Hvorfor godkjenner Norge færre mikrobiologiske plantevernmidler enn våre naboland?

For å styrke bruken av ikke-kjemiske tiltak vedtok Norge vedtok i 2015 å implementere et EU-direktiv om bærekraftig bruk av kjemiske plantevernmidler. Dette direktivet gir klare signaler fra styrende organer både i EU og Norge, om at bønder skal praktisere integrert plantevern.

Når en bruker kjemiske plantevernmidler i kombinasjon med alternative midler og metoder på en smart måte kalles det integrert plantevern (IPV). IPV tar utgangspunkt i åtte prinsipper som har til hensikt å redusere bruken av kjemiske plantevernmidler, øke bruken av forebyggende og alternative tiltak og å ta i bruk smarte beslutningsverktøy.  

Store forskjeller mellom landene i Skandinavia

Biologisk bekjempelse defineres som bruk av levende organismer, inkludert virus, til å bekjempe skadedyr, plantesykdommer og ugras. Slike organismer kan være naturlig forekommende, og de kan oppformeres og selges som biologiske plantevernmidler, som et alternativ til kjemiske midler.

Globalt har antall godkjente mikrobiologiske plantevernmiddel økt kraftig i løpet av det siste tiåret. Det er imidlertid stor variasjon fra land til land. Sverige og Danmark har for eksempel godkjent fem ganger så mange mikroorganismer som Norge.

Nå har forskere ved NIBIO undersøkt mulige forklaringer på disse forskjellene mellom de tre skandinaviske landene. Studiet viser at årsaken kan være at markedet i Norge er noe mindre enn i de andre skandinaviske landene, men den viktigste forklaringen er sannsynligvis at plantevernmiddelregelverket har blitt håndhevet ulikt.

Forskjeller i prosessen

- Per januar 2019 så vi at det var preparatgodkjenning på 20 mikroorganismer i Danmark og Sverige, mens Norge hadde godkjent fire mikroorganismer. Hva skyldes denne store forskjellen? Vi hadde tre hypoteser, forteller NIBIO-forsker Valborg Kvakkestad: Markedet var mindre i Norge, landene har forskjellig regelverk, eller regelverket håndheves forskjellig.

Ifølge Kvakkestad viste undersøkelsen at størrelsen på markedet er noe mindre i Norge enn i Sverige og Danmark, og at dette kan forklare noen av forskjellene, men ikke alt.

- Vår hovedkonklusjon er at markedet forklarer noe, men ikke så store forskjeller. Når det gjelder regelverk, har Danmark og Sverige hatt samme EU-regelverk siden 1990-tallet, mens Norge har hatt sitt eget plantevernmiddelregelverk.  Fra 1. juni 2015 fikk Norge samme regelverk som Sverige og Danmark. Felles for det gamle og nye regelverket er at midlene ikke skal ha skadelige effekter på helse og ingen uakseptable miljøeffekter, forklarer hun.

- Resultatene våre viser at plantevernmiddelregelverket i de tre landene hadde like krav til godkjenning av mikrobiologiske plantevernmidler. Den viktigste forklaringen er sannsynligvis forskjeller i hvordan regelverket håndheves, sier Kvakkestad.

Ingen konklusjon på 7 år

Videre forteller hun at forskerne sammenlignet godkjenningsprosessen for tre mikrobiologiske plantevernmidler i de skandinaviske landene, og det viste seg at Norge brukte mer tid på å vurdere og fatte vedtak på preparatsøknadene.

- Et eksempel er middelet Madex som brukes mot skadedyr i epler og pærer. Danmark mottok søknad i 2005 og godkjente i 2007, Sverige mottok søknad i 2008 og godkjente i 2010. I Norge ble det sendt inn søknad i 2008. I 2015 hadde man ennå ikke konkludert og Norge ba om mer informasjon. Da trakk importøren søknaden.

- I dag tilhører Norge samme sone som Sverige, Danmark, Finland, Island og de baltiske landene når det gjelder EUs regelverk for mikrobiologiske midler. Tanken er at landene skal kunne bruke hverandres vurderinger i godkjenningsprosessen, påpeker hun.

