På beitekartlegging i Lesja

Det er midt i juni og jeg står sammen med Magnus Stenbrenden på en beitevoll øverst i ei nordvendt liside med utsikt over frodige og velstelte Lesja. Elva Lora bukter seg innover Lordalen. På setra beiter sau og storfe på de grønne vollene.

Målet med beitekartleggingen er å gi en oversikt over utmarksbeiteressursen i kommunen. Hvor er de beste beitene og hvordan varierer kvaliteten.

− Ut ifra dette er det også mulig å gi et anslag på hvor mange dyr som på en bærekraftig måte kan beite i et område over tid, sier Stenbrenden.

Selve kartleggingen av vegetasjonen foregår ved systematisk befaring av store områder, fra morgen til kveld, vekselsvis granskende ut over landskapet, vekselsvis tittende ned i stereobrillene på flyfotoet for å orientere seg i terrenget. I snitt kartlegges 2–3 kvadratkilometer per dag, avhengig av terrengtype og topografi, noe mer i fjellterreng.

Siden 2018 har NIBIO kartlagt rundt 430 kvadratkilometer utmark i Lesja kommune, i et område som strekker seg omtrent fra Bjorli, helt vest i kommunen, videre østover og helt inn i Lordalen.

Mange bønder ser verdien av utmarka som beiteressurs

Inne på landbrukskontoret sitter Ingrid Nornes Tragethon, landbruksrådgiver i Lesja og Dovre kommuner.

− Vår ambisjon er å få kartlagt hele beiteressursen i kommunen.

Tragethon er oppvokst på gård i Hallingdal, der de tidligere drev med sau, og der de i dag har gått over til ammekyr. Hun og samboeren er nå i prosess for å kjøpe en gård på Lesja, der de blant annet planlegger å utnytte utmarka til beite for storfe.

Fra kontoret har hun god utsikt ut over dalen, og i vinduskarmen står en kikkert – klar til bruk.

− Utmarksbeite er en ressurs som får litt for lite oppmerksomhet. Derfor er det fint å få konkretisert potensialet – både kvaliteten på beitet og verdien rent økonomisk. På den måten kan vi utnytte beitet best mulig.

− Vi har jo mye beitedyr i Lesja kommune. Så, ja… det er viktig for oss.

Selv startet hun i jobben på landbrukskontoret på Lesja i 2021. Da kom hun rett fra bachelor-studiet i husdyrvitenskap ved Nord Universitet på Steinkjer. Temaet for bacheloroppgaven var sau, og selv er hun over gjennomsnittet interessert i beitedyr og utmarksbeite.

− Mange storfebønder i kommunen ser i større grad verdien av at dyret høster graset sitt sjøl, sier Tragethon.

Varierende beitepotensial og utnyttelse i kommunen

Lesja kommune ønsker mer oppmerksomhet om bruk av utmarka som beiteressurs, gjennom for eksempel beitekartlegging, men også gjennom egne støtteordninger for utmarksbeite.

− Målet vårt er å få små- og storfebøndene til å utnytte de beiteressursene som finnes, og da er det kjekt å se at mer og mer av utmarka blir tatt i bruk.

Kommunen har rundt 15 000 småfe og 2200 storfe på beite, og storfeandelen er økende.

NIBIOs beitekartlegger Magnus Stenbrenden forteller at noe av utgangspunktet for beitegranskingene i Lesja var at kommunen var nysgjerrige på om beitekapasiteten stedvis  var brukt opp.

− Det er en utfordring at dyra på beite ikke alltid har studert NIBIOs beitekart. Beitevaner og terrengbruk kan gå i arv mellom generasjoner av samme besetning, sier Stenbrenden.

Ut fra beitekartene kan kommunen vurdere beitekapasiteten opp mot opplysninger om hvor mange dyr som blir sluppet på utmarksbeite i det samme området. Da kan de også si noe om hvor godt beitene utnyttes.

Et eksempel fra Lesja er beitene i Lordalen og Vestsida videre østover mot Vågå og Dovre. De synes å være godt utnyttet:

− Her ligger man, etter våre beregninger, helt i grenseland for hvor mange dyr området har kapasitet til. Lenger vest, på sørsida av Lesjaskogsvatnet og frem til kommunegrensa mot Rauma, er det beiteområder med få brukere og relativt få dyr på beite. Der kunne utnyttelsen av beitene vært langt større, sier Stenbrenden.

