Fra større avlinger til økt matproduksjon

Det er et politisk mål å øke Norges matproduksjon i takt med befolkningsveksten – og det på en bærekraftig måte. Resultater fra AGROPRO-prosjektet viser at det med forbedret agronomisk praksis, er mulig å øke avlingene av korn og grovfôr med minst 20 prosent. Men vil disse økte avlingene nødvendigvis føre til mer mat?

– I AGROPRO har vi illustrert konsekvenser av ulike valg for arealbruk, vekster og husdyrproduksjoner ved å skissere tre scenarier lagt 20 år frem i tid, forteller NIBIO-forsker Anne Kjersti Bakken.  

– Disse vurderer vi verken som sannsynlige eller nødvendigvis ønskelige, men vi har tegnet dem for å illustrere veivalg, begrensninger og dilemmaer for de som skal utvikle norsk landbruk og landbrukspolitikk framover, legger hun til.

Business as usual 

I det første scenariet, Stø kurs, er andelen grovfôrvekster, åker- og hagebruksvekster som i dag, og avdråttsnivået og typen husdyrproduksjoner endres heller ikke mye.

 – Legger vi opp til en proporsjonal økning i import av fôrråvarer fra utlandet, kan en 20 prosent økning i arealproduktiviteten i innenlands planteproduksjon frem mot 2035 holde tritt med befolkningsveksten vi forutsatte da prosjektet startet, sier Bakken.

En slik utvikling vil imidlertid kunne utfordre den miljømessige bærekraften i norsk landbruk ved at husdyrtettheten øker, og da gjerne i områder som har høy tetthet allerede i dag.

– Samtidig vet vi at større utbytte i planteproduksjonen kan bedre miljøregnskapet gjort opp per enhet mat produsert, legger hun til. 

Graslandet Norge

I det neste fremtidsscenariet, kalt Graslandet Norge, har Bakken laget et eksempel på hvordan norske arealressurser kan utnyttes av husdyr som i liten eller ingen grad får importerte kraftfôrråvarer og som i størst mulig grad tar for seg av beiteressurser i utmark. Norsk korn blir prioritert til menneskemat og melkeproduksjon, samt noe svin og verpehøns. Produksjon av kjøtt fra storfe og småfe er basert på konservert gras og beite.

– I dette scenariet vil kjøttforbruket per innbygger være som det var i år 1960 og bestå av 70 prosent kjøtt fra drøvtyggere. Selv om vi legger inn 20 prosent høyere korn- og grovfôravlinger, vil den totale matproduksjonen likevel være vesentlig mindre enn den er i dag, sier Bakken, men påpeker at en fremtidig bedring i fôreffektiviteten hos dyr ikke er vektlagt.  

– Hadde vi kalkulert inn en slik forbedring kunne det ha gitt større matproduksjon enn det vi har estimert i utviklingen av de ulike scenariene, også i denne, sier hun.    

I og med at kraftfôr i dette Graslandet Norge ikke brukes i særlig stor grad, har Bakken beregnet at svinekjøttproduksjonen vil bli kraftig redusert, og fjørfeproduksjonen vil opphøre. For å gi nok vinterfôr til alle drøvtyggerne som skal beite om sommeren, må derfor en del av kornarealet i landet bli omdisponert til grovfôrproduksjon.

– Det er også en stor utfordring at mange av de ubrukte utmarksressursene ligger i områder der det er svært dårlig arealgrunnlag for økt produksjon av vinterfôr og/eller i ulve- og bjørnesoner, sier hun.

På vei mot vegetarisk kosthold

I det tredje scenariet, har Bakken tatt for seg hvordan norske arealressurser kan bidra til matforsyningen til en befolkning som har et kraftig redusert kjøttforbruk sammenliknet med i dag. Her må en del av arealet som det dyrkes grovfôr på i 2017 omdisponeres til dyrking av korn, frøbelgvekster, potet og hagebruksvekster.

– Vi har videre forutsatt at kraftfôrimporten er minimal, og at man prioriterer norsk fôrkorn til en melkeproduksjon omtrent på dagens nivå, samt noe egg og svinekjøtt, sier Bakken.

Kjøttforbruket per innbygger i et slikt scenario vil være noenlunde likt som i scenariet Graslandet Norge, men i stedet bestå av 50 prosent svinekjøtt og 50 prosent kjøtt fra drøvtyggere.

– Det foreslåtte volumet av norskprodusert vegetabilsk mat vil være tre ganger så stort som i dag, og det er kanskje vanskelig å se for seg at det er marked for det så fremt ikke råvarene blir prosessert på nye måter, sier Bakken.   

Større avlinger kan føre til mer mat

Så hva er relevansen av slike fremtidsscenarier for dem som skal utvikle norsk planteproduksjon og landbruksnæring i årene fremover?

– Vi er klare over at vi har vært ekstreme i valg av forutsetninger og at vi sikkert også burde ha lagt inn innovasjoner både i råvareproduksjonen og prosesseringen. Likevel illustrerer de enkle framtidsfortellingene våre både muligheter og begrensninger for jordbruksbasert matproduksjon i et land hvor en så stor del av arealgrunnlaget egner seg bare til fôrproduksjon, sier Anne Kjersti Bakken.

– Etter vårt syn vil det med de rette tilpasningene være miljømessig bærekraftig å realisere bedre agronomi til mat gjennom husdyrproduksjoner supplert med noe råvarer vi selv ikke kan produsere, legger hun til.

Arealbruk har miljøkonsekvenser

Arealbruk, altså hva som dyrkes i et område enten det er plante- og husdyrproduksjon, har ulik innvirkning på miljøet. I de tre scenariene til Anne Kjersti Bakken, varierer for eksempel arealet brukt til grovfôrproduksjon mellom 50 til 70 prosent, noe som kan ha både positive og negative miljømessige ringvirkninger.

– En økning i grasarealer kan bidra til mindre erosjon og til mer binding av karbon i jorda, men samtidig kan økning i antall husdyr gi miljøutfordringer knyttet til husdyrgjødsel, forklarer Lillian Øygarden, koordinator for AGROPRO-prosjektet som scenarioarbeidet har inngått i.

– Et scenario der en øker åkerarealet kan imidlertid føre til større erosjon og økt bruk av plantevernmidler, legger hun til.

Øygarden understreker at dette viser at det er flere motstridende mål som må tas inn i totalvurderingen når det skal velges dyrkingssystem.

– I AGROPRO er det gjort beregninger gjennom såkalte livsløpsanalyser på mange slike miljøpåvirkninger. Disse gjør det mulig å sammenlikne hvor stor innvirkning på miljøet ulike typer dyrkingssystemer har. Systemenes klimagassutslipp har også blitt undersøkt, sier hun.

Gjennom prosjektperioden har prosjektdeltakerne vært opptatt av mulighetene for å øke matproduksjonen, men også at matproduksjonen skal foregå på en best mulig bærekraftig måte.

– Scenarieanalysen til Anne Kjersti Bakken er ikke basert på forbrukernes fremtidige preferanser hva gjelder mat og matvaner, men den viser hvordan ulik bruk av meravlinger kan utnyttes, sier Lillian Øygarden.

– Dette er av stor betydning når vi skal velge hvordan norske arealressurser skal brukes i fremtiden, legger hun til.