Vi trenger flere ikke-kjemiske alternativer

Historisk har bruken av kjemiske plantevernmidler for å kontrollere planteskadegjørere gjort det mulig å øke avling og omsetning. Kjemiske plantevernmidler vil trolig fortsette å være et viktig verktøy som kan opprettholde og forbedre utbytte i fremtidige bærekraftige planteproduksjonssystemer, men bare i kombinasjon med nye teknologier og ikke-kjemiske alternativer.

Bekjempelse av skadegjørere er imidlertid fortsatt sterkt avhengig av kjemiske plantevernmidler som kan forårsake uønskede effekter på mennesker og dyrs helse og miljø.

Hans Julius Sanne på Nøtterøy har vært jordbærbonde i 50 år. Han sier han så langt har lite erfaring med biologiske midler, og at kjemiske midler har føltes som det enkleste.

- Men det sitter nok mellom ørene siden jeg har drevet så lenge, og jeg tror vi nå må være åpne for å «switche» på grunn av resistensproblemene. Men da må vi vite at midlene virker, påpeker han.

Sanne forteller at bøndene er pålagt å bruke integrert plantevern og at han selv prøver ut nye metoder, blant annet alt fra vanning mot meldugg til bakepulver, grønnsåpe og reduserte doser av kjemiske midler. I tillegg utføres flere forebyggende tiltak som ikke å gjødsle for mye eller for lite, unngå at planter står i vann over lengre perioder m.m.

- Vi lener oss først og fremst på Norsk Landbruksrådgivning (NLR) Viken. De har gode, dyktige fagfolk som vi stoler på og som kommer på besøk til oss en gang i uka, sier han.

Stor utfordring for økologiske dyrkere

Frøydis Lindén, seniorrådgiver hos Fylkesmannen i Vestland, bekrefter at de har sett utfordringen som prosjektleder i Foregangsfylkesprosjektet innen økologisk frukt og bær, som ble avsluttet i 2018.

-Prosjektet arrangerte møte med NIBIO, NLR, Bondelaget og Mattilsynet i 2016, for å løse noen av flokene og få forklaring på hvorfor godkjenningene av økogodkjente plantevernmidler, ikke bare biologiske, i EU har vært vanskelig å få godkjent i Norge. Det gjorde at vi fikk større forståelse for Mattilsynet sine forklaringer på hvorfor godkjenningene var problematiske på en rekke nivåer, både innenfor og utenfor deres kontroll, sier Lindén.

Men hun påpeker at det er et interessant funn at Norge har godkjent betydelig færre mikrobiologiske preparater enn de andre skandinaviske landene.

- Jeg tror det er viktig å anerkjenne andre land sine argumenter og vurdere dem som faglig relevante, og ikke lene seg i for stor grad på juridiske argument, sier hun.

Sette ned avgiftene

Med tanke på virkemidler, mener Frøydis Lindén at man bør fjerne eller sette avgiftene kraftig ned for å stimulere til godkjenning av biologiske plantevernmidler, slik det også er diskutert i undersøkelsen.

Hun sier at de på slutten av Foregangsfylkeprosjektet (2018) registrerte at flere større fruktprodusenter la tilbake til, eller vurderte å legge tilbake til konvensjonell produksjon, fordi skadedyrutfordringene ble for store, selv etter forebyggende tiltak.

Den høye prisen for godkjenning av alternative plantevernpreparater gjør også at importørene kan finne det økonomisk uaktuelt å betale for godkjenning.

Ifølge Lindén, vil det i et framtidsperspektiv være viktig å prioritere godkjenning av biologiske preparater slik at vi kommer opp på nivå med nordiske land.

-Dersom biologisk kontroll i større grad kan erstatte kjemiske/syntetiske plantevernmidler, vil det være veldig interessant i et miljø- og bærekraftperspektiv. FN sine bærekraftmål skal i prinsippet ligge til grunn for faglige prioriteringer i statlig sektor, og disse prinsippene vil også gjelde i saker som dette, påpeker hun.