Krypjonsokkoll

Krypjonsokkoll (Ajuga reptans) i leppeblomstfamilien er i slekt med vanlig jonsokkoll (A. pyramidalis). Den rene arten kjennetegnes med overjordiske, krypende og bladbesatte utløpere som lett slår røtter. Blomstene er blå, med en meget kort overleppe. Pollentrådene har hår, de øvre støttebladene er helrandete, og kortere enn eller evt. bare litt lengre enn blomstene. Stengelen er håret på to sider, bladene er uten hår.

Krysninger vanlig

Trolig består mye av det norske materialet av krysninger mellom krypjonsokkoll og vanlig jonsokkoll. Hybriden ligner mest på kraftige individer av jonsokkoll, med flere blomsterstengler og med utløpere som kommer senere i vekstsesongen. Den er steril.

Totalt sett gir krypjonsokkoll et blått inntrykk, mens vanlig jonsokkoll beveger seg mot blåfiolett. Siden storjonsokkoll (A. genevensis) også er dyrket og forvillet i Norge, skal vi ikke se bort fra at også denne kan være involvert i hybridene.

Finnes også vill

Dette blir ytterligere komplisert av at vi sannsynligvis har ville populasjoner av krypjonsokkoll i Norge, i Oslo og Nittedal, kanskje også i Frogn og Sandefjord ifølge Lids flora. Den ville arten er oppført på den
norske rødlisten som Direkte truet.

Det var stiftsprost Engelhart og lærer Klungeland som kom med de første opplysningene om krypjonsokkoll i Norge, fra Kristiansand på tidlig 1800-tall. Dette var neppe dyrkede planter, men kan ha vært forvillede eller ville.

I botanisk hage på Tøyen

Krypjonsokkoll ble dyrket i Botanisk hage på Tøyen i 1823, og det er rimelig å anta at arten også er blitt spredt herfra. Vi kan lett tenke oss at arten ble brukt i teppebedenes sirlige mønsterplantninger i sveitserhusenes hagestil på 1850-tallet. Siden forvillet den seg ut i plener og kratt, og er i dag kulturspredd nord til Nord-Trøndelag. Planten er også innført med gressfrø og ballast.

Krypjonsokkoll er en dekorativ teppedannende staude som trives best i fjellhagen på lettere jord. Det finnes mange kultivarer, ofte med bronsefargete blader. Det er usikkert om hvor aktivt arten blir dyrket i Norge. Vi finner den mest som forvillet hageplante, i kirke-gårdsplener, parkplener, på hageutkast, skrotemark, veikanter eller gjenstående i forlatte hager.

Kan ha vært en klosterplante

Arten er nevnt i engelsk middelalderlitteratur, og oppgitt å være sårhelende. De norske klostrene ble grunnlagt fra England, det er derfor ikke utenkelig at det har vært middelalderlig kultur av krypjonsokkoll i Norge. Den ville planten er vanlig i Danmark og sjelden i Sør-Sverige. Videre utbredelse er Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika.

Lyst på en plante?

Fikk du lyst på et eksemplar? Plantene er bevart ved botaniske hager, museer eller andre institusjoner som Norsk genressurssenter samarbeider med, men det er for tiden ikke noe organisert system for å dele disse plantene.

Enkelte planteskoler kan ha gamle stauder eller du kan være heldig og få tak i dem via deleordninger i hagelag eller hos venner og kjente med gamle stauder i hagen. Staudegruppa i Norges gartnerforbund presenterer en liste med tilgjengelige stauder via lenken til venstre, noen av dem har lang historie og selges under varemerket PLANTEARVEN®. 

Kilder:

• Blytt, M. N. (1829). “Botaniske Optegnelser paa en Reise i Sommeren 1826.” Mag. Naturv. 9: 241-1.
• Dahl, O. (1895). “Breve fra norske botanikere til prof. J. W. Hornemann.” Arch. Math. Naturv. 17(4): 1-99.
• Fremstad, E. & T. Solem (2005). “Gamle hageplanter i Midt-Norge.” Rapport botanisk serie 2005(2): 72 s.
• Harvey, J. (1981). Mediaeval gardens. London, B. T. Batsford Ltd.
• Jørgensen, E. (1918). “Ajuga pyramidalis x reptans.” Bergens mus. årb. Naturv. r. 1917-18(5): 2-4.
• Lid, J. & D. T. Lid (2005). Norsk flora. Oslo, Det Norske Samlaget. 7. utgåva ved Reidar Elven.
• Ouren, T. (1984). “O.A.Hoffstads innsamlinger av ballastplanter, særlig i Haugesund og Sandefjord.” Blyttia 42(2-3): 94-99.
• Rathke, J. (1823). Enumeratio Plantarum Horti Botanici Universitatis Regiæ Fredericianæ Christianiensis. Christiania.