Rognasal

Kjennetegn

Bladene hos rognasal er sagtannete og lyst gråhårete under. Nærmest bladstilken har rognasal 1-2(-3) par frie småblad hvor det nederste bladparet er større enn de andre og godt adskilt fra disse. Ytterst har rognasal et lappet endesmåblad som utgjør minst halvparten av lengden på bladplata.

Blomstene er tydelig større enn hos rogn og med kremfargete eller rødlige pollenknapper. Fruktene blir skarlagensrøde til dyprøde og store bærepler, avlange til runde og med 2-3 rom. Bæreplene har spredte og lite tydelige korkporer. Rognasal blir et lite tre på 3-7(-15) m og vokser i tørre skogkanter, i krattskog og på berg.

Sammenlignet med fagerrogn har rognasal altså færre par frie småblad og en langt større del av bladplata som ikke er delt inn til midtnerven. I noen tilfeller påtreffes overgangsformer mellom rognasal og fagerrogn, og disse kan være vanskelig å plassere. Noen ganger kan også arter i småasal-gruppa ha delvis frie småblad nederst. Disse opptrer vanligvis som enkeltblad og ikke i par. De er også gjerne mindre enn de andre lappene og ikke så godt adskilt fra disse. Rognasal er tetraploid (fire kromosomsett) og formerer seg ukjønnet.

Variasjon

Rognasal er en svært formrik og variabel art, og det er mulig man i det norske materialet kommer til å skille ut flere underarter, småarter eller former fra den typiske arten som opprinnelig ble beskrevet fra Gotland i Sverige. Her er rognasal et større tre med god stamme, ganske grove blad, brunlig til grå behåring på bladundersiden og på vinterknopper. Pollenbærerne er kremfargete. I Norge finnes former som minner om denne særlig langs kysten av Sør-Norge og i fjordstrøkene nord til Hardanger. Planter av denne typen finnes også i Møre og Romsdal, Trøndelag og langs kysten lenger nord.

I Sogn og Fjordane og på Ringerike dominerer imidlertid en form med rødlige pollenknapper som særlig er knyttet til fruktdistriktene. Den er relativt liten av vekst, har mindre blad enn vanlig for arten, og ofte er antall frie småbladpar ved basis relativt få, det vi si (0-)1-2. Bladene er ofte noe vridde og asymmetriske og bør trolig skilles ut som en egen underart, fjordrognasal. Det finnes også avvikende former med mer begrenset utbredelse som trolig er oppstått lokalt. Det gjenstår å se om disse bør behandles som egne enheter.

Kulturhistorie

I likhet med mange andre arter i slekta har rognasal vært innført og plantet som pryd- og nyttetre i alle fall siden tidlig på 1800-tallet. Fra gammelt av har flere asalarter dessuten vært brukt som grunnstamme for poding av pærer, særlig i fjordstrøk på Vestlandet. Dette er kjent siden 1790-årene i Hardanger og siden slutten av 1800-tallet i Sogn. Særlig ble keiserinnepærer ofte podet på rognasal. Denne praksisen tok først slutt etter at mange pærehager ble ødelagt av kreft i 1930- og -40-årene.

I fruktdistriktene finnes ofte rognasal gjenstående etter tidligere frukthager. I Sylling, Ringerike, Sogn og Nordfjord finnes stort sett formen med rosa pollenknapper, mens man i Hardanger og lenger sør oftest finner planter med kremfargete pollenknapper. Det er nærliggende å anta denne variasjonen kan føres tilbake til ulike "skoler" innen podekunsten som har brukt rognasal av ulikt opphav.

Prydpotensiale

Rognasal har i lang tid vært plantet som hage- og prydplante. I alle fall inntil for få tiår siden ble det plantet materiale som ligner svensk asal og som trolig er av nokså nylig innført opphav. I handelen frøformeres i dag særlig tre utvalgte former av norsk proveniens under sortsnavnene 'Harstad', 'Nordfjord' og 'Stord'.

Sorten 'Stord' blir et velformet og énstammet tre som er velegnet i grøntanlegg. Den hører til formen med kremfargete pollenknapper. 'Nordfjord' blir et mindre tre som gjerne danner flerstammete busktrær og som derfor egner seg til leplanting. Den hører til fjordrognasal med rødlige pollenknapper. Det er svært sannsynlig at det også ligger et ubrukt prydpotensiale i det norske materialet.

Utbredelse

Rognasal har en nordisk utbredelse. I Norge er den nokså vanlig på Østlandet nord til Gran og i kyststrøk spesielt på Sør- og Vestlandet. Den finnes langs kysten som antatt viltvoksende så langt nord som til Bodø og ytre Lofoten og som plantet nordover til Troms. Rognasal spres lett, og frøene bringes langt av gårde med fugl, blant annet trost og måker. Siden den tidligere ble innført, særlig fra Danmark, er det i dag vanskelig å si hvilke forekomster som er opprinnelig norske.

Fortsatt plantes rognasal mye. Selv om frøkildene i dag er norske, er det i mange tilfeller vanskelig å skille mellom viltvoksende planter og eksemplar forvillet fra grøntanlegg. Disse forholdene bidrar i høy grad til å komplisere både utbredelsesmønster og morfologisk variasjon. Formen med rødlige pollenknapper har en mer begrenset utbredelse og finnes først og fremst i fruktdistriktene der den muligens opprinnelig er plantet. Større, tilsynelatende spontane og viltvoksende forekomster, finnes i alle fall i åpen kalkfuruskog på Ringerike.

Verneinteresser

Rognasal er en vidt utbredt art, og ingen tilbakegang er påvist. Den er følgelig ikke rødlistet. Rognasal er imidlertid svært formrik, og dersom det i framtida blir skilt ut underarter, kan noen av disse vise seg å være aktuelle for rødlista.

Et annet verneaspekt er knyttet til betydningen av å ta vare på prydpotensialet som finnes i denne arten. De genetiske ressursene hos sortene som er i handel blir delvis ivaretatt gjennom at de er i bruk. Andre viltvoksende former som kan utgjøre framtidige prydsorter bør kanskje vernes ex situ. En del forekomster av rognasal kan dessuten ha kulturhistorisk verneinteresse knyttet til tidligere bruk som grunnstamme for poding av pærer.

Artikkelen er skrevet av Hanne Hegre Grundt og Per Harald Salvesen.