Malurt

To malurt-arter kan finnes som stauder i gamle hager; ekte malurt (Artemisia absinthium) og abrodd (A. abrotanum). 

Ekte malurt

Ekte malurt er en gammel legeplante (Herba. Absinthii) som ble dyrket i klosterhagene ute i Europa, – sannsynligvis også i Norge. I Danmark ble den nevnt allerede på 1300-tallet av Henrik Harpestreng. Også omtalt i en islandsk legebok fra siste halvdel av det 13. århundre.

I Norge den er nevnt i en gammel legebok fra Ulvik på 1500-tallet, der den hører med blant de vanligste legeråd. F.C. Schübeler forteller på slutten av 1800-tallet at den bare er funnet viltvoksende. Ifølge “Våre folkemedisinske lægeurter” av Reichborn-Kjennerud, ble malurt dyrket mange steder her i landet til medisinsk bruk omkring 1922.

Sprer seg lett

Litteraturangivelser og herbariebelegg viser at malurt var dyrket i hagene på Agder i alle fall i 1850-årene. Malurt har vært kjent fra Oksøy fyr i Kristiansand siden 1876 og vokser her fremdeles. Omkring 1928 forteller Signe Fransrud at folk på Ringerike samlet malurt der den vokste vill eller den ble dyrket hist og her. Nylig har planten blitt karakterisert som en mulig klosterrelikt på Nes og Helgøya i Mjøsa. 

Malurt er i dag ingen sjelden staude og den spres lett, men de fleste planter som finnes i dag er antageligvis av nyere dato. Eldre personer kan huske at malurt ble dyrket, men gamle eksemplarer med kjent herkomst og referanse til gammel tradisjon og bruk er det svært sjeldent å finne.

Klosterplante på Helgøya

Konklusjonen på dette må være at gammel kultur og bruk av malurt i Sør-Norge gikk gradvis ut omkring 1850 – 1950, men arten forvillet seg, spesielt på Østlandet. Sikreste lokalitet som mulig klostertids-relikt er på Helgøya i Mjøsa. Lids flora angir planten som bofast, men er trolig opprinnelig innført, mest på baserik grunn nord til Nord-Trøndelag og en forekomst i Finnmark.

Schübeler lot den dyrke på flere steder på sine forsøksstasjoner, og viste blant annet til at den spredde seg som ugress i Karasjok, og vokste frodig på Kongsvold fjellstue 922 m o.h. I dag synes ekte malurt å være en usikker staude i Nord-Norge.

Giftig absintolje

Malurt inneholder blant annet den giftige absintoljen og bitterstoffer. Den er brukt som et apetittvekkende og fordøyelsesbefordrende middel. I folkemedisinen er planten brukt til fremkalling av abort, som ormemiddel, og i brennevin mot kolikk og gulsott. Bitterstoffene brukes til å krydre brennevin, likør, vermouth og absint. Mal betyr egentlig møll, og planten har også vært brukt som insektmiddel.

Abrodd

Abrodd er en liten, sterkt aromatisk busk med frisk, sitronaktig duft og opprette, risformede greiner. Abrodd er en gammel legeplante som ble dyrket i klosterhagene i Europa, sannsynligvis også i Norge. Planten tilhørte trolldomsmedisinen.

I Danmark er den nevnt allerede på 1300-tallet av Henrik Harpestreng. I Norge er den kjent av Christian Gartner i Trondheim i 1694. Abrodd var vanlig dyrket over hele landet til omkring første delen av 1900-tallet, og da brukt som medisin- og duftplante.

Sterkt aromatisk

Informasjon fra lokale bygdebøker og eldre informanter viser tydelig at abrodd har vært en kjent plante i hagene i gamle dager, omkring 1930-årene. Informantene forteller at planten var dyrket for den gode luktens skyld. Abrodd kunne være plantet ved fjøsdøra slik at en kunne gni seg i hendene for å få god lukt etter å ha vært i fjøset.

En bukett ble også tatt inn i blomstervase for å gi god lukt i stua. Folk holdt også en kvist oppunder nesen for ikke å sovne når de satt i kirken, og tørkede kvister ble lagt i lintøyskapet for å gi godlukt. Den ble også lagt i tøyet mot møll. Signe Fransrud forteller fra Ringerike før 1930 om bruk av abrodd i salve. En jordmor hadde lært av sin mormor å koke salve av rømme, balsamblader og abrodd.

