Den store bladlusjakten i Benin

20081005as18-03-04_cropped.jpg

Bladlus under lupen. Foto: Arnstein Staverløkk.

Det er ikke bare hagenæringen som importerer fremmede arter til Norge. Selv har forsker May-Guri Sæthre ved NIBIO importert tusenvis av vestafrikanske insekter hit til landet – men de ligger alle på sprit eller sammenklemt mellom to glassplater.

May-Guri Sæthre har i flere år samarbeidet med International Institute of Tropical Agriculture (IITA) og Institut National de Recherche Agronomique du Benin (INRAB) og andre lokale partnere i Benin. For å øke kunnskapen om skadedyr i grønnsakproduksjonen ble det i perioden 2007-2009 gjennomført en omfattende kartleggingsstudie av bladlus, deres vertsplanter og naturlige fiender i Benin.

- Vi samlet prøver fra 29 grønnsakplanter og 22 ugrasarter på 30 lokaliteter i alle deler av landet. Totalt var 82 % av grønnsakplantene og 12 % av ugrasartene infisert med bladlus.

20081005as17-11-48.jpg
Dyrking av chillipepper i Malanville, Benin. Foto: Arnstein Staverløkk.

- Blant bladlusenes naturlige fiender fant vi flere arter som forekom ganske vanlig: to marihøner, ei blomsterflue, en snylteveps og en insektpatogen sopp. I tillegg fant vi fem arter av såkalt «sekundære parasitter». Det vil si snylteveps som parasitterer de snyltevepsene som parasitterer bladlusene.

- Våre resultater gir viktig basiskunnskap om dynamikken i bestandene av bladlus, forteller Sæthre. Fra før var det liten kunnskap om hvilke bladlusarter som var representert og hvilke agroøkologiske betingelser de ulike artene lever under. Dette arbeidet er nå publisert og blir ofte brukt av forskere, studenter og andre aktører både i Vest Afrika og andre steder.

20080926as17-42-58-2.jpg
Forsker May-Guri Sæthre og Dr. Ignace Godonou. Foto: Arnstein Staverløkk.

Spennende forskning på den afrikanske landsbygda

- I to år reiste vi rundt for å samle inn prøver og danne oss et bilde av bladlus-systemene i de ulike geografiske områdene. Det første året ble samtlige 30 lokaliteter besøkt en gang hver måned. Det andre året var intensiteten noe lavere. På hvert sted undersøkte vi samtlige tilgjengelige grønnsakkulturer hos tre utvalgte dyrkere. I tillegg til å kartlegge artene gjorde vi en vurdering av skadeomfanget. 

- Vi reiste rundt på den afrikanske landsbygda i uker av gangen. En norsk og en lokal entomolog, to lokale teknikere og en fast sjåfør som også måtte trå til i felt. Fem stykker i en støvete Toyota på humpete veier med kjølebager fulle av ubestemte bladlus og andre organismer. Kommunikasjonen foregikk på engelsk, fransk og diverse lokale språk. Overnattingen foregikk på enkle landsbyhoteller. Hvis det var vann i kranen var man fornøyd. Enda bedre hvis toalettet også kunne skylles ned.

- Det var både slitsomt og utfordrende å jobbe på denne måten. Lufttemperaturen lå gjerne mellom 27 og 40 grader. Lange dager kombinert med varme og høy luftfuktighet gjorde at vi ofte måtte ta pause midt på dagen.

20080925as13-49-48.jpg
Vannbad ble benyttet for å beskytte bladlusprøvene mot maur på laboratoriet. Foto: Arnstein Staverløkk.

Vanskelig å identifisere de ulike artene

- For å kunne identifisere bladlus måtte vi ha individer med og uten vinger, forteller Sæthre. Dermed måtte vi samle inn bladluskolonier uten vinger; hvis ikke visste vi ikke om de var født på planten eller om de hadde fløyet dit. Vel fremme på laben måtte vi drive frem noen av individene uten vinger til individer med vinger. Dermed måtte alle bladlusene holdes i live under transport.

- Målet var å holde temperaturen så lav som mulig slik at bladlusene ikke utviklet seg for raskt. I praksis var det imidlertid vanskelig å holde temperaturen i kjølebagene under 25 grader. Hotellene hadde bare unntaksvis aircondition og gjentatte strømbrudd gjorde det vanskelig å holde kjøleelementene kalde. Enkelte netter måtte bagene settes ute under åpen himmel fordi temperaturen var for høy, både inne på rommene og i bilen.

 

Seks ulike bladlusarter påvist

- Den første tiden bare samlet vi. Etter hvert kunne vi begynne å grovbestemme de fleste individene. Et utvalg individer ble montert på slides etter faste prosedyrer og sendt til Naturhistorisk Museum i London for sikker identifikasjon. Disse ble senere brukt som referansemateriale for å identifisere resten av materialet.

20081007as10-30-26-2_Photo_Arn-398334968-O.jpg
Agurkbladlus (Aphis gossypii) er den vanligste bladlusa på grønnsaker i Benin. Her sees to voksne individer sammen med en mengde nymfer. Foto: Arnstein Staverløkk.

- Det er kostbart å få identifisert insektene på denne måten, men fordi museet aldri hadde mottatt et så omfattende materiale på en gang fikk vi betydelig kvantumsrabatt. Likevel betalte vi opptil NOK 2.000 å få identifisert en enkelt prøve. Vi hadde ingen bladluseksperter i teamet og det finnes lite egnet bestemmelseslitteratur for vestafrikanske bladlus. Vi var derfor helt avhengige av taksonomisk hjelp.

