Paeonia ‘Nordic Paradox’ – en liten pion med mange navn

Da jeg begynte ved Gamle Hvam museum i 1980, stod det en plante i husveggen. "Det er en pion - ei bonderose", sa folk i nabolaget og jeg regnet med at det var slik alle pioner så ut. Senere forstod jeg at så ikke var tilfelle.

Gamle Hvams pion viste seg å være ganske sjelden i Norge. Undersøkelser har vist at den finnes i Oslo, på Romerike, i Solør og Odal, ved Lillehammer og ved Elverum, i Modum og Sigdal, i Trøndelag og trolig også ved Bø i Telemark. Den finnes også i Rogaland. Jeg tar fortsatt imot beskjed om forekomster, både innenfor disse områdene og andre steder.

Ei ekte bonderose

Denne pionen hører til de gamle europeiske, som har vært dyrket i Norge i flere hundre år. Plantens høyde er 50-60 cm. Bladene er sammensatt med opptil 30 småblad. De er grågrønne med hårete underside. Også blomsterstilk og bladstilk er hårete i øvre del av planten. Småbladene er nærmest rombeformet med avrundede hjørner.

Blomstring i juni

Blomsten er mørk rosa og fylt, med en blanding av smale og brede kronblad. Den kan være opptil 14 cm i diameter. Planten blomstrer før midten av juni på Østlandet og en til to uker uke seinere i Trøndelag.

"Den har alltid vært der", sier folk, og i noen tilfeller kjenner de plantens historie tre generasjoner tilbake, altså til perioden mellom 1900 og 1930. Lenger bakover i tid er den vanskelig å dokumentere. En av mine informanter fra Gullverket i Eidsvoll hadde samme opplevelse som meg, nemlig at hun lenge trodde det var slik alle pioner så ut, for dette var den eneste som fantes i deres lokalmiljø. En annen så min etterlysning i Norsk hagetidend og svarte: "Endelig fikk jeg navn på min navnløse lille pion." En informant fra Asker fortalte at en eldre nabo hadde kikket på planten over hagegjerdet da hun utbrøt: "Å, har du den! Det er jo ei ekte bonderose!"

Flere navn, men ingen godkjente

Det eldste kjente eksemplaret ligger i herbariet i Natural History Museum i London. Det kommer fra Leiden i Nederland og er fra ca. 1690. Den botaniske hagen i Leiden er en av verdens eldste. Dette herbariet er etter botaniker, lege og forsker i mange fag Herman Boerhaave (1668-1738), som var direktør for denne hagen. På herbariearket kalles den «Pæonia flore pleno rubro minore», som direkte oversatt blir «pion – blomst fylt – rød – liten», altså en liten pion med rød fylt blomst.

Linnéselskapet i London har to eksemplarer i sitt Smith-herbarium. Begge disse er fra London. Den ene stammer fra Loddiges’ planteskole, og på arket kalles den først «Paeonia peregrina», deretter er ordet peregrina strøket over og erstattet med «paradoxa». På et annet sted på arket står det at den feilaktig er kalt «P. humilis».

Det andre eksemplaret i Linnéselskapet er fra Lady Humes hage. Lord og Lady Hume var et velstående ektepar som samlet på planter fra hele verden og hjalp til med finansiering av innsamlingsreiser. Her kalles den først «Paeonia peregrina», deretter er peregrina strøket over og erstattet med «paradoxa ssp. fimbriata». I 1823 ble tegning og beskrivelse av planten gjengitt i den botaniske serien The British Flower Garden, et tidsskrift som beskrev spennende planter som vokste i britiske hager. Her kalles den også «Paeonia paradoxa ssp. fimbriata». Det ser ut til at britiske botanikere bestemte seg for å bruke dette navnet tidlig på 1800-tallet.

St. Hanspion og sommerpion

I Norge finnes den fra samme tid i den første plantelista som ble offentliggjort fra den botaniske hagen på Tøyen i Oslo. Her kalles den «Paeonia humilis flore pleno». Den er nevnt med samme navn i Lundh og Hansens Norsk havebog i 1849. Også i Finland har de brukt dette navnet.

Folkelig navn i Finland er «juhannuspioni», som betyr St. Hanspion, fordi den der har pleid å blomstre rundt St. Hans. Av folkelige navn fra Norge har jeg hørt «sommerpion» brukt i Solør, og på Hvam ble den kalt «Karen Hvams pion», siden den ble sagt å stamme fra henne. Hun levde fra 1831 til 1911.

Denne pionen er aldri funnet viltvoksende, derfor skal den ikke ha et navn etter Linnés mønster, med slektsnavn og artsnavn. Den skal ha et kultivarnavn, det vil si et eget navn som skrives med store forbokstaver og i enkle anførselstegn. I 2015 ble kultivarnavnet ‘Nordic Paradox’ godkjent av American Peony Society, med publisering i APS Bulletin i juni 2015. Dette er nå et entydig navn for denne pionen, med pionen på Hvam som standardeksemplar.

Fra storgårdsmiljøet til hele folket

Karen Hvam bodde på Store Hvam sammen med sin bror fra 1865 til tidlig på 1900-tallet. Planter fra gården ble delt i lokalmiljøet, og pionen fantes på så å si alle småbrukene og plassene under Store Hvam.

Den er imidlertid også funnet på tomtene ved jordbruksreformatoren John Colletts (1758-1811) berømte hage på Ullevål fra slutten av 1700-tallet. Eieren av Store Hvam fra 1819, Lars Bredesen, hadde vært tømmeroppkjøper hos John Collett, så det er sannsynlig at han fikk med seg planten derfra. John Collett var kjent for å formidle både pryd- og nytteplanter til unge menn fra distriktene, mens de var på Ullevål for å arbeide eller lære nye driftsformer i jordbruket.

Pionen vokser dessuten på Markerud gård i Nittedal, en eiendom som ble brukt som jaktslott av Collett-familien tidlig på 1800-tallet. I dag finner vi den på gårder og småbruk der Collett-familien har hatt eiendommer eller drevet skogen.

Kilder:

Andresen, Anton Fredrik (2008): "Luksusliv og samfunnsånd - John Collett og opplysningstidens patriotisme".I: Collett, John Peter og Bård Frydenlund (red.): Christianias handelspatrisiat. En elite i 1700-tallets Norge, s. 77-105. Andresen & Butenschøn, Oslo.

Lundh, F. G. og A. Hansen (1849): Norsk havebog. P. T. Mallings forlags-boghandling, Christiania.

Sweet, Robert 1838: The British Flower Garden, containing coloured figures and descriptions. James Rigdway & sons, Picadilly, London.

URL: https://archive.org/stream/britishflowerga05sweegoog#page/n116/mode/2up [Nedlastet 24.11.2016]