Slutt på forutsigbare matvarepriser

I Norge har vi vært vant til å skjerme oss for prisusikkerhet i matvaremarkedet. Ser vi bort fra matvarekrisen tidlig på 1970-tallet og prisvariasjonen de senere årene har vi i perioden etter krigen stort sett hatt fallende eller stabile realpriser på matvarer, sier spesialrådgiver og forsker Ivar Pettersen ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). 

- Den stabiliteten kan vi ikke ta for gitt i fremtiden, hevder han.

En del av verdensbildet

Pettersen påpeker at vi må se norske matvarepriser som en del av et verdensbilde der Norge i økende grad er koblet på. Globalt sett førte matvarekrisen mellom 1972 og 1974 til økt forskning, grønn revolusjon og fallende realpriser på lang sikt. Politikk bidro til både smørberg i EU og subsidiert korneksport. 

Etter WTO-avtalen om handel med jordbruksvarer og omlegging av politikken bl.a. i EU, fikk vi en kraftig prisøkning på korn i 2007-08 og igjen i 2010-13. Også denne oppgangen motiverte til teknologisk utvikling og produktivitetsvekst. Sist sesong var den kanadiske hveteprisen ca. 35 prosent lavere enn i 2007-08. Basert på hele perioden fra slutten av 1980-tallet til i dag, antar Pettersen at prisene i løpende dollar har steget med i underkant av tre prosent årlig. 

- Men muligheten for en slik jevn stigning er kanskje det minst interessante. Da prisene sist var på topp, forventet mange at tiden med lave matpriser nå var over. I dag sier en del at råvareboomen er over, og tenker på alt fra gull til korn og olje. Det viktigste kan være at tiden med stabil prisutvikling er over, at vi må regne med store svingninger og stor usikkerhet, sier NIBIO-forskeren. 

Verken matvarekonsumet eller produksjonen er prisfølsomme på kort sikt, påpeker han. Uten store lagre, må prisene svinge mye for å utjevne etterspørsel og tilbud.

- Det betyr at vi kommer til å oppleve både høye priser og bratte prisfall for å jevne ut normale svingninger i forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Klimarelaterte variasjoner i avlingsforhold vil skape ytterligere svingninger, hevder Pettersen.

Kostnadseksplosjon

Men noen innsatsfaktorer kan endre bildet: - Areal og tilgang på arbeidskraft er eksempler på relativt stabile faktorer, mens innsatsfaktorer som fosfat, energi og vann kan gi overraskelser og samtidig mer varige utslag på prisene, sier Pettersen. 

Fosfat kontrolleres av relativt få nasjoner. Størstedelen produserer i Nord-Afrika på relativt få hender og i et urolig område noe som raskt kan gi helt andre priser. Prisen på olje har nylig falt 60 prosent på få måneder, men om fornybar energi skal erstatte mer av den fossile, må bruk av olje igjen bli kostbart. - Mange land bør antagelig sette langt høyere pris på vannressurser. Kostnaden ved bruk av plantevernmidler og sykdomsbekjempelse hos husdyr kan også skifte med ny kunnskap og mer påtrengende miljø- og klimahensyn, sier Pettersen. 

Han påpeker at økte priser på jordbruksprodukter ikke nødvendigvis betyr gode tider for bøndene. - For grunneieren og primærprodusent er det forskjell på en situasjon der fosfat, vann og bærekraftig sykdomsbekjempelse er de kritiske knapphetsfaktorene, og en situasjon med knapphet på dyrka areal, sier han.

Bør lære oss å tåle dyrt kjøtt og brød

Store prisfluktuasjoner vil også merkes i vårt skjermede matmarked. NIBIO-forskeren viser til arbeid med norsk kornforsyning. - I Norge har vi sikret oss stabile og forutsigbare priser innenlands. Men den dagen prisene ute i verden stiger tilstrekkelig, har ikke Norge lenger en lukket kornøkonomi. Da er kornet, kjøttet og osten vi spiser, internasjonale handelsvarer i likhet med sukker, fisk og kaffe.  Og det kan være tvingende nødvendig for norske bønder at de også får kompensasjon for kostnadsvekst gjennom kraftig prisøkning innenlands. 

Pettersen håper Norge vil reagere annerledes enn i 2007-08, da Norge forsøkte å hindre korneksport ved å kreve tilbakebetaling av tilskuddsmidler til kornprodusentene. - Slik politikk hindrer at vi bruker korn og matvarer i tråd med endret matvareknapphet og øker risikoen for andre. Det er nødvendig at rike land deler den prisøkningen som rammer fattige land med store importbehov, sier han. 

Verdens befolkning forventes å stige til omlag 9 milliarder mennesker i 2050. Ifølge Mogens Lund, direktør for divisjonen for matproduksjon, økonomi og samfunn i NIBIO, vi dette føre til et kolossalt press på knappe ressurser som areal, vann og energi for å øke matproduksjonen. - Vi må i langt høyere grad forstå hvordan forskjellige typer av usikkerhet og risiko henger sammen for å bygge opp bærekraftige og mere robuste produksjonssystemer i fremtiden, påpeker han.

Kan skje raskt

Uansett om det er sterke naturlige prissvingninger eller varige skift i tilbudet av kritiske innsatsfaktorer som er utløsende, kommer gjerne “prissjokkene” overraskende. Pettersen viser til forskning som viser at politiske reaksjoner gjerne forsterker prisfluktuasjonen. De som etterlyser mer offentlig styring med matprisene, blir rådet til å huske smørberg og store subsidier til eksport av overskuddskorn på 1980-tallet. - Det var en situasjon som førte til en sløsing med matvareressurser som vi neppe vil ha råd til i fremtiden, sier Pettersen. 

Norge er ifølge Pettersen i en ganske annen situasjon enn mange andre land hvor den nasjonale styringsevnen kan forsvinne pga. uro i matmarkedet. Men i den siste studien av norsk forsyningsevne for korn, konkluderer Pettersen ikke bare med at Norge har høy grad av matsikkerhet, men også at det er grunn til å følge bedre med på de faktorene som avgjør matsikkerheten. I den forbindelse viser han til at systemer av betydning for både kommunikasjon, internasjonal matforsyning, transport og finans blir mer globale, mer integrerte og mer sårbare. - Den norske forsyningsevnen for matkorn er en del av dette systemet, og jeg mener det kan være i norsk interesse å følge bedre med på hvordan sårbarheten i dette systemet endrer seg over tid, avslutter han.