Asters - høstens blomstrende staude

Asters er blant de få staudene som blomstrer på denne tiden av året, og kan stå blomstrende etter flere frostnetter. Flere asters-arter har tradisjon som prydplanter her til lands og er blitt samlet inn til klonarkivene for hageplanter. Men hva er egentlig asters?

250 arter av asters

Aster betyr stjerne. Planteslekta Aster har tradisjonelt omfattet en gruppe planter i korgplantefamilien med gule-gulbrune midtkroner, og smale randkroner i fargeskalaen fra hvitt via rosa og lilla til blått, som stråler ut fra midtkronen. De viltvoksende artene i norsk natur som har vært ført til slekta Aster, kaller vi stjerne, som sibirstjerne og strandstjerne.

De artene og sortene som er importert som prydplanter kaller vi gjerne -asters, som alpeasters, bergasters og virginiaasters m.fl. Asters er dermed kommet inn som et norsk navn på den gruppen av planter som tradisjonelt har vært ført til slekta Aster, og som teller ca 250 arter, der mange er dyrket og foredlet til pryd. Det er kjekt fortsatt å kunne kalle disse artene for -asters på norsk, når vi nå skal se litt på hva nyere systematiske undersøkelser har funnet ut på slektsnivå.

Systematikk og utbredelse

Basert på en kombinasjon av morfologiske studier og DNA-analyser, ble den "gamle" slekta Aster revidert på 1990-tallet. Undersøkelsene viste at mange arter man tidligere trodde var nær beslektet, ikke er det. For eksempel er nordamerikanske asters lite beslektet med europeiske og asiatiske asters.

Det viser seg at det typiske astersutseendet, med mange, hvite- til blåfargete randkroner, er et trekk som er blitt utviklet flere ganger i evolusjonen og at de eurasiatiske astersene er utviklet uavhengig av de amerikanske. Innenfor hvert kontinent er det også ulike evolusjonære linjer, og dermed ble det riktig å splitte opp Aster i mange slekter.

Høstasters

Siden Linné beskrev slekta Aster basert på bergasters (A. amellus), har denne arten, samt en del andre europeiske arter beholdt slektsnavnet Aster. Derimot kommer de fleste høyvokste, høstblomstrende plantene vi kjenner i hagebruket under gruppebetegnelsen "høstasters" opprinnelig fra Nord-Amerika. Disse ble dermed plassert i en ny slekt; Symphyotrichum, og slekta har fått navnet høstasters på norsk.

Som nevnt inneholdt den "gamle" slekta Aster flere evolusjonære linjer enn disse to, så nederst i artikkelen er oppført navneendringer for en del arter som er kjent fra hagebruket eller fra norsk natur. Dette kan forhåpentligvis være til hjelp hvis man plutselig dumper over ukjente navn på planter man kjenner som Aster.

Endringene i navnsetting som er beskrevet her er inkorporert i den nyeste utgaven av Norsk flora (Lid & Lid 2005) og brukes i stor grad i botanikkfaglige miljøer i Norge. I hagebruket og i en del andre land, for eksempel Sverige, er det fortsatt vanlig å føre alle artene til Aster. Vi skal nå se på hvilke asters-arter som har vært dyrket til pryd her til lands.

Asters til pryd i Norge

Mens de europeiske astersartene har vært kjent langt tilbake både som pryd- og legeplanter i Europa, kom amerikanske asters til Europa først på begynnelsen av 1700-tallet. Fra Norge er den første skriftlige referansen til astersdyrking fra 1704 og omhandler den europeiske arten bergasters (Aster amellus). Ingen asters er altså nevnt i Norges første hagebok, Horticultura, fra 1694. De første, kjente forekomster i Norge av nordamerikanske asters er virginiaasters og kleimeasters i Botanisk hage i Oslo på begynnelsen av 1800-tallet.

Gjennom et samarbeid mellom Norsk genressurssenter og botaniske hager er gamle hageplanter over hele landet blitt registrert og samlet inn. I utvalget finnes også en del høstblomstrende asters. Disse har alle nordamerikansk opphav, og de fleste tilhører slekta høstasters (Symphyotrichum).

Gamle typer av asters er samlet inn

De høstblomstrende astersene som presenteres her er samlet inn til de regionale klonarkivene for prydplanter i de botaniske hagene i Tromsø, Trondheim og Oslo. Kriteriet for innsamlingene var at plantene skulle ha en historie tilbake til 1950-tallet eller før, og noen kan føres tilbake til 1800-tallet.

Kleimeasters:
Kleimeasters (Symphyotrichum novae-angliae) har et bedre navn på svensk, nemlig luktasters. Bladene har en god, aromatisk lukt på grunn av tett kjertelbehåring. Kleimeasters kan bli opptil 220 cm høy, og er den høyeste av de dyrkete, høstblomstrende astersene. Den har også de største blomsterkorgene, og kantkronene kan være rosa, burgunder, lilla, fiolette eller hvite. Kleimeasters er foredlet til noen titalls sorter. To sorter er samlet inn til klonarkivene, en med rosa og en med dyp burgunderrøde blomsterkorger.