- Totalt ble det påvist seks ulike bladlusarter i prosjektet. Dette er egentlig ganske lite i forhold til hva vi hadde forventet. Totalt er det nemlig kjent 220 bladlusarter fra Afrika sør for Sahara. Vi har ikke funnet noen store «bomber» når det gjelder bladlus, men vi har likevel påvist noen nye arter for Vest-Afrika.

 

Også naturlige fiender ble samlet inn

- Samtidig som vi samlet bladlus samlet vi naturlige fiender, for eksempel marihøner, blomsterfluer og snylteveps. Noen ganger fant vi mumifiserte bladlus som vitnet om at det var snylteveps i området. Vel tilbake på laben ble snyltevepsene drevet frem fra mumiene. Her viste det seg at vi hadde funnet arten Lysiphlebus testaceipes, en fremmed invaderende art oppdaget for første gang i Vest Afrika, og opprinnelig hjemmehørende i Nord-Amerika. Vi forsto umiddelbart at vi måtte bruke mer ressurser på å studere den nye arten og hvilken rolle den spiller i økosystemet. En PhD student ble derfor ansatt for å studere den nye oppdagelsen i detalj. Også marihønelarver ble drevet fram til voksne individer for identifikasjon. I tillegg samlet vi entomopatogene sopper som angrep bladlusene. 

Lyciphlebus_testaceipes.jpg
Snyltevepsen Lysiphlebus testaceipes er opprinnelig hjemmehørende i Nord-Amerika. Foto: Arnstein Staverløkk.

Vi har tusenvis av insektprøver liggende, forteller Sæthre. For å bearbeide det innsamlede materialet hadde vi en lokalt ansatt i et helt år bare for å preparere bladlus på objektglass og forberede dem for identifikasjon. I dag sitter vi nok på verdens største samling av skadeinsekter og nyttedyr fra vestafrikansk grønnsaksproduksjon.

blomsterfluemarihøne.jpg
Blomsterflua (Ischiodon aegyptius) og marihøna (Cheilomenes propinqua) er to av bladlusenes viktigste naturlige fiender i Benin. Foto: Arnstein Staverløkk.

Ny kunnskap om integrert plantevern i Benin

De siste årene av prosjektperioden brukte vi mye tid og ressurser på å la studenter studere de naturlige fiendene og noen av bladlusartene nærmere. Fokus var på de ulike artenes biologi, utbredelse og effektivitet som predator eller snylteveps, med studier både i laboratorium og i felt. Vi har produsert utbredelseskart for alle artene. Resultatene viser at de mest effektive naturlige fiendene er to ulike marihøner, en snylteveps og en blomsterflue. Disse har alle ulike roller i forhold til bladlusarter, vekster og klimasoner. Spesielt viktig har det vært å studere hvordan den nye snyltevepsarten, som allerede hadde etablert seg over hele landet, kunne utnyttes i biologisk kontroll. Denne arten ble derfor studert svært nøye i et doktorgradsløp. Konklusjonen fra doktorgradsarbeidet var at snyltevepsen, L. testecaipes, er en lovende organisme for biologisk kontroll av de to viktigste bladlusartene i grønnsaker, A. gossypii og A. craccivora.

Prosjektet har prioritert opplæring av unge studenter og i løpet av prosjektperioden har totalt 11 studenter fullført sine studier i prosjektet, en PhD-student, åtte masterstudenter og tre bachelorstudenter, fra Benin, Frankrike og Norge.  

Prosjektet har hatt en høy vitenskapelig produksjon, drevet kunnskapsformidling og deltatt på en rekke internasjonale og nasjonale konferanser og møter i Afrika, Europa og Asia. Basert på den kunnskapen vi har utviklet i løpet av disse årene har vi lagt det biologiske og økologiske grunnlaget for å utvikle en Integrert Plantevern-strategi for effektiv bekjempelse av bladlus i grønnsaker.

- Vi hadde håpet å kunne videreføre dette arbeidet i årene som kommer, men på grunn av manglende finansiering har vi foreløpig måttet avslutte feltarbeidet i Benin.

 

KONTAKTPERSON

May-Guri Sæthre

Republikken Benin

Flag_of_Benin.svg.png

Republikken Benin er et lite land i Vest-Afrika. Det grenser til Togo i vest, Nigeria i øst og Niger og Burkina Faso i nord. Landet har tropisk klima i sør, og tørrere mot nord. Terrenget består for det meste av flate sletter med noen åser og lave fjell. Landets høyeste punkt er Mont Sokbaro med 658 moh.

Økonomien er underutviklet, og baserer seg på jordbruk, bomullsproduksjon og regional handel. De senere år har vekst i økonomien blitt oppveiet av økningen i folketallet.

Benin har i dag drøyt 9 millioner innbyggere fordelt på 112 620 kvadratkilometer. Den offisielle hovedstaden heter Porto-Novo, men regjeringen holder til i den økonomiske hovedstaden Cotonou.

 

image002.png Kartet viser prøveområdene med urban grønnsakproduksjon i Benin.

 

Integrert plantevern

Begrepet integrert bekjempelse ble utviklet i USA på 1950-tallet. Problemer med skadedyr som ble resistente mot kjemiske plantevernmidler, samtidig som skadedyrenes naturlige fiender forsvant, førte forskere inn på nye spor.

Integrert plantevern er en langsiktig strategi som tar i bruk alle tilgjengelige metoder for bekjempelse. Syntetiske plantevernmidler skal kun brukes ved behov, og da på en slik måte at miljø og nyttedyr skades minst mulig.

 

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.