Beregninger av beitekapasitet er imidlertid beheftet med usikkerhet. Stenbrenden presiserer at man også må benytte lokal kunnskap og følge med på bruken av beitene og utvikling i slaktevekter over tid.

− Det er gjerne plass til flere dyr i et område med høy utnyttelse uten at dyra nødvendigvis vil mangle mat, men det er også et spørsmål om tilvekst og hvor «feite» dyra blir.

− Ut ifra de tilbakemeldingene vi har fått, synes beitebrukere her i Lesja stort sett å være fornøyde. De driver med et tilfredsstillende resultat, også i Lordalen hvor beitetrykket er høyest, sier Stenbrenden.

Så er spørsmålet: Hvordan vet vi hva som er gode beiter? Og hvor befinner de seg? På tide å bli med ut på vegetasjonskartlegging.

Lav- og lyngrik furuskog og frodige beitevoller

De lavereliggende skogarealene i området domineres av lav- og lyngrik furuskog.

− Dette er en karakteristisk vegetasjonstype som vanligvis også lar seg greit gjenkjenne på flyfoto når vi kartlegger, sier Stenbrenden.

Mye av jobben til vegetasjonskartleggerne blir å fange opp de andre arealene som ikke er lav og lyngrik furuskog, men som kan være litt rikere. Med «rikere» menes at vegetasjonen er mer frodig – gjerne som en følge av bekkesig og mer fukt i bakken.

− I dag har vi gått gjennom en del mindre dalganger med bekkesig som skjærer nedover lisidene. Og med litt mer tilgang på vann blir det også litt rikere vegetasjon og potensial for bedre beiter.

Beitevoller, slike som den vi står på nå, er også viktig å få kartlagt. I et relativt fattig område utgjør beitevollene viktige innslag der de er tilgjengelige for dyr på utmarksbeite.

− Slike setervoller som her, blir nesten som små oaser i beitelandskapet, sier Stenbrenden.

− Selv om det kan være partier med einer eller tyrihjelm på noe av arealene, er de stort sett godt utnytta og kultivert av beitedyr. Det gjør at beiteproduksjonen opprettholdes og at de er attraktive beiteplasser.  

− Her ser vi tydelig at både sau og storfe samler seg rundt beitevollene. På den annen side er det ikke ønskelig at det blir for høyt beitetrykk heller. Da blir dyra bare stående og snaugnage beitevollene.

− En bør få spredning på dyra slik at de også får tatt i bruk det som ellers er av god nok kvalitet, sier Stenbrenden.

Rik eller fattig vegetasjon?

NIBIOs vegetasjonskartleggere snakker ofte om rik eller fattig vegetasjon. Men hva er det egentlig som bestemmer hvilke blomster og planter og gras og busker som dukker opp hvor? Er det slik at blomstene og graset spirer der frøet havner, eller er det andre faktorer som bestemmer hva som vokser hvor i norsk natur?

Stenbrenden forklarer at vann og næring i jordsmonnet er to viktige faktorer som legger grunnlaget for vegetasjon og planteliv, som igjen er avgjørende for hvor gode beiter dyra får tilgang på.

− I vårt system blir hver vegetasjonstype ført til en beiteklasse som følger en tredelt skala. Den fattigste marka består av lav- og lyngrik vegetasjon, som klassifiseres som «mindre godt beite». Dette er areal som alene ikke gir nok produksjon av beiteplanter til å sikre dyras tilvekst.

Mellomklassen, det vi kaller blåbærmark, opptrer der tilgangen på vann og næring er noe bedre og disse typene sorteres under beiteklassen «godt beite».

De aller frodigste vegetasjonstypene plasseres i beiteklassen «svært godt beite». Under skoggrensa kan dette være såkalte engskoger, hvor både bjørk, furu og gran kan være dominerende treslag. I fjellet er høgstaudeeng den mest produktive typen. Det er i disse typene beitepotensialet er størst, og hvor det ved stabilt beitetrykk over tid kan kultiveres fram et grasrikt feltsjikt. 

