Iris - symbol på paradiset

Her i Europa er det spesielt skjeggirisene (pogoniris) som har vært dyrket. Av de europeiske skjeggirisene finnes det noen rene arter som blant andre Iris variegata, Iris florentina, Iris pallida, Iris pumila og Iris lutescens. Iris x germanica er ikke kjent som viltvoksende, og det som finnes i kultur tilhører hybridgruppen.

Germanirisen kjennetegnes ved en kraftig rotstokk i jordoverflaten. Bladrosetten er som en flat vifte. Blomsterstengelen er hul. Blomsten består av tre indre, mer eller mindre opprettstående kronblader og tre ytre vannrette eller hengende blomsterblader. Midt på de ytre blomsterbladene er det en stripe hår som har gitt gruppen dens norske populærnavn, skjeggiris.

Kulturplanter

Skjeggirisene har vært viktige av flere grunner. I antikken forbandt grekerne iris med sin gudelære og dyrket den av den grunn. For muslimene har iris vært den viktigste begravelsesblomsten som et symbol på paradiset og ble derfor spredd med islam til mange land i middelhavsområdet.

Også innen den kristne symbolikken har irisen vært viktig og ble derfor dyrket i klostrene. En helt annen side ved irisen var duftstoffet som kunne utvinnes av rotstokken. "Orrisrot" eller "fiolrot" ble den tørkete rotstokken kalt i handelen fordi den hadde en mer bestandig fiolduft enn selv fiolene.

Germaniris i Norge

Horticultura fra 1694 omtaler flere iris, bl.a. "Iris vulgaris, blaa og gule sverdliljer". Dette er trolig Iris x germanica og ikke Iris pseudacorus, som Balvoll og Weisæth antok i sin nyutgivelse av Horticultura fra 1994. Særlig fordi Olof Rudbeck i en liste fra 1685 har omtalt den tyske irisen som Iris latifolia major vulgaris, og i Miller's Gardener's Dictionary er Iris germanica oppført med synonymene Iris vulgaris og Iris latifolia vulgaris.

Neste omtale av germaniris i norsk hagelitteratur er i Peter Daniel Baades liste over Trondhjemske Have-Planter fra 1768, og etter det har den vært omtalt i praktisk talt alle hagebøker som er utgitt. Iris x germanica er et hybridkompleks selv om Linné trodde at det dreide seg om en ren art som hadde sitt opphav i Tyskland.

Over 100 sorter germaniris

Det finnes en sort med blå blomster som regnes som den typiske germaniris. Ellers er den store variasjonen i farger og mønstring typisk for gruppen. Tidlig på 1800-tallet begynte sortene å få sine navn, men det er først på 1900-tallet at germaniris ble solgt med sortsnavn her i Norge.

Når man finner germaniris i gamle hager i dag, er det nesten umulig å si noe om hvilke sorter det er. Hvis man vet når de ble plantet, er man et stykke på vei til å identifisere sorten. Introduksjonsåret for de fleste sorter er kjent, og i mange tilfeller også det tidsrommet da de ble solgt her i landet. Det er imidlertid et problem at mange sorter likner svært på hverandre. I hagelitteraturen er det navngitt 51 forskjellige sorter av germaniris, men det som faktisk har vært solgt i perioden 1900-1950, er i alt mer enn 114 sorter.

Nedenfor et knippe sorter fra det tyske foredlingsfirmaet Goos und Könemann som kom til Norge på begynnelsen av 1900-tallet.

Sorter fra foredling i mange land

Historien til iris likner på historiene til peoner og dagliljer. De første sortene kom i Frankrike, og franske foredlere var nesten enerådende på 1800-tallet. Engelske firmaer kom mer på banen tidlig på 1900-tallet med staudebølgen derfra. Fra 1910 og frem til 2. verdenskrig var mange introduksjoner tyske, og etter krigen har firmaer i USA dominert markedet.

En viktig foredler av iris, sett fra norsk perspektiv, er det tyske firmaet Goos und Könemann. Hele 21 av deres mange introduksjoner fant veien til norske planteskoler og hager. Eksempler på disse er 'Citrea' (1899), 'Iris König' (1907), 'Halfdan' (1908), 'Helge' (1908), 'Walhalla' (1908), 'Loreley' (1909), 'Fritjof' (1910), 'Lohengrin' (1910), 'Niebelungen' (1910), 'Rhein Nixe' (1910), 'Eckesachs' (1920), 'Flammenschwert' (1920), 'Rota' (1924), 'Forsete' (1925), 'Folkwang' (1925), 'Aareshorst' (1927), 'Bronzechild' (1927), 'Havamal' (1927), 'Lenzschnee' (1927), 'Rheintochter' (1928) og 'Solfatare' (1928).

Vil nye sorter erstatte de gamle?

Når man studerer de iris som finnes i gamle hager, er det tydelig at noen grupper av germaniris har vært herdigere enn andre. De som i størst grad har overlevd, er de som er preget av den typiske, gamle germaniris og av Iris variegata, mens avkom etter Iris florentina og Iris pallida ser ut til å være mindre tilpasset norsk klima.

Iris er blitt noe av en moteplante i USA, og det kommer et stort antall nye sorter derfra hvert år. I dag finnes det flere titusen sorter av germaniris, men de nye sortene skiller seg ut ved at de ofte er grovere av vekst og har sterkere farger enn de gamle. Om de nye vil bli et sikkert og pålitelig innslag i hagene slik som de gamle har vært, vil tiden vise.