Galnebær

Galnebær (Scopolia carniolica) er frodig i vekst, men tilbakeholden med opplysninger om sin historie i Norge. På deler av Østlandet finnes den i mange gamle hager og rundt gamle hus, men folk flest kjenner ikke noe navn på den, og de opplyser som regel at “den har alltid vært der”.

I de få tilfellene folk har hatt noe navn på den, er den blitt kalt “belladonna” (Høland og Ullensaker) eller “belladonnaurt” (Hedmark), “brune klokker” (Nes, Eidsvoll, Odal), “klokkeblomst” (Eidsvoll), “humleblom” (Eidsvoll og Nes), “kjerringserk” (Ringsaker) eller “kjerringstakk” (Toten).

Blomstrer tidlig

Galnebær er en av de første staudene som kommer i blomst om våren. Den har hengende, klokkeformede blomster som er brunfiolette på utsiden og gulgrønne inni. Begeret er grunt fliket. Bladene er elliptiske, eggformet eller omvendt eggformet. Hele planten er giftig. Den trives både i sol og skygge, men den ser best ut tidlig på sommeren, så den kan med fordel klippes ned etter blomstring.

I følge Lids flora finnes den spredt forvillet på Østlandet fra Moss og Rakkestad, Horten og Larvik i sør, til Nord-Odal og Gjøvik i nord, i tillegg til at den er registrert i Stavanger. Den er funnet i eller ved gamle hager på Romerike, i Mjøsbygdene og på Hadeland. 

Graham Stuart Thomas oppgir 1780 som introduksjonsår til England, og Johan Lange oppgir at den var utbudt til salg ifølge katalog fra J E Ohlsens gartneri i Danmark i 1861.

Nevnes sjelden i bøker

Galnebær nevnes sjelden eller aldri i hagebøker. Er det fordi den er så lite utbredt, eller kan det være fordi den er skummel og giftig? Maisen Pedersen har den med i sin bok “Sjeldnere flerårige planter og sommerblomster” fra 1931, der hun skriver at den er ikke iøynefallende vakker, men den er interessant.

Hun gjentar beskrivelsen i “Blomsterhagen” fra 1950. Johan Lassen-Urdahl nevner den også i sin “Stauder jeg selv har dyrket” fra 1933. En annen norsk kilde er Asche Moe, som registrerte en mengde planters blomstringstid i Stavanger tidlig på 1900-tallet. Han har registrert Scopolia carniolica i de fleste årene mellom 1903 og 1928.

Navngivere: Linné, Scopoli og Jacquin

Carl von Linné levde fra 1707 til 1778. Johann Scopoli var en italiensk botaniker som levde fra 1723 til 1788, og N. J. von Jacquin var en østerriksk botaniker som levde fra 1727 til 1817.

Jacquin navnsatte Scopolia carniolica i 1764, og dette navnet er i dag det korrekte vitenskapelige navnet på planten. Han oppkalte den etter Johann Scopoli.

I Linnés skrifter kan en komme over planten under navnet Hyoscyamus scopolia, men dette er ikke et gyldig botanisk navn. Carniolica forteller at planten vokser vill i Krain i Slovenia.

Linné  brevvekslet om planten

Lena Hansson, akademiörtagårdsmästare ved Linnéträdgården i Uppsala kan fortelle at Linné hadde en brevveksling med Jacquin på 1760-tallet om dyrking av denne planten. 1. april 1764 skrev Linné til Jacquin at han har sådd frø i en krukke, men de har ennå ikke spiret (L3397).

Den 4. august 1767 rapporterer Linné at Scopolia hadde blomstret i hagen hans (L3945), og den 20. april 1768 kunne Linné fortelle Jacquin at planten klarte klimaet og vinteren i Uppsala bra (L4063). Parentesene forteller i hvilke brev opplysningene finnes, og Linnékorrespondansen finnes på Internett på http://linnaeus.c18.net.

I følge Mariette Manktelow ved Uppsala universitet, korresponderte Linné også med botanikeren Scopoli, som planten er oppkalt etter, og denne brevvekslingen er publisert i Slovenia.

Forvirrende navnebruk

Navnebruken i Norge, Sverige og Danmark for Scopolia carniolica og Atropa belladonna går over i hverandre. Disse to plantene har noen av de samme giftstoffene og dermed omtrent samme medisinske virkning, men det er meget usikkert om den har vært brukt i folkemedisinen i Norge.

Nedenfor vises godkjente navn i de tre landene. Dersom en også ser på folkelig navnebruk, blir bildet enda mer forvirrende, så her gjelder det å holde tanken klar.

Atropa belladonna kalles i Norge, Sverige og Danmark
for Belladonnaurt, Galenbär og Galnebær, mens Scopolia carniolica kalles for Galnebær, Dårört og almindelig skopolaminurt.

Lyst på en plante?

Fikk du lyst på et eksemplar? Plantene er bevart ved botaniske hager, museer eller andre institusjoner som Norsk genressurssenter samarbeider med, men det er for tiden ikke noe organisert system for å dele disse plantene.

Enkelte planteskoler kan ha gamle stauder eller du kan være heldig og få tak i dem via deleordninger i hagelag eller hos venner og kjente med gamle stauder i hagen. Staudegruppa i Norges gartnerforbund presenterer en liste med tilgjengelige stauder via lenken til venstre, noen av dem har lang historie og selges under varemerket PLANTEARVEN®. 

Kilder

• Den virtuella floran. http://linnaeus.nrm.se/flora/di/solana/scopo/scopcar.html. Utskriftsdato 23.04.2004
• Hansson, Lena: Personlig meddelelse i e-post 15. mars 2006
• Lid, J. og D. T. Lid (2005): Norsk flora. 7. utgåve ved Reidar Elven. Oslo: Det Norske Samlaget
• Manktelow, Mariette: Personlig meddelelse i e-post 16. mars 2006
• Moe, A. (1928): “Dates of Flowering for Native and Garden Plants at Stavanger 1897-1926.” I Skrifter utgitt av Det Norske Videnskabs-Akademi i Oslo, I. Matem.-Naturvid. Klasse 1928 No. 3. Oslo: Kommisjon hos Jacob Dybvad
• Pedersen, M (1950): Blomsterhagen. Oslo: H. Aschehoug & Co (W. Nygaard)
• Pedersen, M (1931): Sjeldnere flerårige planter og sommerblomster. Oslo: H. Aschehoug & Co (W. Nygaard)
• Tibell, Gunnar: Personlig meddelelse i e-post 14.03.2006
• Thomas, G. S. (2004): Perennial Garden Plants. London: Frances Lincoln