Andelslandbruk – å dyrke maten i fellesskap

Andelslandbruk oppstod for første gang i Japan på 1960-tallet under betegnelsen teikei, som direkte oversatt betyr «food with the farmer’s face on it». Hensikten var å skape et alternativt økologisk landbrukssystem hvor man hadde tilgang til mat produsert uten bruk av plantevernmidler.

Andelslandbrukets inntog i Norge

I dag finnes varianter av andelslandbruk i mange land og i store deler av verden. I Norge er det et relativt nytt fenomen, og det første bruket ble etablert i 2006. Etter en treg start har antallet vokst fra 4 til 56 bruk i løpet av de fire siste årene.

Brukene kan være organisert på forskjellige måter. Noen er drevet av andelseierne, mens andre hovedsakelig blir drevet av bonden som eier jorda. Brukene er av forskjellig størrelse, med alt fra 10 til 450 andelseiere. Likt for alle er at andelseierne deler på den økonomiske risikoen med bonden. Hver andelseier betaler en fastsatt sum før hver sesong, og deler på resultatet av sesongens avling. Det er vanligst å produsere grønnsaker, men det finnes også andelslandbruk som produserer kjøtt, egg, frukt og bær.

Fjerner leddet mellom produsent og forbruker

Hva er det som ligger bak ønsket om å gå inn i rollen som matprodusent på denne måten?

Oddveig Storstad er seniorforsker (dr.polit.) i sosiologi og er tilknyttet Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). Hun har hovedsakelig jobbet med forbruk av mat og forbrukertillit, samt hvordan forbrukeres holdninger og valg påvirker markedet for norskprodusert mat. Nå har hun sett nærmere på hva medlemskap i et andelslandbruk forteller oss om hvordan folk ser på seg selv og sin rolle som forbruker?

– Det å være andelseier handler, nær sagt selvfølgelig, om å få tilgang til mat. Men for å gjøre det, trer man her inn i rollen som produsent, sier Storstad. På den måten viskes grensene mellom produsent og forbruker ut, og det finnes ikke lenger noen mellomledd.

Et brudd i tilliten til norsk matproduksjon?

Norske forbrukere har tradisjonelt hatt stor tillit til norsk matproduksjon og til kvalitetskontrollen av denne.

– Dette skyldes i hovedsak en kombinasjon av få matskandaler, liten risiko for spredning av sykdommer via maten, og en småskala landbruksstruktur, sier Storstad. Denne tilliten har gitt norske forbrukere mindre grunn til å opponere mot norsk landbruk.

Storstad stiller imidlertid spørsmål om denne tilliten er i ferd med å svekkes.

– I tillegg til at det har vært betydelige strukturelle endringer i norsk landbruk de siste årene, har vi hatt noen større nasjonale matskandaler, samtidig som forbrukerne har fått et økt fokus på helse og miljø.

Hver av disse faktorene kan ha bidratt til at forbrukerne i større grad reflekterer over måten mat produseres på. Slik representerer den økte interessen for andelslandbruk et brudd på den nærmest blinde tilliten norske forbrukere har hatt til norsk landbruks- og matproduksjon. 

Den etiske forbrukeren

Internasjonalt står andelslandbruket ofte i kontrast til det industrielle volumlandbruket. Fremveksten av fenomenet i Norge de siste årene, kan være et svar på de strukturelle endringene vi har hatt også i norsk landbrukspolitikk.

– Ofte driver andelslandbrukene økologisk og produksjonen foregår i mindre skala, sier Storstad. De bygger på en helhetlig ideologi om hvordan matvaresystemet bør organiseres for å være bærekraftig både sosialt, økonomisk og miljømessig.

Det å være andelseier kan betraktes som en form for etisk forbruk, og den etiske forbruker er aktiv, bevisst og kritisk. Storstad snakket med 18 andelseiere i et andelslandbruk utenfor Trondheim med totalt 150 andelseiere.

– Det jeg fokuserte på var fortellingene om hvorfor de lå på kne i åkeren og lukte når de kunne ha valgt å kjøpe alt de trengte av grønnsaker i butikken.

Altså, hvilke motiver ligger bak valget om å bli andelseier?

Hun fant at valget ikke er politisk aktivisme i tradisjonell forstand, men at det snarere handler om personlige valg, et ønske om en miljø- og helsebevisst livsstil og et alternativ til industrialisert matproduksjon.

– Selv om ingen av de jeg snakket med forstår seg som aktivister, deler de syn på kritikken av det industrielle volumlandbruket, forteller Storstad. Selv om det å kjøpe seg inn i et andelslandbruk ikke er politisk aktivisme slik vi vanligvis forstår begrepet, betyr altså likevel ikke det at handlingen ikke er politisk.

– Det er et individuelt verdivalg med et signal om hvordan vi bør utvikle verden videre og måten vi produserer mat på. Dette er en klar kritikk av industrialiseringen av det konvensjonelle landbruket.

Gleden av å produsere noe selv

Mer praktisk betyr det å være andelseier at man gjerne bidrar i drifta med såing, planting, luking og høsting.

– Å være andelseier er ikke bare noe man er, det er noe man gjør, forteller Storstad.

Det handler om gleden over selv å produsere noe – over å kose seg ute med noe nyttig. I tillegg er det viktig for stadig flere å vite hvor maten vi spiser kommer fra. Flere av andelseierne Storstad snakket med, beskrev en følelse av å bli fremmedgjort av den industrialiserte matproduksjonen.

– Fremmedgjøringen handler om tap av kontroll over hva maten inneholder og dermed også hva man putter i egen kropp. Å komme nærmere grønnsakene handler om å ta ansvar for egen matproduksjon og det er noe mange føler en tilfredsstillelse ved.

Det er ikke tilfeldig at et flertall av de norske andelslandbrukene er plassert i nærheten av større byer. Her er folk lengst unna matproduksjon i praksis, noe som kan forsterke følelsen av å være fremmedgjort. Storstad sier det å være andelseier dekker behov og lengsler som den moderne, urbane forbruker ikke får gjennom å kjøpe varene i butikken.

– Det å opparbeide seg kunnskap om å drive jorda, se ting vokse og høste sine egne grønnsaker, er helt sentrale faktorer for å forstå fenomenet andelslandbruk. Det er et oppdragende prosjekt både for voksne og barn, sier hun.