− I og med at du ikke har så mye av den svært gode beiteklassen i Lesja, er det den middels gode beitemarka som i sum produserer mest beite her. Det vil i hovedsak si blåbærskog under skoggrensa, og såkalt rishei i fjellet. Risheia er en vegetasjonstype som er utbredt i lesider i lågfjellet, sier Stenbrenden.

Han forklarer at risheia på en måte er fortsettelsen av blåbærskogen. Over skoggrensa er tresjiktet borte, men i feltsjiktet finnes mange av de samme artene. Risheia er imidlertid variabel og stedvis er det en fattig utforming som opptrer.

− Da dominerer arter som krekling, røsslyng og dvergbjørk, som er dårlige beiteplanter. I litt brattere terreng blir risheia gjerne litt friskere, og arter som blåbær og grasarten smyle blir mer dominerende.

Smyle regnes som det viktigste beitegraset i utmarka – fordi det er utbredt og det er så mye av det. Tidlig i vekstsesongen kan man se smyle spire tett, med klar grønnfarge og trådsmale blad, innimellom blåbærplantene. Smyle liker at det er mye lys og kan derfor også raskt ta over åpne hogstflater. Også der bjørkeskogen blir tynnet ut etter angrep av lauvmark eller lignende, kan smyle dominere totalt. 

− Men selv om smyle kvalitetsmessig ikke er det beste beitegraset, kan energiinnholdet og smakeligheten holde seg godt utover beitesesongen, påpeker Stenbrenden.

Frodige beiter i dype bekkedaler

Der vi står nå har furuskogen gått over i bjørkeskog. Selv om bjørkeskogen er variabel, indikerer overgang til lauvskog, når den vokser i forsenkninger i terrenget, at vegetasjonen blir rikere og beitene bedre.

− Her i Lesja er det for det meste et nokså markert bjørkeskogsbelte de siste hundre høydemetrene opp mot skoggrensa. Det er ikke uvanlig at de friskeste blåbærbjørkeskogene nettopp finnes her helt opp mot snaufjellet, sier Stenbrenden.

Vi bestemmer oss for å gå nedover fra setervollen og innover i de dype bekkedalene som omkranser setra.

− Vi er nødt til å gå ned og sjekke akkurat de bekkedalene. For der kan det være ganske frodig, sier Stenbrenden.

− Kanskje kan vi også finne parti med engskog der nede.

− Her på Monkåsen står vi fortsatt i den lav- og lyngrike furuskogen. På vei nedover vil vi gradvis gli over i bjørkeskog. På høydedraget på motsatt side ser det igjen ut til å gå over i fattig furuskog.

Magnus tar en titt med stereobrillene på flyfotoet og får bekreftet sin antagelse.

− Høydedragene vi har på andre sida her ser jeg greit i fotoet. Derimot må vi gå ned og ta en nærmere kikk på dalbunnen.

Beitene må skjøttes og beite er skjøtsel

Magnus Stenbrenden forklarer at det på de rikeste arealene jo er et poeng at dyras beiting faktisk fremmer et godt beite.

− Beitene må skjøttes og beite er skjøtsel, sier han.

Gras har såkalt laterale meristem. I motsetning til trær og mange andre planter som har et aktivt vekstpunkt i spissen av skuddet, har de ulike grasartene vekstpunkter langs bladet. Det gjør at graset fortsetter å vokse selv etter at det har blitt beitet. Så lenge røttene sitter fast i bakken fortsetter selve skuddet å skyte videre, så lenge det er nok lys og varme. Dette gjør at gjentatt beiting i enkelte vegetasjonstyper fremelsker en grasrik vegetasjon – slik som for eksempel i engskogen.

− Ved kultivering kan engskoger gi svært grasrike og gode beiter. Blåbærskog vil imidlertid ikke kunne kultiveres på samme måte, selv om den inngår i det vi kaller «godt beite», sier Stenbrenden.

På vei nedover ser vi at blåbærskogen dominerer, og helt ned mot dalbunnen dukker både skogstorkenebb og den staselige tyrihjelmen opp, noe som indikerer overgang til engskog.

Magnus tar frem kameraet og tar noen bilder av vegetasjonen rundt oss. Alle NIBIOs vegetasjonskartleggere benytter fotografering som dokumentasjon.

