Or

Svartor (Alnus glutinosa) er en lavlandsart som hovedsakelig vokser langs kysten nord til Sunnmøre. Den er spredt på Østlandet nord til Mjøsa og videre langs kysten til Nord-Trøndelag. Den mer hardføre gråora (Alnus incana) finnes over hele landet, med unntak av de mest tempererte skogene på Sørlandet og aller lengst nord i Finnmark, og kan vokse til litt over 1000 moh.

Svartor er fuktighetselskende og står gjerne i vann hvor den kan lage røtter som fungerer som støttende stylter. Skogtyper med svartor kan bli nærmest sumpaktige, og vegetasjonen kan være svært frodig og rik.

Nitrogenfiksering

Planter er helt avhengige av nitrogen for å vokse. Atmosfæren inneholder 78 % nitrogen, men plantene kan ikke bruke dette direkte. Or får hjelp til nitrogenforsyningen fra en bakterie i slekta Frankia som lever i røttene. Bakterien omdanner fritt nitrogen til nitrat eller ammonium som trærne kan bruke. Bakterien får tilbake organisk næring i form av sukker.

Før bladfellingen om høsten bryter de fleste løvtrærne ned det grønne fargestoffet klorofyll i bladene og tar samtidig vare på viktige næringsstoffer. Or er mer "slepphendte" med bladene sine om høsten og feller dem grønne. Dette skyldes trolig at de får ekstra nitrogen fra bakteriene i røttene og dermed kan sløse med næringsstoffene i bladene.

Bruk av or

Begge artene kan brukes til mye av det samme. Or forarbeides til møbler, musikkinstrumenter, paneler og dreiearbeider, men kan også benyttes som finer. Virket er lett å impregnere for å øke treets holdbarhet til bruk utendørs. Siden virket lett kan gjennomfarges og brukes til å imitere andre verdifulle mørkere treslag blir svartorvirket kalt «Nordens mahogni». Orevirket er motstandsdyktig mot vann og har tidligere vært brukt til drikkevannsrør. Veden er smaksnøytral og egner seg til oppbevaring av mat. Oreløv ble tidligere brukt mye som dyrefôr. Gråor brukes gjerne til ved. Or egner seg også som flomsikring og erosjonsvern, og på grunn av nitrogenfikseringen til jordforbedrende tiltak.

Slektstrekk og artsskiller

Oreslekta tilhører bjørkefamilien. I likhet med bjørk har både svartor og gråor enkjønnete blomster samlet i hann- og hunnrakler som sitter på samme tre. De er altså sambu. Hunnraklene hos or anlegges på høsten, overvintrer og blomstrer tidlig på våren, før løvsprett. Rakleskjellene forvedes under modningen, slik at fruktsamlingen ser ut som en kongle. «Konglene» faller ikke av når frøene spres, men sitter på treet over vinteren. Ett tre kan derfor ha flere raklegenerasjoner. Frøene har luftfylte lister og spres med vind og vann. Trærne blir høyst 20–25 meter og sjelden særlig over 100 år. Gråor vandret inn til landet for ca. 7500 år siden. Svartor ankom noe senere.