Hvordan kan du hindre at innmarka invaderes av vånd?

Vånd, lokalt også kalt jordrotte eller vannrotte, er en relativt stor smågnager som er utbredt over det meste av landet unntatt i høyfjellet. Bestanden svinger i mer eller mindre regelmessige sykluser, på samme måte som f. eks. lemen. Gjennom sommeren spiser den friske blader og graver opp røttene til planter med stor rotmasse, som f.eks. høymole og hundekjeks. Røttene lagrer den i et fôrlager til bruk gjennom vinter og vår. Det er denne gravingen etter røtter som medfører skade på innmarka og skaper problemer for landbruket.

Eksplosjonsartet bestandsøkning

På kysten av Helgeland opplevde man en nærmest eksplosiv bestandsøkning av vånd i 2014. Vånden gravde ganger under bakken og pløyde opp hageplener, innmark og utmark. Det var ubehagelig for alle, men bøndene fikk de største konsekvensene. Rundt seks år senere har bestanden gått mye tilbake, og fagfolk fra NIBIO og Norsk Landbruksrådgivning (NLR) har sett på konsekvensene etter den kraftige bestandsøkningen.

– Oppgravde engareal ga reduserte grasavlinger og ekstrakostnader til fornying av enga, forteller forsker Pål Thorvaldsen ved NIBIO. I tillegg gnagde vånden seg inn i rundballer og forurenset vinterfôret.

– Våndens underjordiske ganger gjorde også skade på driftsveier og grøftekanter. Gravingen førte til at drensrør gikk tett og at grøftekanter raste ned.

Viktig økologisk funksjon

Selv når vånden raser som verst, vet forskerne at også den har sin plass i økosystemet.

– Vånden har en viktig økologisk funksjon. Blant annet som byttedyr for mange sårbare rovfugler, som hubro, jordugle og tårnfalk, forteller Thorvaldsen. I England er arten rødlistet og det brukes betydelige midler for å bevare de fåtallige populasjonene som fortsatt er levedyktige. Det bør derfor ikke i noe tilfelle være en intensjon om utrydde arten fra et område.

Men når bestanden når en topp, som den gjorde på Helgeland, er ikke rovfuglene tallrike nok til å hjelpe bonden. Da må vi finne andre forebyggende tiltak.

– Våndens plass i økosystemet betyr at bruk av rodenticider (populært kaldt rottegift) ikke er aktuelt, siden det vil spre giftstoffene til predatorene.

Begrens attraktiviteten

Resultatene fra prosjektet viser en klar sammenheng mellom skadeomfang av vånd og mindre bruk av innmark, mindre beiting og manglende jordarbeiding. Thorvaldsen foreslår derfor skadedempende tiltak som gjør utsatte områder mindre attraktive for vånden.

- Vånden trives ved bekker og kanaler med tett vegetasjon langs kantene. I problemområder på Helgeland kan det være effektivt å redusere vegetasjonsdekket langs slike kantsoner gjennom slått.

Man bør ha en plan for god ugrasbekjempelse også på innmarka, samt regelmessig fornying av enga.

– Ny eng har vist seg å ha betydelig mindre skader enn gammel eng, trolig fordi gammel eng har mer ugras. Spesielt arter med store, næringsrike rotsystem er attraktive, som hundekjeks, høymole og stornesle, forteller Thorvaldsen.

Også økt beite kan hindre bestandseksplosjoner.

– Beitedyra konkurrerer med vånden om mat, beiter ned vegetasjon som vånden kan skjule seg i, og tråkker sammen hi og ganger under jorda.