− Vi bruker fotoapparatet nokså aktivt under kartlegging. Både for å dokumentere de ulike vegetasjonstypene vi påtreffer, men også for å dokumentere landskapet. Det kommer godt med når vi senere skal utarbeide rapportene våre, sier han.

Flyfoto spiller en viktig rolle

Hele Norges landareal fotografers jevnlig fra fly, og cirka hvert femte år kommer nye flyfoto til. Disse bildene benyttes av NIBIOs vegetasjonskartleggere under kartlegging og det er på disse de ulike vegetasjonstypene tegnes inn ute i felt.

− Vi tar ut de til enhver tid beste flyfotoene vi har over det området vi skal kartlegge. Kvaliteten på bildene er stort sett god, forteller Stenbrenden.

− Men særlig i produksjonsskog kan de skje store endringer i løpet av få år – og det kan være vanskelig å orientere seg om det har vært utført hogster siden bildene ble tatt. Om du da ikke har erfaring med å orientere deg etter flyfoto, kan det være krevende å vite akkurat hvor du er. 

Selv om vegetasjonskartleggerne ikke går seg vill, er det store arealer de skal kartlegge – og mange muligheter til å trå feil.

− Her i furuskogen nederst i dalføret har det blitt hogd en del siste år, og det har dukket opp noen nye hogstflater som ikke er synlige på flyfotoet jeg orienterer etter. Da må jeg holde tunga litt rett i munnen. Om jeg blir usikker på akkurat hvor jeg står, må jeg ta ut et sikkert kjennetegn. Det kan være for eksempel være en bekk, en liten myrstripe eller kanskje en flekk med nakent berg i dagen. 

− Å vite nøyaktig hvor jeg står er helt avgjørende når jeg skal tegne og avgrense en figur.

Landbruksnæringa står sterkt i Lesja

Tilbake på landbrukskontoret forteller landbruksrådgiver Ingrid Nornes Tragethon at Lesja alltid har vært en svært aktiv landbrukskommune. Halvparten av befolkningen bor på landbrukseiendom, og god arrondering og relativt store enheter har gjort sitt til at landbruksnæringa står sterkt.

− Det er godt å være bonde her, uten å være altfor idealistisk.

Etter måneder med bearbeiding av de innsamlede registreringene, presenterte Stenbrenden nylig resultatene fra kartleggingen i Vestsida beiteområde for folk i kommunen – både bønder og forvaltning.

− Jeg tror det var kjekt for folk å se resultatene fra beitekartlegginga, sier landbruksrådgiver Ingrid Tragethon dagen etter folkemøtet.

− For det er jo bonden sjøl som har resultatet, med slaktevekter og slikt.

Når det gjelder kvaliteten på beitene velger Tragethon å fokusere på den høye utnyttelsesgraden – at bøndene tar beitene i utmarka i bruk, at de blir godt utnyttet.

− Vi vet jo at vi har et skrint beite her i kommunen. Samtidig har bøndene gode resultater, med fine slaktevekter.

− Derfor velger vi å se positivt på resultatene som ble presentert– at det er et høyt beitetrykk, at det er utviklet beiteplanter her, og at gjengroing ikke akkurat er et problem i vår kommune.

− Vi har stedvis høy utnyttelse av utmarksbeitene våre. Det er jeg litt stolt av. Vi er aktive brukere av utmark, vi kultiverer marken og holder jorda i hevd. Det håper jeg vi kan fortsette med.

Tragethon forteller at vegetasjonskartene fra NIBIO utgjør et viktig verktøy – både på landbrukskontoret og for miljørådgiveren i kommunen.

− Også for oss som byråkrater er kartleggingen et viktig verktøy. Det er godt å ha enda et kartlag å støtte seg på når forskjellige vurderinger skal gjøres.

Radiobjeller forteller når og hvor dyra beiter gjennom sommeren

Under presentasjonen av beiterapporten for Lordalen, fikk deltagerne også se animasjoner av dyras vandringer i utmarka, basert på geolokasjonsdata fra radiobjellene som de har med seg gjennom sommerhalvåret.

− Det var artig å se at det ikke var så store forskjeller i beitemønstrene mellom sau og storfe – og hvor det var godt beite og ikke, sier Tragethon.