Mange bruksområder

Salven ble benyttet mot sår hud og ble tillagt “en meget gagnlig virkning.” Foruten bruk som duftplante, har tradisjonell bruk av abrodd vært som møll- og insektmiddel, i sårsalver, mot innvollsorm, mot menstruasjons-smerter, menstruasjons-fremmende, abortfremkallende, antiseptisk, galledrivende, mot flass og tørr hodebunn.

Abrodd har vært godt kjent i hagene på Agder, men er i dag heller sjelden, mer eller mindre aktivt dyrket eller gjenstående i gamle hager. Planten er fullt hardfør og formeres ved stiklinger. Busken klippes ofte hardt ned og blir dermed frodig det påfølgende år. En sjelden gang er den funnet forvillet. Lokale navn er ambra, ambro, ambrak, ambrodd og ambrorot.

Vanligst på Østlandet

Også på Østlandet synes abrodd å ha vært ganske vanlig. På Vestlandet er den mindre kjent. I midtnorske hager er abrodd ikke vanlig lenger “og bruken av den som medisinplante og møllmiddel er vel helt avleggs,” skriver Fremstad og Solem i en nylig utgitt oversikt. Abrodd er hardfør i Trøndelag, og blir ikke tatt inn om vinteren. 70 år gamle planter er oppgitt fra Trondheim.

Dyrking av abrodd i Nord-Norge er kjent tilbake til 1821, men utendørs overvintring synes problematisk. Ifølge Brynhild Mørkved stod kanskje abrodd ute om sommeren, men ble tatt inn om vinteren og behandlet som potteplante. Det er derfor lite trolig at det fortsatt finnes gammelt materiale av abrodd i Nord-Norge.

Abrodd synes å ha sin opprinnelse i Øst-Tyrkia, men planten har vært svært lenge i kultur og er naturalisert i Sør-Europa.

Lyst på en plante?

Fikk du lyst på et eksemplar? Plantene er bevart ved botaniske hager, museer eller andre institusjoner som Norsk genressurssenter samarbeider med, men det er for tiden ikke noe organisert system for å dele disse plantene.

Enkelte planteskoler kan ha gamle stauder eller du kan være heldig og få tak i dem via deleordninger i hagelag eller hos venner og kjente med gamle stauder i hagen. Staudegruppa i Norges gartnerforbund presenterer en liste med tilgjengelige stauder via lenken til venstre, noen av dem har lang historie og selges under varemerket PLANTEARVEN®. 

Referanser:

Balvoll, G. & G. Weiseth (1994). Nyutgave av Horticultura (utgitt 1694 av Christian Gartner), Landbruksforlaget

Bolin, L. (1958). Blommorna og människan. Stockholm, Almqvist & Wiksell.

Christophersen, E. (1960). Norske medisinplanter. Oslo, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard).

Fransrud, S. (1932). “Gamle hager og hageplanter på Ringerike.” Nyt Mag. Naturv. 70: 199-271.

Fremstad, E. (1999). Planter i Trondheim gjennom tusen år. Trondheim, Tapir forlag.

Fremstad, E. & T. Solem (2005). “Gamle hageplanter i Midt-Norge.” Rapport botanisk serie 2005(2): 72 s

Høeg, O. A. (1974). Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973., Univ. forl.

Jensen, C. (1993). Urter, krydder, medisin, duft og smak, Statens fagtjeneste for landbruket.

Lid, J. & D. T. Lid (2005). Norsk flora. Oslo, Det Norske Samlaget. 7. utgåva ved Reidar Elven.

Molbech, C. (1826). Henrik Harpestrengs Danske Lægebog fra det trettende Aarhundrede. København, 206 s.

Mørkved, B. (2001). “Stauder – grønne kulturskatter.” Ottar 2001(235): 28-38.

Often, A., O.E. Stabbetorp, et al. (2005). “Forvillede kulturplanter: Mye innsådde engplanter og nyere hageplanter samt trolig noen få klostertidsrelikter. Årbok for Helgøya og Nes 2005.

Paulsen, B. S. (2001). “Urtehagen ved Apotekmuseet, Norsk Folkemuseum, Bygdøy, Oslo.” Cygnus 2001(Spesialutgave): 1-43.

Reichborn-Kjennerud, I. (1922). Våre folkemedisinske lægeurter. Kristiania.

Schübeler, F. C. (1862). Culturpflanzen Norwegens. Christiania

Schübeler, F. C. (1885-1889). Viridarium Norvegicum. Norges Væxtrige. Et Bidrag til Nord-Europas Natur- og Kulturhistorie. Bind I-III. Christiania.

Åsen, P. A. (2003). “Gamle stauder på Agder.” Natur i Sør 2003(3): 81 s.