Madonnalilje

Madonnaliljen hører med blant de vakreste av våre liljer – og det er en sann åpenbaring når de blendende hvite blomstene viser seg i juli måned. Duften er sterk og yndig.

Liljen må passes godt på, for både snegler og liljebiller elsker den. En daglig tur i liljebedet anbefales! Den gulhvite løken består av skjellblad som gjør at den faller lett fra hverandre. Flytting anbefales ikke, - la den stå i fred. Om høsten kommer det en ny bladrosett som overvintrer, ganske ulikt andre liljer, men dette er nok en tilpasning til lokale forhold og sommertørke i middelhavsområdet.

Verdens eldste kulturplante?

Madonnaliljen er blitt kalt verdens eldste kulturplante, og har vært både symbolplante og legeplante for menneskene. Et relieff fra det gamle Egypt for over 2500 år siden viser høsting av liljeblomster og pressing av kostbar liljeolje som ble brukt i salver.

På et 2600 år gammelt assyrisk reliff fra Ninive er en tydelig madonnalilje avbildet. Pikenavnet Susanne kommer av det hebraiske ordet for den hvite liljen (shushan). Madonnaliljen var en svært viktig legeplante, brukt i særlig i forbindelse med kvinnesykdommer og fødsler. Den ble betraktet som sårhelende og brakt utover Europa av de romerske legioner: Den fremmet hårvekst og var smertestillende, ble brukt mot rynker, tap av tale, besvimelse, leversykdommer,  mot huggormbitt og mot den “hellige ild” – Ignis Sacer – som var meldrøyeforgiftning.

Symbol på jomfruelig skjønnhet

Med sin lysende rene hvitfarge er det ikke rart at de første kristne så på denne liljen som symbolet på jomfruelig skjønnhet og renhet. “Se på liljene på marken, hvordan de vokser!” sa Jesus ifølge Matteus, “selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem.” Vi kan ikke være helt sikre på hvilke liljer det er tale om i Bibelen, men madonnaliljen er en av de mulige kandidatene.

Den finnes i dag viltvoksende i Midtøsten. I blomsterspråket symboliserer madonnaliljen at hjertet er rent og plettfritt. Det er derfor tydelig symbolbruk på gamle bilder som forestiller Marias bebudelse, når engelen Gabriel holder en madonnalilje i hånden.

Til Skandinavia i Middelalderen

Madonnalilje var en av de mest kjente av alle klosterplantene, og fantes i klosterhagene i hele Europa. Madonnaliljen nådde helt opp til Skandinavia i middelalderen, og kanskje fantes den også i norske klosterhager.

Men det er høyst tvilsomt at det har vært kontinuitet fra middelalderen til nyere tid, selv om Eckblad fortalte oss at madonnaliljen blomstret i Bergen i 1598 (av tilsendte løk fra Holland). Liljer er nevnt i en branntakst fra Oddernes kongsgård i Kristiansand i 1686 – dette kan ha vært madonnalilje. Her var adskillige haver med urter og kål i 1651 (kongsgården stod ferdig 1637).

Alminnelig i de sydlige egne

Madonnalilje er oppgitt av Christian Gartner i Horticultura fra Trondheim i 1694, trolig lite hardfør: dyrket i kister som ble tatt inn om vinteren. Dyrket i Bergen i 1753, på Bogstad gård ved Oslo i 1792 og i botanisk hage på Tøyen i 1823. Schübeler forteller i 1885 at den “Hvide Lilie” er meget alminnelig dyrket i de sydlige egne av Norge.

Eldste kjente angivelse fra Agder stammer fra Arendal 1879. I kysthager på Lyngør er madonnaliljen kjent fra før 1900 og finnes fremdeles her. 75 år gamle individer er kjent,– kjøpt på postordre (!) Tidligere tok man inn løkene om vinteren. Gamle madonnaliljer er også kjent fra eldre hager i Kristiansand, Lillesand (kanskje eldre enn 100 år gammel) og Tvedestrand. Hvite liljer er både omtalt og avbildet av Schnitler fra Andorsenhaven i Mandal omkring 1915. Det er ingen tvil om at dette er madonnaliljer.

Formeres med sideløk

Dette kan tyde på at det har vært kultur av madonnalilje i Sør-Norge mer eller mindre kontinuerlig fra Clusius’/Høyers introduksjoner i Bergen i 1598 like til i dag. Har liljen først etablert seg i en hage synes den å holde seg. Den formerer seg ved sideløker og “flytter” seg rundt i hagen. Frø er ikke kjent i kultur.

Thorsrud skriver i 1928 at madonnaliljen er hardfør. Senere skriver han at liljen er sjelden normalt utviklet hos oss, med sparsom eller ingen blomstring, og ofte angrepet av sykdommer. Trolig gjelder dette helst for Østlandet. Det Bestes hageleksikon fra 1982 anbefaler madonnalilje på de varmeste steder i Sør-Norge. Liljen er ikke vinterherdig på Hamar. Våre registreringer tyder på at madonnaliljen er fullt hardfør på Sørlandskysten.

Naturlig utbredelse er i Hellas, S Balkan, SV Tyrkia , Libanon, Syria og Israel.

Hvor kommer navnet fra?

Hvor gammelt er egentlig det norske navnet madonnalilje? Følgende betegnelser er brukt i norske publikasjoner: Hvid fransk lilie (1836), Oljelilje (1873), Hvid Lilie (1885), hvit lilje (1916) og oljelilje (1919).

Så skriver Olsen i Norsk Havetidende i 1925 at denne liljen “sent i tiden fik navnet Madonnalilje”, men navnet er fremdeles ikke helt innarbeidet da Thorsrud skriver om hvit lilje i 1928. Fransrud bruker begge navnene i 1932, og Nordhagen skriver om “den hvite liljen, som nu ofte kalles madonnalilje” i 1941.

