Hubro og skjøtsel av kystlynghei

Kystlynghei er en åpen, oftest treløs naturtype dominert av røsslyng og andre dvergbusker. Naturtypen oppsto ved at bønder brukte heiene som beite for sau, kyr og geit store deler av året. Skjøtselen omfattet også regelmessig lyngbrenning, lyngslått og rydding av kratt og skog.

Kystlyngheiene er blant de eldste kulturlandskapene vi har i Norge. De kan flere steder ha vært i kontinuerlig bruk siden før bronsealderen, dvs i minst 5000 år.

Hubroen trives best i halvåpent landskap

Hubroen har i dag sin viktigste utbredelse langs kysten fra Agder til Nordland. Her foretrekker ugla et halvåpent landskap der den kan jakte vånd, hare, småfugl og andre byttedyr. Hvis landskapet gror igjen trives heller ikke hubroen. Noen busker og trær kan gi beskyttelse på reirplassen, mens for tett skog gir dårligere jaktområder.

Skjøtsel av kystlynghei holder landskapet åpent og er derfor fordelaktig for hubroen i et lengre perspektiv. Det kan imidlertid også oppstå konflikter noe forskerne nå skal se nærmere på. I samarbeid med bl.a. Møreforsking, Norsk Ornitologisk Forening (NOF), Landbruksdirektoratet, Fylkesmannen i Nordland, Miljødirektoratet og Statens Naturoppsyn (SNO), skal forskere ved NIBIO finne ut hvordan skjøtsel av kystlynghei bør foregå i områder der det også hekker hubro. 

Lyngbrenning i etableringsfasen er problematisk

- Normalt er lyngbrenning en våraktivitet som foregår i februar-mars, forteller forsker Pål Thorvaldsen ved NIBIO – Norsk institutt for bioøkonomi. På denne tiden av året er hubroen i full gang med revirhevding og forberedelser til hekking.

- Dersom lyngbrenning igangsettes i et område der hubroen er i ferd med å etablere revir, antar vi at den forsvinner. Det finnes imidlertid lite konkret kunnskap om dette. Vi vet heller ikke i hvilken grad hubroen eventuelt vil returnere til området på et senere tidspunkt. Her handler det om å være føre var.

Vurderer høstbrenning i stedet for vårbrenning

Målet med prosjektet er å tilpasse skjøtselen av kystlynghei, spesielt dette med lyngsbrenning, til de kravene hubroen har til sine leveområder. Forskerne holder på å gå gjennom det som finnes av litteratur på området. I tillegg gjennomfører de noen feltstudier. Målet er å ha noen anbefalinger klare i løpet av året. Disse vil kunne tas i bruk ved utarbeidelse av nye skjøtselsplaner for kystlynghei.

- Vi ser særlig på to ulike alternativer, forteller Thorvaldsen. Det ene er å framskynde lyngbrenninga til høsten. Vi ønsker å finne ut hvordan revegeteringen påvirkes dersom brenninga flyttes til oktober-november. Normalt er det ønskelig med frost når lyngbrenninga skal foregå, men gjennomfuktig mark vil også beskytte frøbank og planterøtter ved en brann. Det viktigste er at vegetasjonen har fått anledning til å tørke ut.

- Vi har undersøkt noen områder der høstbrenning er gjennomført. De foreløpige resultatene tyder på at røsslyngen kommer fint tilbake og så langt ser høstbrenning ut til å fungere bra i forhold til revegetering. Vi vet imidlertid ikke hvordan høstbrenning påvirker andre faktorer, som f.eks. insektfaunaen.

Neste spørsmål er hvor lenge utover høsten man kan drive med brenning før hubroen synes det er ubehagelig. Dette skal forskerne også prøve å finne ut.

 

Vurderer også forlenget rotasjonssyklus

Et annet alternativ er å endre rotasjonssyklusen for lyngbrenning. Tradisjonelt har det gått 20-25 år mellom hver gang man brenner et område. Kanskje er det mulig å øke denne perioden til opp mot 40 år, uten at man får for stor gjengroing. Ved å forlenge rotasjonssyklusen er det forventet at lyngheia utvikler en mer kompleks vegetasjon som trolig er bedre egnet både for hubro og andre fuglearter. Hubroen kan med andre ord dra fordel av at det går lenger tid mellom hver brenning.

- Vi ønsker å finne ut hvordan lange rotasjoner påvirker gjengroingshastighet og vegetasjonsstruktur, forteller Thorvaldsen. Vi har gjennomført feltstudier i områder der det ble brent for 50-60 år siden. I tillegg studerer vi flyfoto for å finne spor etter tidligere sviflater.

God kommunikasjon viktig

Kunnskapen om hvor det finnes hubro er med vilje gjort vanskelig tilgjengelig for å beskytte arten mot forstyrrelser på hekkeplass og reirplyndring. I dag er det i stor grad Miljødirektoratet som sitter på denne kunnskapen. Arten er svært sårbar og fører ofte en anonym tilværelse på hekkeplass.

I framtiden blir det viktig å sikre god kommunikasjon mellom Miljødirektoratet og de som skal lage skjøtselsplaner for truet kystlynghei. Dette er nødvendig for å sikre at man ikke mister en truet art, i iveren etter å redde en truet naturtype.