- Kvinner må sikte høyere og gi litt faen

I anledning "Internasjonal dag for kvinner og jenter i forskning", har vi snakket med noen av våre kvinnelige forskere i NIBIO. Av nesten 700 ansatte er 44 % kvinner. Hvordan er deres arbeidshverdag? Opplever de forskeryrket som kjønnsnøytralt? Hva ønsker de å formidle til unge kvinner som er i startfasen av sine karrierevalg?

Snille piker blir syke, dyktige damer lærer å prioritere

Fride Høistad Schei har visst at hun skulle bli forsker siden hun var 16 år. Og det ble hun; innen biodiversitet i skog i NIBIO.

– Jeg pleier å si det enkelt; jeg forsker på skog og hvilke arter og områder vi bør ta vare på, forteller hun. Hvordan påvirkes skogene av klimaendringer, fremmede arter og menneskelig påvirkning?

Hennes forskning dreier seg også om hvordan vi kan utnytte skogressursene best mulig og samtidig ta vare på det biologiske mangfoldet.

– Skal vi klare endringen fra oljebasert økonomi til økonomi basert på fornybare biologiske ressurser, vil skogressursene bli veldig viktig. Samtidig vil presset på det biologiske mangfoldet blir større.

Schei snakker fritt og lett om sitt arbeid, og hvordan hun opplever det å være kvinnelig forsker.

– Det å være forsker er en spennende jobb, men til tider kan det være ganske krevende. Men du må tørre å sikte høyt i livet, og så må du lære deg å gi litt faen, mener hun. Vi kvinner har nok spesielt noe å lære der; prioriter det som er viktig for deg, ikke prøv å være best i alt. Som Trine Eilertsen skrev i en kommentar i Aftenposten; snille piker blir syke, dyktige damer lærer seg å prioritere.

Schei har to små barn og valgte i høst å gå ned i 80 prosent stilling. Selv om hun som forsker har en veldig fleksibel arbeidstid og en mann som tar sin del hjemme, har dette vært et gode for hele familien.

Som skogforsker jobber Schei i et mannsdominert miljø, noe hun trives godt med. Hun er ikke i tvil om at forskningsmiljøet i Norge har kommet langt innen likestilling, men opplever likevel at man noen ganger må rope litt høyere fordi en er kvinne.

For selv om kjønn stort sett ikke er relevant i hennes arbeidshverdag, er hun svært bevisst på enkelte hersketeknikker som brukes, ofte kanskje ubevisst og av både kvinner og menn. For eksempel lurer Schei på hvorfor det er slik at menn oftere omtales med etternavn, mens kvinner omtales med fornavn?

Mennesket som samfunnsprodukt

Anne Birgitte Milford er samfunnsøkonom og forsker blant annet på miljøvennlig frukt- og grønnsaksproduksjon, og klimavennlig kosthold. Hun tror at selv om kjønn ikke oppleves som direkte relevant i de fleste sammenhenger, så er det likevel ofte en ubevisst faktor.

– Jeg har tre døtre, og vi snakker mye om disse tingene, forteller hun. Jeg tror det foregår forskjellsbehandling, men det er ikke alltid så enkelt å legge merke til den.

Milford jobber innen økonomi, et forskerfelt som tradisjonelt er mannsdominert, og hun mener menn ofte ikke ønsker eller er klar over at de forskjellsbehandler.

– Jeg er opptatt av den opplæringen vi får som barn. Jenter og gutter blir behandlet ulikt, og disse forskjellene tar vi med oss som voksne, om vi vil det eller ei.

Vi er med andre ord et produkt av vår oppvekst og samfunnet rundt oss, og det mener Milford påvirker absolutt alle yrker og samfunnslag. Også forskermiljøet. Likevel understreker hun at forskning er et kvinnevennlig yrke. Og viktigst av alt - et meningsfylt arbeid.

– Det jeg liker aller best er når jeg jobber med en konkret utfordring og prøver å nærme meg et svar. Plutselig kan ting bli snudd helt på hodet, forteller hun. Når du tror du har skjønt hvordan ting henger sammen, så snakker du med noen som setter ting i et helt nytt perspektiv.

– Det føles litt som å jobbe som detektiv, mener hun. Du får vite noe nytt og så viser det seg at det er en helt annen årsak enn du trodde til hvorfor det ikke er mer økologisk dyrking i Norge, for eksempel.

Jakten på ubesvarte gåter

Og jakten på svar på uløste gåter og problemstillinger, er noe som driver flere forskere.