Til slutt tar vi med Billes uttalelser i “Våre hageblomsters historie” fra 1959: “Først i slutningen av det 19. årh. da det ble nødvendig å skille den ut fra andre hvite liljer, ble benevnelsen “Madonnalilje alminnelig.” Det kan synes som det har skjedd et navnebytte fra hvit lilje til madonnalilje omkring 1919-1925, iallfall bedømt etter publiserte betegnelser. Dette faller sammen med introduksjonen av en annen hvit lilje, nemlig kongeliljen (Lilium regale) fra Kina.

Lyst på en plante?

Fikk du lyst på et eksemplar? Plantene er bevart ved botaniske hager, museer eller andre institusjoner som Norsk genressurssenter samarbeider med, men det er for tiden ikke noe organisert system for å dele disse plantene.

Enkelte planteskoler kan ha gamle stauder eller du kan være heldig og få tak i dem via deleordninger i hagelag eller hos venner og kjente med gamle stauder i hagen. Staudegruppa i Norges gartnerforbund presenterer en liste med tilgjengelige stauder via lenken til venstre, noen av dem har lang historie og selges under varemerket PLANTEARVEN®. 

Referanser:

Bille, O. (1959). Våre hageblomsters historie. Oslo, Johan Grundt Tanum.

Eckblad, F. E. (1991). “Henrik Høyer og de første tulipaner i Norge.” Blyttia 49(3): 145-150.

Fransrud, S. (1932). “Gamle hager og hageplanter på Ringerike.” Nyt Mag. Naturv. 70: 199-271.

Fredriksen, B. A. (2003). Norske renessansehager under nederlandsk innflytelse 1537-1800. Mastergradsoppgave ved Institutt for landskapsplanlegging, Norges landbrukshøskole: 95 s.

Frisak, A. (1969). Olantene i Bibelen med legender, myter og sagn, Landbruksforlaget.

Harvey, J. (1981). Mediaeval gardens. London, B. T. Batsford Ltd.

Hellerdal, I. (1982). Lyngør – Tradisjonelle kysthager. Institutt for landskapsarkitektur, Norges landbrukshøgskole: 116 +.

Hepper, F. N. (1997). Plant din egen Bibelhage. London, Angus Hudson Ltd.

Jensen, C. (1993). Urter, krydder, medisin, duft og smak, Statens fagtjeneste for landbruket.

Krausch, H.-D. (2003). “Kaiserkron und Päeonien…” Entdeckung und Einführung unserer Gartenblumen. Hamburg, Dölling und Galitz Verlag.

Laurent-Täckholm, V. (1953). Faraos blomster. Oslo, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard).

Lundquist, K. (2005). Lilium martagon L. http://diss-epsilon.slu.se/archive/00000811/

Molbech, C. (1826). Henrik Harpestrengs Danske Lægebog fra det trettende Aarhundrede. København, 206 s.

Mortensen, M. (1836). Almindelig Norsk Havebog eller kort og letfattelig Anviisning til at anlægge en Urte- og Frugthave, dyrke de almindeligste Kjøkkevæxter, Frugttræer, Blomster og Ziirplanter. Christiania, H. T. Winthers Forlag.

Nordhagen, R. (1941). “De gamle klosterhager.” Årsberet. Foren. norske fortidsminnesmerkers bevaring 1939: 55-94.

Olesen, A. (1994). En Skøn Lystig Ny Urtegård. Ny “oversettelse” av En skøn lystig ny urtegaardt Aff Henrick Smid udi Malmø 1546, Forlaget Kongsvang.

Olsen, A. (1925). “Liljer.” Norsk havetid. 41: 113-120, 133-134, 145-146.

Rathke, J. (1823). Enumeratio plantarum Horti Botanici Universitatis Regiæ Fredricianæ Christianiensis. Christianiæ, Typis expressit Chr. Gröndahl.

Schnitler, C. W. (1916). Norske Haver, Alb. Cammermeyers Forlag (Lars Swanström).

Schübeler, F. C. (1885-1889). Viridarium Norvegicum. Norges Væxtrige. Et Bidrag til Nord-Europas Natur- og Kulturhistorie. Bind I-III. Christiania.

Skard, T. (1963). Hagebruk og gartneri i Norge. Sarpsborg, Universitetsforlaget.

Thorsrud, A. (1928). “Stauder i Erindringsliste for hagedyrkere.” Bilag til Norsk Haveidende nr. 2, 1928.

Thorsrud, A. (1961). Frilandsblomster – Forelesninger ved Norges landbrukshøgskole. 2 bind, 501 s., Landbruksbokhandelen – Universitetsforlaget.

Tillge, L. (1974). Lægeurter ved Spøttrup, Inspektoratet for de kongelige haver.

Tøgersen, T. (1873). Praktisk Havebog. En Vejleder i Frugt-, Blomster- og Kjøkkenhaven samt Stuegartneriet. Sarpsborg, N. F. Arelsen.

von Essen, M. (2004). Beplantningen i hagen og parken på Bogstad 1750-1950 – inkl. Fortegnelse over planter på Bogstad 1792 ved Christopher Hammer. I E. Espeland & L.-E. Mikkelsen. Oslo, Bogstad Stiftelse: 99-114.

Walters, S. M. (1984-2000). The European garden flora : a manual for the identification of plants cultivated in Europe, both out-of-doors and under glass. Cambridge, Cambridge University Press, 6 bind.

Ødegaard, N., Ed. (1919). Landbruksboken; en samlet fremstilling av læren om landbruket, dets forskjellige grener. 1. Kristiania, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard).