God plass til flere beitedyr i utmarka

Beitetrykket er for lavt

I Norge er kun tre prosent av landarealet jordbruksareal, og bare en tredel av dette er egnet til produksjon av matkorn. I Danmark er 62 prosent av landarealet jordbruksareal, mens snittet for OECD-landene er nær 40 prosent.

– Siden vi har svært mange naturgitte begrensninger for hva vi kan produsere av mat i Norge, er det viktig å høste så mye som mulig, også fra utmark. Utmarksbeite kan gjøres om til menneskemat og fiber gjennom drøvtyggere, slik det har vært gjort i generasjoner. Situasjonen nå er at beitetrykket i utmarka jevnt over er for lavt. Det fører til gjengroing og tap av produktivitet, kulturlandskap og det særegne biologiske mangfoldet knyttet til beitemark, forteller seniorrådgiver Yngve Rekdal i NIBIO.

Store ressurser tilgjengelig i utmarka

I den norske utmarka ligger det en stor fôrressurs for husdyr.

– For rundt hundre år siden ble ikke utmarka kun brukt til sommerbeite; også det meste av vinterfôret kom derfra. Det gikk en strøm av energi og protein fra utmarka til gården, noe som gjorde det mulig å gjødsle opp små innmarksarealer til dyrking av korn, potet og noen grønnsaker.

– I det moderne, industrialiserte landbruket med kunstgjødsel, maskiner og andre innsatsfaktorer er det mulig å dyrke konsentrert på mindre areal. Én følge av det er at uttaket av fôr fra utmarka har minsket mye, men utmarka er fremdeles en viktig ressurs som sommerbeite.

– De siste tretti årene har det totale dyretallet i utmark vært noenlunde stabilt, og rundt 46 prosent av de norske jordbruksbedriftene slipper dyr i utmarka. Høyest prosentvis er tidligere Hordaland fylke med 73 prosent, Sogn og Fjordane og Troms begge med 72 %, mens Østfold ligger lavest med kun sju prosent av jordbruksbedriftene. Det viser at utmarka betyr svært mye i fylkene med flest husdyr og mye grasproduksjon, fortsetter Yngve Rekdal.

Må tilpasse driften til ressursene

I rapporten «Arealrekneskap i utmark, utmarksbeite – ressursgrunnlag og beitebruk» kan man lese at samla for hele landet er det 45 prosent utnyttelse av utmarksbeitet. Det er derfor rikelige ressurser for mer husdyr i utmarka i de fleste fylkene.

– Fôruttaket fra utmark kan også økes mye ved lengre beitesesong, særlig for storfé. Nøyaktig hvor mye av ressursene i utmarksbeitet som er mulig å utnytte i praksis er usikkert og vil være ulikt på kort og lang sikt. På kort sikt er det mange begrensninger i forhold til produksjon av vinterfôr, fjøskapasitet, kraftfôrpris, marked, beiterettigheter og ikke minst økonomi hos den enkelte bonde.

– Beiteressursene i utmarka er ulikt fordelt med store, regionale variasjoner i mengde og kvalitet. Dyretallet i flere heller skrinne fylker er høyt, mens utnyttingen er lavest i noen av fylkene med høyest beitekvalitet og rikelig med ressurser. Ikke minst gjelder dette for Troms som har lav utnyttelse av utmarksbeite av høyeste kvalitet. Her er det bygder og distrikter som har særlig gode kvaliteter for å utvikle et utmarksbasert landbruk. Likevel kan det drives utmarksbeite med godt resultat i det meste av norske utmark. Utfordringen er å tilpasse driften til de ressursene som er tilgjengelige. I litt skrinnere områder er det særlig viktig å tilpasse dyretall og finne de beste områdene, fortsetter Yngve Rekdal.

Utmarka må skjøttes

Beitekvaliteten i utmarka er ikke bare naturgitt.

– Mye av vegetasjonsbildet vi ser er en arv etter våre forfedres intensive utmarksbruk. Beiting, slått og annen høsting av ressurser gav et grasrikt og åpent landskap.

– I våre dager er beitetrykket jevnt over for lavt. Busker og trær vokser til slik at planteproduksjonen i undervegetasjonen blir redusert som følge av at lys og varme ikke slipper ned. På den beste marka kommer høyvokste urter og bregner inn og skygger for graset. Slik blir beitekvaliteten sakte redusert på store areal. En strategi for å unngå denne utviklingen kan være å prioritere areal og samle beitedyr der en ønsker å ta vare beitekvalitet, kulturlandskap og biologisk mangfold, fortsetter Rekdal.

Jordvern i utmark

Utmarksbeite er arealkrevende og selv om tallene fra NIBIO viser at det er mye ressurser tilgjengelig, er ikke beitenæringa en uendelig ressurs. Skal beitenæring kunne drives må derfor tilgangen til areal sikres.

– Arealtilgangen er i dag stedvis sterkt trua av andre arealinteresser som vern av rovdyr, hyttebygging, skogplanting og jakt. Det kan synes som om beitenæringa står svakt i kommunale planprosesser, og hytter blir ofte bygd i den beste beitemarka. Vi må tenke på jordvern også i utmarka, sier Rekdal.

– Norsk landbruk er viktig i beredskapssammenheng. Da må vi ha et landbruk som utnytter det lokale ressursgrunnlaget, og så må vi spise det landskapet kan produsere, avslutter Yngve Rekdal.