Mat eller boliger - en flere tusen år gammel konflikt som ennå ikke er løst

Da Olav Tryggvason grunnla Trondheim i 997, var mulighetene for matproduksjon viktig. Flere storgårder omga den lille handelsbyen. En av dem var Lade gård, hovedsetet for ladejarlene og kongsgård for Olav Tryggvason og Olav Haraldsson. I århundrer produserte den fruktbare jorda mat til både folk og fe. I dag er Ladegårdens jorder parkanlegg og byggegrunn for boliger og museum. Det eneste som fortsatt minner om matproduksjon er at Reitangruppen har kjøpt opp bygningene og bruker dem som senter for sin virksomhet.

Siden andre verdenskrig har omtrent en million dekar dyrka og dyrkbar jord blitt til boliger, veier og næringsområder. Nedbyggingen fortsetter og mest jord forsvinner rundt byene.

NIBIO-forsker Linda Aune-Lundberg arbeider med arealanalyser og arealstatistikk. Hun har studert de bynære jordbruksarealene nærmere.

- Hvis vi ser på hele landet, utgjør jordbruksarealet kun litt over 3 %, forklarer Aune-Lundberg. Dette inkluderer innmarksbeite. Vi har heller ikke mye jord som kan dyrkes opp.

- Mye av den dyrkbare jorda er dessuten mindre gunstig for matproduksjon enn den jorda vi allerede dyrker på i dag. Dyrka mark er en veldig knapp ressurs i Norge, fastslår hun.

- Rundt byer og tettsteder er situasjonen derimot en helt annen, forteller Aune-Lundberg. Hele 34 % av de tettstedsnære arealene er jordbruksareal. Mesteparten er fulldyrka jord, ofte av høy kvalitet.

Matproduksjon eller andre formål – det er spørsmålet

Den høye andelen av jordbruksareal i og rundt pressområdene fører ofte til konflikter. Skal jordbruksområdene brukes til matproduksjon eller til boligbygging, næringsutvikling og transport?

- Konflikten viser seg i nedbyggingsstatistikken, forteller forskeren. I perioden 2004-2015 ble det totalt bygget ned nesten 100.000 dekar jordbruksareal i Norge. Halvparten av dette arealet lå mindre enn en kilometer fra en by eller et tettsted.

Fortellingen om de gamle jordene begynte som sagt for flere tusen år siden. Bergen, Stavanger, Trondheim, Oslo, Fredrikstad, Sarpsborg og Drammen; det er ingen tilfeldighet at disse byene ligger der de ligger. Fruktbar jord sørget for mat. Hav og elver ga både mat og muligheter for handel.

Byene vokste sakte helt fram til slutten av 1800-tallet. Et jorde her og et jorde der måtte vike plassen for bygninger. Men befolkningen var fortsatt liten og det var masse jord å ta av.

Så kom en ny tid. Industrialiseringen skjøt fart. De største byene vokste fra noen få tusen innbyggere til over 100.000 utover på 1900-tallet. Fabrikker ble bygget og det ble oppført boliger til arbeiderne. Gamle, sagnomsuste gårdsbruk forsvant og etterlot seg bare noen bydels- og gatenavn.

Bynær matproduksjon var ikke lenger like viktig. Effektivisering av jordbruket gjorde at mat kunne produseres billigere, på mindre areal, eller importeres fra andre land.

Bare en rest av fortidens fruktbare jorder finnes fortsatt i byene våre. 

Bynære jordbruksarealer er særlig utsatt

- Til sammen ligger det omtrent 98.000 dekar jordbruksareal innenfor tettstedsgrensene i Norge, forklarer Linda Aune-Lundberg. Omtrent to tredjedeler av dette arealet ligger som øyer, inneklemt mellom veier og bebyggelse. Resten ligger i utkanten av tettstedene. En stor del av arealet er fulldyrka jord.

- I perioden 2004-2015 ble 12 % av jordbruksarealene i tettstedene bygget ned. Ingen jordbruksarealer i Norge er så utsatt for nedbygging som de inneklemte arealene i tettstedene våre, avslutter Aune-Lundberg.

Nedbyggingshastigheten har gått gradvis ned de siste årene. Økt fokus på jordvern bærer frukter, men fortsatt tillates en omdisponering av 4000 dekar jordbruksareal hvert år. Det blir 100.000 dekar på 25 år. Hvor mye av jordbruksarealene inne i tettstedene våre vil fortsatt produsere mat om 25 år? Svaret på dette spørsmålet skrives nå i kommuneplanene rundt omkring i hele Norge.