Mot en sosio-økologisk bioøkonomi

Sosiale institusjoner inkluderer både de formelle og de uformelle institusjonene. Med formelle institusjoner menes alt som er nedfelt i det offisielle regelverket i form av lover og forordninger, mens de uformelle institusjonene omfatter de mer normbaserte reglene som tradisjon og folkeskikk. Også mange av de moralske og etiske reglene er ofte å definere som sosiale institusjoner der folk søker å handle innenfor rammene av det som er sosialt akseptabelt. Derfor kan vi trygt si at bioøkonomien er et komplekst system av sosiale og økologiske forbindelser og nøkkelen for å sikre langsiktig bærekraft ligger i å identifisere og forstå disse forbindelsene.

Å studere forvaltning og styring av bioøkonomiske systemer er avgjørende for å forstå hvorvidt de eksisterende reglene, de ulike maktforholda samt de forskjellige interessentenes oppfatninger og praksis, undergraver eller forbedrer mellom annet sosial inkludering, likestilling og økosystemtjenester fra skogen.

Forvaltning og styring av bioøkonomiske systemer kjennetegnes av overlappende jurisdiksjoner, politiske domener, interesser og mål. For eksempel har bioenergipolitikken i Norge og andre europeiske land som mål å gi bønder og skogeiere et nytt marked for biomasse. Altså et mål for økonomisk vekst og en mulighet for utvikling i distriktene. Dette blir gjerne omtalt som et «sosio-økonomisk» mål. Samtidig ligger det også et mål om en bærekraftig måte å gjenbruke biprodukter fra industrien, i tillegg til å redusere CO2 -utslippene ved å erstatte fossilt råstoff. Disse målene blir gjerne omtalt som «miljømål». 

En utfordring, sett fra et miljøsosiologisk perspektiv, er at det sosio-økonomiske målet og miljømålet ofte undergraver hverandre. Et eksempel på det finner vi i den norske bioenergipolitikken. Her blir særlig fire mål løfta frem:

1. å øke hogsten og dermed bruke mer av den tilgjengelige skogtilveksten
2. økonomisk lønnsomhet på grunn av en høyere pris på energi
3. å møte krisen i skogsektoren og beslektede bransjer, og
4. å oppfylle de europeiske målene for fornybar energi.

Men en tar sjelden hensyn til de virkningene som bioenergiproduksjon og økt skogbiomasseutvinning vil ha på skogøkosystemtjenester, som f. eks karbonsyklusregulering, biologisk mangfold, jordas næringsinnhold og den fysisk tilstanden i jorda.

På grunn av den store ubalansen mellom tilvekst og hogst i Norge, ligger miljøhensyn fortsatt lav på den politiske agendaen rundt utviklingen av bioøkonomien. Men både miljøorganisasjonene og til dels også forskerne, melder nå om en økende bekymring knytt til utviklingen av skogbaserte bioenergisystemer.

Miljøorganisasjonene har bidratt til å øke samfunnets bevissthet om de potensielle negative virkningene av bioenergiproduksjon og biomasseutvinning, og dermed skapt en legitimitet for å øke miljøkravene i forbindelse med biomasseutvinning fra skog. Mens forskerne har begynt å undersøke den virkelige innvirkningen på skogøkosystemer. Det finnes risikoer knyttet til intensivert biomassehøsting, inkludert potensielt reduserte skogkarbonlager, tap av biologisk mangfold, tap av næringsstoffer som fører til redusert skogvekst i neste omløp, og jordkomprimering eller erosjon. Men trolig er alle disse risikoene håndterbare.

For å sikre den sosiale og miljømessige bærekrafta av bioøkonomien, er det avgjørende å:

1. Bruke en tilnærming der flest mulig av de med legitime interesser i skogen deltar i kunnskapsproduksjonen sammen med forskerne så vel som skogeierne. Dette for å bygge tillit mellom alle brukere av skogen, skogeiere, forskere og forvaltning.
2. Øke dialogen mellom samfunnsfagene og naturfagene innen forskningen, for gjennom det å øke vår forståelse av de komplekse relasjonene mellom sosiale, kognitive og miljømessige prosesser.
3. Håndtere spenningen mellom storskalaregulering og lokal bioenergipraksis uten å danne en "en størrelse passer alle"-politikk.

Der kunnskapsbasen om virkningene av økt biomasseutvinning og bioenergiproduksjon på økosystemet er utilstrekkelig for å utvikle retningslinjer, må kunnskapsgapet dekkes av eksperters meninger gitt til myndigheter og sertifiseringsinstanser. Eksperter i denne sammenheng trenger ikke være bare forskere, men kan for eksempel være skogbrukere eller -forvaltere, noe som vil sikre en høyere grad av lokal aksept, tillit, ansvar, og gjennomføring av regler.