Abstract

Droner til bruk i plantevern i jord- og hagebruk er relativt nytt og i dette forprosjektet ønsket vi å etablere et kunnskapsgrunnlag for bærekraftig bruk av droner i norsk plantevern. Vi gjorde dette ved å: 1) Systematisere kunnskap om avdrift fra plantevernmidler fra sprøytedroner, 2) Gjennomføre et pilotstudie på en metode for å måle avdrift og avsetning av plantevernmidler utenfor målområdet fra sprøyte droner, 3) Skaffe kunnskap om eksponering av dronepilot for plantevernmidler, 4) Skaffe kunnskap om miljøeksponering inkludert rester av plantevernmidler i drone-sprøytede plantekulturer, 5) Skaffe kunnskap om bruk av droner i presis påføring av plantevernmidler, lavrisikostoffer og biologiske kontrollorganismer, 6) Øke vår kunnskap om forskrifter og standarder som kan påvirke bruken av droner i integrert plantevern i Norge. Basert på kunnskap gjort tilgjengelig i dette forprosjektet, foreslår vi videre studier som er nødvendig å utføre for å kunne bruke droner i integrert plantevern på en smart måte. Vårt håp er at resultatene fra dette forprosjektet vil gjøre det mulig å ta beslutninger om hvordan droner bør brukes i plantevern i Norge for å være i tråd med direktivet for bærekraftig bruk av plantevernmidler (Direktiv 2009/128/EF). Det er spesielt målgrupper som bønder, landbruksrådgivningstjenester, agroindustri, forskere, nasjonale statlige organer som Mattilsynet og lovgivere som kan tenkes å ha nytte av å lese denne rapporten.

Abstract

The EU has developed a Directive on Sustainable Use of Chemical Pesticides (2009/128/EC) (SUD) that aims to enhance the use of non-chemical alternatives to pesticides like microbial plant protection products (PPP). The number of authorized microbial PPP for plant protection has increased globally during the last decade. There is, however, variation between different countries. Sweden and Denmark have for example each authorized 20 microbial PPP while Norway has only authorized four microbial PPP. Norway has also received significantly fewer applications for authorization of microbial PPP than the other Scandinavian countries. We explore possible explanations for the observed differences. Our results show that that the regulations in the three countries had similar requirements for the authorisation of microbial PPP. The size of the market is somewhat smaller in Norway than in Sweden and Denmark, and could therefore explain some of the differences. We suggest, however, that the most important explanation is implementation differences in terms of different decisions made in the authorization process. By comparing the authorization process for three microbial PPP in the Scandinavian countries, we found that Norway used more time for the product authorization decisions. Norway assess the same types of microbial PPP more restrictively with respect to environmental aspects and especially human health risks.