Marte Persdatter Tangvik er stipendiat i NIBIO, og én av fire forskere innen sitt fagfelt i Norge. Hun var på forelesning som bachelorstudent da hun først fikk høre om nematoder, rundormer som lever over alt rundt oss, og som kan gjøre stor skade i landbruket.

– Nematodene finnes i havet, i jorda, på isbreer, og på planter, i dyr og mennesker. Om vi stiller opp alle dyr i verden, vil ca. 80 prosent av dem være nematoder, forteller hun. Grunnen til at så få av oss har hørt om dem, tror jeg er fordi de er så små at vi ikke kan se dem uten hjelpemidler.

Nematodene fanget interessen til Tangvik, mest fordi her var det en problemstilling som vi vet lite om og som det manglet fagpersoner til å løse. Så hun reiste til Nederland, lærte så mye hun kunne om nematologi, og i dag er hun en av få som kan hjelpe landbruket med å løse utfordringene.

Nematoder spiser røtter og kan gjøre stor skade på planter og avlinger. De tilgjengelige plantevernmidlene er veldig giftige for både miljøet og folk, og er derfor forbudt i Norge. Tangviks prosjekt går derfor på å finne andre metoder for å kontrollere nematodene, mer konkret gjennom vekstskifte.

– Den finnes skadelige nematoder på alle planter, men ulike nematoder gjør skade på ulike planter. Vi prøver å finne ut hvilke planter vi kan veksle mellom som begrenser angrepet av de skadelige nematodene i åkeren. Utfordringen er å at noen nematoder kan ha hundrevis av vertsplanter, så jobben blir å finne de få de ikke trives på.

Men nematodene kan også være til nytte.

– Mitt doktorgradsprosjekt handler om å få kontroll på nematodene, ikke bekjempe dem. For mange av dem har viktige funksjoner i jorda. De bidrar blant annet til nedbryting og omdanning av organisk materiale i jorda.

Tangvik har stupt rett inn i et spisset fagfelt med få eksperter hun kan samarbeide med. Så hvordan er det å være ung, nyutdannet kvinne i et slik fagfelt? Hun mener det rett og slett kan være en fordel.

– Jeg har blitt godt mottatt og blir tatt på alvor av mine kollegaer. En fordel med å være nyutdannet er at jeg har hatt andre fag enn de hadde tidligere innenfor dette studiet. Det gir meg et godt utgangspunkt. I tillegg er jeg kanskje mer åpen for nye innfallsvinklinger, mener hun.

– Likevel tror jeg kvinner kan ha litt vanskeligere for å ha tro på at de faktisk kan det de snakker om. Det å tørre å snakke høyt, legge fram sin mening og stå for det, det er ikke alltid så lett, mener hun.

Den viktige magefølelsen

Ievina Sturite er vokst opp i Latvia mens det tilhørte den tidligere Sovjet Unionen, og det var mye uro i de baltiske landene. Hun kom for første gang til Norge i 1991, og veien til en forskerkarriere i NIBIO har vært annerledes enn for mange.

– Jeg har alltid vært opptatt av planteliv og hvordan plantene trives. Jeg syntes alltid de gode karakterene kom lett for meg på skolen. En del av det som motiverte meg til å reise til Norge, var derfor at jeg tenkte at det måtte finnes noe som krevde mer av meg.

Sturite ønsket å lære om andres land og kultur, og reiste til Norge som en av de første fra baltiske land. Uten rettigheter til økonomisk bistand i form av studentstipend, uten å kunne språket og uten å kjenne noen. Hun fulgte en magefølelse og en medfødt nysgjerrighet som drev henne over landegrenser og ut i det ukjente. Og det har hun aldri angret på.

Sturites råd til unge, både jenter og gutter, som nå er i startfasen av sine karrierevalg, er å våge å stole på selg selv, altså magefølelsen.

– Som forskere tenker vi at vi ikke skal tro, vi skal vite, men generelt mener jeg at vi må tørre mye mer enn vi gjør i hverdagen. Mine spontane valg har alltid endt opp med noe positivt, forteller hun. Det er bra å tenke gjennom ting, men ofte tenker vi alt for lenge og for mye. Og tiden går ifra oss.

Hun gir et eksempel fra hverdagen, og sier hun vinner på å være et ja-menneske.

– Hvis noen spør meg om å bli med på en fjelltur, så prøver jeg alltid å si, ja, uten å tenke. Hvis jeg begynner å tenkte om jeg har tid, eller hva med den publikasjonen jeg skulle skrevet? Da blir det ingen fjelltur. Men hvis jeg sier ja, så når jeg fjelltoppen og den gleden som fjellturen gir. Og selv om det tar litt lengre tid, så får jeg også gjort jobben. Vi trenger den balansen mellom det fysiske og det mentale.