bevares spireevnen?

Tørt frø av god kvalitet bevarer spireeevnen i mange år dersom det lagres tørt og kjølig. Dessverre er det umulig å gi noe entydig eller sikkert svar på hvor lenge. Til det er det for mange ukjente faktorer som kan kobles til arts- og sortsforskjeller, dyrkingsforhold (f.eks. vær, insekts- og soppangrep), behandling av frøet og lagringsforhold. 

Modeller utviklet etter langvarige spireundersøkelser antyder f.eks. at erter og bønner av god kvalitet lagret under optimale forhold kan bevare spireevnen i mer enn 1000 år (ja du ser riktig), mens frø av andre arter kan miste spireevnen etter noen få år.

Nytt frø hvert femte år

Derfor tester genbankene sine frøsamlinger for spireevne med jevne mellomrom, og produserer nytt frø når spireprosenten faller under en bestemt terskelverdi.

En tommelfingerregel for amatører kan være at det meste egenproduserte frøet vil bevare spireevnen i minst fem år, og dermed at nytt frø av en sort man vil bevare bør produseres hvert femte år. Husk også at ikke alle frø i en frøpakke dør samtidig. Hvis 90% av frøene spirer etter fem år, kan det fortsatt være 50% spireevne etter ti år.