Syriner - duft av flere hundre somre

Syrinbusker setter vanligvis en mengde rotskudd, noe som gjør den enkel å dele. Den har trolig blitt spredd fra hage til hage som rotskudd, lenge før planteskoler ble vanlig her i landet eller folk hadde råd til å kjøpe planter. I store deler av landet er vanlig syrin planta ved husvegger og i hager. Vi kan fortsatt finne gamle syrinkjerr ved mang en avsidesliggende husmannsplass.

Viltvoksende i Sørøst-Europa

Syrin er en stor busk eller lite tre i oljetrefamilien som kan bli 6-7 m høyt. Bladene er eggforma eller hjerteforma, tilspissa, glatte og snaue. Blomsten er en smalt rørforma krone som deler seg i fire kronlapper. De sitter sammen i kjegleforma topper. I naturen er blomstene vanligvis lys lilla. Hvite blomster kan forekomme (S. vulgaris f. alba / syn. S. v. 'Alba').

Arten er viltvoksende i Sørøst-Europa, i første rekke i fjellregionene på Balkan. Den finnes også forvilla mange steder i Vest- og Nord-Europa. I Norge finnes spredte forvilla forekomster på Østlandet og langs kysten til Trøndelag, men også så langt nord som Tromsø. Enkelte regner den som en art i sterk spredning, bl.a. på øyene i indre Oslofjord.

Introdusert til Vest-Europa på 1500-tallet

I Tyrkia var Syringa vulgaris en velkjent hageplante da franskmannen Pierre Belon skrev om den i en reisebeskrivelse derfra i 1553. Æren for å ha brakt syrin til Vest-Europa har imidlertid den østerrikske diplomaten Ogier Ghiselin de Busbecq fått. Han var stasjonert i Konstantinopel omkring 1555-1562. Da han reiste tilbake til Wien, brakte han med seg gaver fra sultanens hager, deriblant planter av syrin. Den skal ha blitt plantet i diplomatens hage i Wien og vakte stor begeistring.

Allerede før 1600 var arten spredt til Frankrike, Nederland og England. Det er usikkert når den kom til Norge. I Daniel Baades liste over hageplanter i Trondheim i 1768 framkommer det at både blå og hvite syriner ble dyrket der. Dr. F.C. Schübeler skriver i Norges Væxtrige fra 1888 om et eksemplar av syrin i Christiania som han mente måtte ha vært plantet omkring 1750.

Lykkeblomst

Syrin har først og fremst vært dyrket for pryd. O. Arbo Høeg nevner imidlertid i Planter og tradisjon en kilde i Borge som forteller at trevirket var godt egnet til rivetenner. Han skriver videre at syrinblomster med overtallige kronlapper ble regnet som lykkeblomster mange steder, særlig i sørøstlige deler av landet. Fant man en blomst med 5 eller flere kronlapper, skulle man spise blomsten. Da kunne man ønske seg noe.

Navnet på fargen lilla har sitt opphav fra syrin som heter lilac og lilas på henholdsvis engelsk og fransk. Syrinen inngår også i uttrykk som "Når syrenen blømer - buføring til støls", slik det heter i Aurland i Sogn.  Dyrking av syrin som snittblomst har også lange tradisjoner. Hele planter ble tatt inn i veksthus om høsten og drevet fram om våren. Rett før blomstring ble greinene høsta.

Stort sortiment

Det er arten med lilla blomster og dens hvite form som har lengst tradisjoner. Før 1850 fantes det bare ca. 25 kultivarer av S. vulgaris. I 1875 startet Victor Lemoine et Fils i Frankrike foredling av syrin, og i løpet av kort tid lanserte denne planteskolen over 200 nye kultivarer. Mange av disse er fortsatt i handelen. Det skal finnes over 900 kultivarer, der også en rekke andre foredlere har bidratt. Kultivarene ble vanligvis poda og kalles derfor ofte podesyriner eller edelsyriner. I dag blir de ofte formert ved mikroformering.

Tilbudet i norske planteskoler på begynnelsen av 1900-tallet

Totalt var om lag 50 kultivarer av S. vulgaris i handelen hos åtte planteskoler på Østlandet og Sør-/Sørvestlandet i tiden fra ca. 1900 til 1940. J. Olsens Enke i Christiania kunne tilby 13 kultivarer allerede i 1901. Brynes Rosen- og Planteskole i Stavanger kunne i 1926-1935 tilby 12, mens Grefsheim Planteskole på Nes i Hedmark hadde hele 22 kultivarer i sortimentet i 1938.

De vanligste, som gikk igjen i sortimentet til disse åtte planteskolene over mange år i denne perioden, var 'Alba', 'Andenken an Ludwig Späth', 'Charles X', ' Marie Legraye', 'Michel Buchner', 'Mme Casimir Perier' og 'Mme Lemoine'. I eldre kataloger fra Den høiere Landbrugsskole i Aas (1892-94) og J. Olsens Enke (1890) salgsføres bare S. vulgaris og S. v. 'Alba', S. v 'Charles X', samt S .v. 'Marlyensis'

'Mme Lemoine' og 'Andenken an Ludvig Späth'

S.v. 'Mme Lemoine' og S.v. 'Andenken an Ludwig Späth' har vært i sortimentet hos norske planteskoler helt opp til våre dager. S.v. 'Mme Lemoine' har velduftende, fylte, rent hvite blomster. Den skal være en krysning mellom den hvite S. v. 'Marie Legraye' og en fylt form, og ble lansert av planteskolen Victor Lemoine et Fils i Frankrike i 1890. S.v. 'Andenken an Ludwig Späth' ble introdusert i 1883 av den tyske planteskolemannen Franz Ludwig Späth i Berlin. Den har enkle, store blomster med en mørk og kraftig, rødfiolett farge.

Syrin er fortsatt en populær plante. Arten brukes ofte som le- og skjermplanting. Den ble tidligere også ofte plantet som lysthus. Best utvikling får den på kalkrik, varm jord, men den er nøysom og tørketålende. I de nordligste fylkene er den ikke like blomsterrik. Kultivarene, som ofte foretrekkes i våre dager, er noe mer kravfulle enn arten når det gjelder jord og vokseplass. Mange er heller ikke like herdige.

Litteratur:
Hansen, O.B (2008). Landskapsplanter. Boksmia, Ås-UMB
Høeg, O.A. (1974). Planter og tradisjon. Universitetsforlaget, Oslo.
Kataloger fra 8 norske planteskoler.