Divisjon for skog og utmark

Beiteovervåkning av grågås gjennom en hel vekstsesong

INAKTIV SIST OPPDATERT: 12.08.2021
Slutt: feb 2021
Start: apr 2020

Gjennom to prosjekter (2018, 2019), og med finansiering fra interne NIBIO-midler, Fondsregion Nord-Norge (NFR) og Fylkesmannen i Troms og Finnmark har NIBIO vist at grågåsa kan påføre innmark hos nordnorske gårdsbruk betydelige beiteskader der den oppholder seg i store antall. Nå overvåkes grågåsa 24/7 gjennom en hel sesong for å kartlegge beitetider gjennom døgnet og sesongen.

Hovedmål

24/7 overvåking med viltkamera – når beiter grågåsa mest?

Grågåspar med unger på jordet kl. 03.26 i slutten av juni.jpg
Gåsemor tar ungene opp for å beite på jordet i tidlig alder.
Start- og sluttdato 26.04.2020 - 15.02.2021
Prosjektleder Jo Jorem Aarseth
Divisjon Divisjon for skog og utmark
Avdeling Utmarksressurser og næringsutvikling
Finansieringskilde Fylkesmannen i Troms og Finnmark og NIBIO

Grågåsa kan spise opptil 60% av gresset hvis den tillates å beite fritt, og kan legge igjen opptil 100 kg ekskrementer (våt vekt) per dekar. Beiteskadene er så omfattende at de påfører gårdsdriften der det er mye grågås betydelige økonomiske tap (se Aarseth m.fl. 2018 og Aarseth 2019). Samtidig øker grågås-bestanden, mest sannsynlig p.g.a. klimaendringer, den ankommer tidligere og tidligere hvert år og trekker vekk senere og senere på høsten. Nå oppholder grågåsa seg i hekkeområdene i Troms i opptil 7 måneder hvert år, og tidsrommet den kan påføre innmarka beiteskader utvides dermed stadig. Spesielt for mange nordnorske gårdsbruk langs kysten er at utmarksbeitet for grågåsa er relativt godt gjennom hele vekstsesongen. Her beiter den i perioder på gress, bær og urter, mest sannsynlig når disse har høy energi og fordøyelighet. Men studier tyder på at grågåsa allikevel velger å beite på innmarka der denne er lett tilgjengelig.

Det er en rekke tiltak som kan gjennomføres for å holde grågåsa borte fra innmarka, spesielt i kritiske perioder, som rett før slåtta. 

"Det er derfor viktig å kunne anslå når beitetrykket fra grågåsa er høyest slik at skadefelling/andre skremmetiltak kan intensiveres i disse periodene."

Det er mange oppfatninger av når grågåsa kommer for å beite i løpet av døgnet og når beitebesøkene er mest intense i løpet av en sesong. Dette kan skyldes variasjoner i størrelsen på lokal bestand, om grågåsa hekker i området, topografi på innmarka, om innmarka ligger i trekkruter for grågås eller rett og slett for lite og mer tilfeldig observasjon. Det siste gjelder nok for de fleste områder uansett, og det er ofte kun jegere som observerer grågås på innmarka om natta. Men ingen har observert beitebesøk på innmark døgnet rundt gjennom en hel sesong (personlig, etterspurt og kommunisert kunnskap).

I dette prosjektet har NIBIO gjort akkurat dette for å få et fullstendig bilde av beitetrykket fra grågås på innmark 24/7 gjennom en hel sesong. Dette er viktig for å sette inn fungerende skremme-tiltak i kritiske perioder for dermed å unngå for omfattende beiteskader. Prosjektet anses som viktig for nordnorske gårdsbruk og er ønsket av næringa selv (personlig kommunikasjon med bønder på e.g. Musvær, Kjøtta og Grytøya). 

Fem jorder på Musvær i Tromsø kommune ble overvåket med viltkameraer på timelapse-funksjon (et bilde i timen i 24 timer i døgnet) fra 25. april til 26.august 2020. Til sammen 19 viltkameraer tok ca. 54 000 bilder gjennom hele sesongen og alle disse bildene er analysert og antall grågås, hvitkinngås og kortnebbgås registrert. Bildene ga svært interessant kunnskap om når på døgnet og når på sesongen grågåsa (som hekker på Musvær) beiter på jordene. Og ikke minst ga de mye kunnskap om grågåsas adferd og utfordringer gjennom en hel sesong på Musvær.

Musvær i Troms, her ble prosjektet gjennomført (Film av Nicolai Enoksen og Jo Jorem Aarseth)

Publikasjoner i prosjektet

Sammendrag

Beiteskader fra gås, her grågås (Anser anser), er et økende problem for små, mellomstore og store årdsbruk flere steder i Norge. Beiteskadene har økt i takt med den økende bestanden av grågås de siste tiår, som kan skyldes en rekke faktorer, blant annet klimaendringer. Beiteskader fra gås kan deles inn i 1) tap av grovfôr (gress), 2) tap av spirer og såkorn, 3) store mengder avføring som reduserer kvaliteten på innhøstet fôr, 4) nedtråkking av gress/spirer og 5) spredning av frø fra uønskete planter og vekster. I dette prosjektet har vi kartlagt omfanget av beiteskader på grovfôrproduksjon på Musvær og estimert det økonomiske tapet gårdsdriften påføres. Musvær er en øygruppe som ligger ytterst mot havet, vest for Kvaløya i Troms. Gårdsdriften på Musvær har i de siste årene blitt mer påvirket av gåsebeiting. Som et avbøtende tiltak mot beiteskader har prosjektet sett på effekten av skadefelling av grågås, gjennomført etter en detaljert plan. Vi ønsket å estimere antallet grågås som minimum må felles for å oppnå en avbøtende effekt. Prosjektet konkluderer med at grågåsa på Musvær kan spise opp mot halvparten av gresset på et jorde og legge igjen betydelig mengder med ekskrementer om gjessene tillates å beite fritt. Et testforsøk viste at ekskrementer fra grågås kan ligge uberørt på et jorde i opptil 2 måneder og vil derfor kunne komme med i både første og andre slått. Tapet av grovfôr på det hardest beitede jordet utgjorde ca. NOK 30 000 estimert fra første og andre slått tilsammen, beregnet når det må erstattes med innkjøp av fullgodt erstatningsfôr. Siden dette jordet var så tilgriset av ekskrementer fra grågås at bøndene ikke vil høste det som fôr til husdyra sine, og jordet ansees som tapt, er det reelle tapet betydelig høyere. Uten skadefelling på nærliggende arealer vil antall gjess som beitet på dette arealet antakelig vært større og tapene enda større.....

Sammendrag

Kortnebbgås spesielt, men også hvitkinngås har påført gårdsbruk i Trøndelag, Helgeland og Vesterålen/Lofoten betydelig skade under trekket til og fra Svalbard i en årrekke. Både såkorn og gras spises i betydelige mengder, og gjessene påfører også jordene andre beiteskader (nedtramping av gras, ekskrementer). Gårdsbruk lenger nord, i Troms og Finnmark, har stort sett vært forskånet for beiteskader fra disse artene, siden Vesterålen/Lofoten tradisjonelt har vært siste stoppested før Svalbard. Et prosjekt i regi av NIBIO i 2020, samt interessante observasjoner i 2021 indikerer nå at dette kanskje er i ferd med å endre seg.