Hopp til hovedinnholdet

Fagerrogn

fagerrogn

Bladplate oppdelt i (3-)4-6 par frie småblad og med ett mer eller mindre lappet endesmåblad som avviker tydelig fra sidesmåbladene

Fagerrogn (Sorbus meinichii (Lindeberg ex. C. Hartman) Hedlund) finnes bare i Norge og er dannet ved én eller flere krysninger mellom rogn og rognasal. Arten er svært variabel, og det kan være at den i framtida blir delt opp i flere enheter. Deler av variasjonen innen arten egner seg godt til hage- og parkbruk.

Kjennetegn

Fagerrogn er også ytre sett en mellomting mellom rogn og rognasal. Den skilles sikrest fra rogn ved at endesmåbladet, det vil si det ytterste småbladet på hvert blad, avviker fra de øvrige ved å være tydelig større og mer eller mindre innskåret i randen (har gjerne 1-2 lapper). Fra rognasal skiller fagerrogn seg ved at bladene har (3-)4-6 par frie småblad i tillegg til endesmåbladet. Hos rognasal er kun 1-2(-3) småbladpar nærmest bladfestet frie og skåret helt inn til midtstilken. Hos fagerrogn er den ytre delen av bladet kortere enn halve bladplata, mens den hos rognasal utgjør mer enn halvparten av bladplata. Til forskjell fra rogn har fagerrogn smale, utannete øreblad som raskt faller av.

 

På forsommeren oversåes trærne med kremfargete blomsterskjermer over et vakkert bladverk som gir et noe læraktig og mer mettet grønt inn­trykk enn hos rogn. Blomstene er noe større enn hos rogn. Pollenknappene varierer i farge fra kremfargete (neste hvite), via kjøttfargete (svakt rosa) til tydelig røde. Om høsten settes mengder av skarlagensrøde frukter uten korkporer. De er noe større enn vanlig hos rogn, runde til avlange med "gravensteinfasong". De har vanligvis tre rom, mens rognebærene gjerne har fire. På et solrikt sted, gjerne åpent og vindutsatt, vokser fagerrogn til et velformet, lite tre, ofte med to til tre stammer.

 

Variasjon

Det er stor variasjon innen denne arten. Variasjonen finnes delvis i form av variable populasjoner og delvis i form av homogene distinkte populasjonsgrupper som antagelig fortjener å bli gjenkjent som småarter på lik linje med småartene i småasal-gruppa.

 

Fagerrogn slik den opprinnelig ble beskrevet (var. meinichii), er triploid med 2n = 51 kromosomer og formerer seg ukjønnet. Den finnes i et lite område fra Stord over Bømlo og Sveio til Karmøy. En mer småvokst utgave (var. angustipinnata) finnes fra Søndre Stord til Karmøy. Den er mindre i alle deler sammenlignet med var. meinichii og kan skilles fra denne ved smalere småblad (bredde/lengdeforhold på det midtre småbladet er 1:4 versus 1:3). Disse to varietetene skiller seg fra fagerrogn i andre områder ved å ha pollenknapper med rødlig farge. Det vil sannsynligvis bli beskrevet flere former eller varieteter også innen materialet med hvite pollenknapper.

 

Også i kromosomtall er det påvist variasjon i det norske materialet av arten. I kromosomtellinger på materiale fra Holmestrand ble det tidlig på 1900-tallet funnet 2n = 68 kromosomer. Man antok derfor at fagerrogn i Norge er tetraploid, mens nærstående planter fra Sverige ble funnet å være triploide. De ble dermed beskrevet som en egen art, S. teodorii. I nyere tid er fagerrogn både på Sør- og Vestlandet (herunder på typelokaliteten ved Mosterhamn, Bømlo) funnet å være triploid, mens tetraploider ikke er funnet i disse områdene. Hvorvidt det finnes tetraploider i fagerrogn på Østlandet som kan skilles fra triploidene på Sør- og Vestlandet gjenstår å undersøke.