− Det var kjempenyttig og veldig lærerikt – både for oss i forvaltningen og for bøndene sjøl. Det er interessant å se hvor sauen beveger seg i forhold til høydemeter, vegetasjonstyper og temperatur.

− Bøndene sjøl ble jo veldig gira av å se det, og de kan sammenligne beitene med sine egne slaktevekter. På en måte får du se det svart på hvitt, og du kan avle på beiteatferd på en helt annen måte.

− Kartlegginga har vært en motivasjonsboost. I tillegg får du se radiobjellene dine bevege seg i det samme kartlaget. Da får du bekreftet og avkreftet ting du har trodd om egen besetning.

Fantastisk feltarbeid og møter med ville dyr

Tilbake i fjellskogen forteller Magnus Stenbrenden at han startet med vegetasjonskartlegging i 2017. I år blir dermed hans niende sesong med denne type feltarbeid.  Arbeidet har vært lærerikt og dessuten gitt mange fine opplevelser.  

− Erfaring med felt- og utearbeid hadde jeg jo med meg fra før. Men akkurat det å kartlegge var nytt for meg. Ikke minst på den botaniske biten så har jeg lært en god del, sier han.

− Jeg synes vegetasjonskartlegging er en veldig fin form for feltarbeid. Du går stort sett hele dagen og er i bevegelse. Du får sett mye natur i ulike deler av landet.

− Jeg har likt meg veldig godt i Lesja. Mye av terrenget er jo ganske oversiktlig og lettgått og man kan komme ganske langt vekk fra nærmeste vei eller andre synlige inngrep.

− I Lordalen var det over ti kilometer i luftlinje fra nærmeste bilvei til de innerste delene av terrenget. Tur-retur blir det mer enn to mil på en dag i rein transportgåing, i tillegg kommer selve kartleggingen.

− Litt ekstra fysiske strabaser er bare gøy. Da smaker middagen ekstra godt om kvelden.

− Og så får du jo en del andre opplevelser med en sånn jobb. Det blir en del møter med dyre- og fugleliv av forskjellig slag. Nærmøter med elg og annet hjortevilt er ganske vanlig, og selv om en er ute på en jobb og ikke aktivt oppsøker vilt, er det ikke til å unngå at en av og til dumper rett opp i slike situasjoner.

I Lesja har Stenbrenden møtt villrein flere ganger.

− Jeg hadde et fint møte med en staselig bukkeflokk innerst i Lordalen. Det var en spesielt fin villreinopplevelse, de kom rett på meg på ganske kort hold.

− Slike opplevelser er med på å sette en ekstra spiss på feltarbeidet. Utover i august kommer en gjerne borti litt skogsfugl og rype, og det er alltid spennende å få et inntrykk av årets kull.

Da vi var på vei opp til stølen på Nordre Vigga fant vi et elgkadaver, sannsynligvis en selvdød elg fra sist vinter. Det er slike opplevelser vi får oppleve som en del av en helt vanlig arbeidsdag ute i naturen.

− Selv om man er i kartleggingsmodus og har mest fokus på den jobben man skal gjøre, prøver jeg å ha øya med meg og forsøker å følge litt med på det andre som skjer rundt meg og.

Magnus Stenbrenden forteller at noen ganger, særlig om man kommer nær dyrka mark eller går tett på bebyggelse, kan det skje at folk lurer på hva de holder på med. Og at noen kan bli mistenksomme.

− Noen ganger når du treffer på folk, eller hvis du ser at du er observert, kan det være greit å gi seg til kjenne og forklare hvilket ærend du er ute i.

− Men ellers går vi jo mye rundt utenom stiene. Og siden folk stort sett følger stier er det i grunn ikke så ofte jeg treffer andre når jeg er ute på jobb. Det er ganske sjelden, egentlig.

− Jeg har med både GPS og nødpeilesender, men GPS-en brukes som regel ikke aktivt for orientering. Det hender vi tar artsanalyser ute i felt, og da bruker vi GPS for å stedfeste nøyaktig lokalitet for disse analysene. Nødpeilesenderen er ellers en viktig del av vårt sikkerhetsutstyr som alltid skal være med og lett tilgjengelig dersom det skulle skje et uhell.