Rogn

Kjennetegn

Rogn kjennetegnes ved at bladplata består av jevnstore frie småblad som alle er smalt avlange og sagtannete. Vanligvis er bladet ulikefinnet med ett endesmåblad og 6-8 par omtrent like småblad langs hovedaksen. Ikke sjelden opptrer imidlertid tilsynelatende to endesmåblad. Da mangler enten ett blad eller endesmåbladet er doblet. Dette er en utviklingsforstyrrelse. På kraftig voksende langskudd kan endesmåbladet av og til være større enn de andre, langt utdradd og med flere lapper. I slike tilfeller kan rogn forveksles med fagerrogn. Det er hormonene som gjør at bladene endrer fasong på denne måten. På blomsterskudd vil de likevel være entydig gjenkjennelige som rogneblad.

Blomstene hos rogn er gjerne tallrike, relativt små, 11-12 mm brede, og med kremfargete pollenknapper. Fruktene blir guloransje til røde bærepler som er relativt små; 8-10 mm brede. De mangler korkporer, er mer eller mindre runde og har fire rom til forskjell fra den nærstående fagerrognen som vanligvis har tre rom. Ørebladene på årsskuddene er brede, sagtannete og vedvarende til forskjell fra fagerrogn som har smale, utannete øreblad som raskt faller av.

Til forskjell fra mange av de andre artene i slekta Sorbus er rogn diploid, hvilket betyr at den har to sett kromosomer (2n = 34). Den formerer seg seksuelt og er i all hovedsak utkryssende; den trenger altså pollen fra et annet individ for å bli befruktet og sette frø.

Rogn har slank stamme med glatt, sølvgrå og blank bark, i alle fall i sine unge dager. Den blir vanligvis et tre eller en stor busk på 3-10 m. Dersom den ikke beites eller brekkes ned, kan rogn bli et velformet, énstammet tre med vakker, avrundet krone. Trærne kan også formes gjennom skjøtsel ved at de fristilles og kvistes i relativt ung alder.

Variasjon

Rogn er en svært variabel art, og på verdensbasis er det beskrevet en rekke underarter, varieteter og former. I dag opereres det med to underarter i Norge, men forskjellene mellom dem er noe dårlig undersøkt. Vanlig rogn (ssp. aucuparia) skal ha blad som er tett hårete under og småblad som ikke er tydelig tilspissete. Fjellrogn (ssp. glabrata) skal ha blad som er hårløse under og småblad som er tydelig tilspissete. Fjellrogn blir oftest bare en stor busk på 3-5 m. Greinene i blomsterstanden er gjerne hårete hos vanlig rogn mens de hos fjellrogn er mer eller mindre hårløse. Vanlig rogn blir også mer hårløs med årene, og behåringskarakterene bør derfor sammenlignes på yngre individer. Fasongen på bæreplene skal også kunne brukes som skillekarakter. Hos vanlig rogn skal de være omtrent like lange som brede, mens de hos fjellrogn skal være noe lengre enn brede. Det er imidlertid uklart hvorvidt denne karakteren holder.

Kulturhistorie og prydpotensiale

Rogn har en sterk plass i vår kulturhistorie med dype røtter i folketroen. Den har vært brukt medisinsk og også til å spå om vær og snøforhold. Fra gammelt av ble det sagt at et rikt rognebærår skulle gi en hard og snørik vinter, men dette er det neppe særlig hold i!

Rognebær har vært i bruk som både husdyr- og menneskeføde og brukes fortsatt i dag til syltetøy og gelé. Bark av rogn har i nødstider vært brukt som husdyrfôr, såkalt "skav". Rogneveden er nokså slitesterk og har vært mye brukt som materiale til et bredt utvalg av trearbeider. Treslaget har også hatt rykte på seg for å være det med høyest brennverdi, men denne rekorden har det vist seg at det er svensk asal som har (følg lenken under "Fagstoff" i høyremargen på denne siden).

Rogn har lenge vært i bruk som prydtre i norske hager, og det finnes en rekke kultivarer og former i handelen ('Aspleniifolia', 'Edulis', 'Fastigiata', 'Pendula', 'Rosina', 'Xanthocarpa' med flere). Disse formene er stort sett utvalgt i andre land og tilpasset andre forhold enn de som gjelder hos oss. Det finnes i handelen også planter fra ulike frøkilder fra viltvoksende bestand i Norge.

Det er all grunn til å tro at denne variable, utkryssende arten har et ytterligere potensiale for prydbruk, og det bør testes ut flere norske frøkilder for å dekke et større spekter av norske klimaområder og vekstsoner. I kyststrøkene savnes eksempelvis klimasterke planter som tåler milde vintre og lang, kjølig vekstsesong. Enkelte former av den hardføre underarten fjellrogn burde kunne egne seg godt som prydtrær i vinterkalde strøk med kort sommer.

Utbredelse

Rogn finnes over hele landet, både i lavlandet og opp i fjellskogen til rundt 1500 m o.h. Arten finnes for øvrig over hele Europa og østover til Sentral-Asia hvor grensen mot andre, nærstående arter kan være vanskelig å trekke. Underarten fjellrogn har en nordøstlig utbredelse i tillegg til at den forekommer i fjellområder i alle fall sørover til Hordaland. Fjellrogn er imidlertid relativt dårlig kartlagt.

Fugl står for mye av spredningen av frøene hos rogn, og det latinske artsnavnet aucuparia stammer fra den tidligere bruken av fruktene som åte for fuglefangst. Fuglespredningen sørger også for såkalte "flôgrogner", rognetrær som vokser i greinvinkler oppe i større, gamle trær, og i murer og husvegger høyt over bakken. I gamle dager mente man at en flôgrogn hadde magiske egenskaper. Fruktene spres også av pattedyr, og ofte er det reven som sørger for spredningen over de lengste avstandene.

Verneinteresser

Rogn er som art såpass vanlig her i landet at den ikke anses som truet på noen måte. En slik vidt utbredt, utkryssende art antas imidlertid å inneholde mye genetisk variasjon som kan være vel verdt å ta vare på, både med tanke på framtidig tilpasning til miljøendringer og foredling av sorter til prydbruk. I rødlista for 2010 angis fjellrogn å være for dårlig kjent til at det er mulig å gjøre en velbegrunnet vurdering av den.

Artikkelen er skrevet av Hanne Hegre Grundt og Per Harald Salvesen.