 

Nylig er det også på De britiske øyer, nærmere bestemt på øya Arran i Skottland, beskrevet en triploid art, S. pseudomeinichii, som ligner svært på fagerrogn. Mye tyder på at disse plantene er oppstått fra uavhengige krysninger mellom rogn og S. pseudofennica, en art som minner om rognasal. Det kan være at mye av variasjonen i fagerrogn her i landet også skyldes gjentatte krysninger mellom rogn og rognasal.

 

Kulturhistorie og prydpotensiale

Det norske navnet fagerrogn er spredd gjennom litteraturen i nyere tid. Utvalg fra naturlige bestand har vist seg å ha gode egenskaper som hage- og parktre. Formen som kalles 'Fægrirogn' (også kalt 'Bergen' og 'Muséhagen') har vært i salg og er egnet til planting som frittstående tre i hager og parker. I distriktene i Sunnhord­land der fagerrogn er vanlig, har den vært kalt "halv­asal" og "surasal", navn som henspiller på at den er en mellomting mellom rogn og rognasal både i det ytre og i smaken på bæreplene. Den har vært brukt som spisefrukt, og trolig – i likhet med rognasal – noe som grunnstamme til poding av pærer. Fruktene av 'Fægrirogn' egner seg særlig godt til sylting og likør.

 

Utbredelse

Fagerrogn tilhører et artskompleks som kun er kjent fra Skandinavia og Storbritannia. Den finnes spredt langs kysten fra Leka i nord til Lindesnes i sør og inn til Ringerike i sørøst. Lokalt forekommer den ganske hyppig fra søndre deler av Stord og Tysnes over Bømlo til Sveio. Konsentrerte forekomster finnes også i Lindesnes og Kristiansand kommuner, omkring Breiangen i Oslofjorden (Horten, Re og Hurum kommuner) og ved Oslo.

 

Verneinteresser

Fagerrogn vurderes som nær truet i rødlista for 2010. Den er relativt vidt utbredt, men de aller fleste enkeltforekomstene er nokså fåtallige (mindre enn 10-20 eksemplar). Flere forekomster finnes i kystnære områder der de er utsatte og til dels i sterk tilbakegang. Den hyppigste trusselfaktoren er omdisponering av voksesteder til blant annet boligbygging. Mange eksemplar er de siste årene fjernet av prosjekter som har til hensikt å reversere eller stanse gjengroing av tidligere beitemark og annet kulturlandskap eller tilrettelegging for offentlig bruk til fridtidsformål. Det er også grunn til å tro at arten kommer til å bli delt opp i flere mindre enheter (småarter) i framtida, og i så fall vil disse også kunne være aktuelle for rødlista. 

 

Artikkelen er skrevet av Hanne Hegre Grundt og Per Harald Salvesen.

Fagerrogn_slat_mange_baer_Mong.jpg
Fagerrogn i frukt. Legg merke til lappet endesmåblad og glatte bærepler uten korkporer. Foto: Per H. Salvesen
Fagerrogn_blad_baer_obtusipinnata_Flekkeroy.jpg
En avvikende form av fagerrogn fra Flekkerøy med avrundete, brede og fåtallige småblad. Foto: Per H. Salvesen
Fagerrogn_angustipinnata_blomst_Lykling.jpg
Fagerrogn med smale småblad og røde pollenknapper (var. angustipinnata). Foto: Per H. Salvesen
Fagerrogn_faegriana_helt_tre_Bergen.jpg
Fagerrogn av formen 'Fægrirogn' utenfor Bergen Museum. Prydpotensialet er udiskutabelt! Foto: Per H. Salvesen
Kart_fagerrogn_Sorbus_meinichii.jpg
Utbredelsen av fagerrogn (Sorbus meinichii). Kartet er basert på undersøkelse av levende planter og herbarieeksemplarer. Per H. Salvesen 2010