Iris

Iris er en svært innholdsrik planteslekt. Hos oss finner vi sverdlilje (Iris pseudacorus) viltvoksende, og mange slektninger har en lang historie som hageplanter. Det finnes rundt 300 arter av Iris fra de tempererte soner på den nordlige halvkule.

Sverdlilje vokser vilt i næringsrik sump, sumpskog og fuktig eng helt nord til Vesterålen. Planten blir meterhøy, har store gule blomster og kom tidlig i bruk som hageplante. Selv om den blir flottest på fuktige steder, klarer den seg i vanlig jord også.

Lett å dele

Sverdlilje vokser i tuer, men blir den stående lenge på samme plass danner den ringer. Den har kraftige rotstokker i overflata, og disse kan deles med tanke på formering. Den er ikke spesielt sykdomsutsatt.

Sibiriris

De fleste sibiririsene har blomster i ulike nyanser av blått og blåfiolett. Enkelte sorter har hvite blomster. Blomsten har seks blomsterblad, der de tre ytre er bøyd ut- og nedover, mens de tre indre er opprette. Griffelen er delt i tre fliker som kan minne om kronblad. Pollenbærerne ligger skjult under hver av disse griffelflikene.

Ytre blomsterblad er blålilla, og de er bredt avrundet. Støttebladet under blomsten er rødbrunt. 

Hele planten blir omtrent en meter høy der vekstforholdene er gode, det vil si der planten har jevn tilgang på fuktighet. Bladene er smale, slanke og elegante. Hos noen sorter er de nesten like høye som blomsterstilken, hos andre sorter rekker de bare omtrent halvveis opp til blomsten.

Skjeggløs iris

Sibiriris er viltvoksende i Europa og Vest-Asia. Den nevnes første gang i litteraturen av Charles de L’Écluse (1526-1609) også kjent som Carolus Clusius, men han kaller den for Iris angustifolia media. Linné ga den navnet Iris sibirica. Sibiriris hører til de skjeggløse irisene, det vil si at de ikke har den stripen fargete hår midt på de ytre blomsterbladene som hageirisene og dvergirisene har.

Hageiris

Iris x germanica, på norsk german-iris eller hageiris er en av de eldste typene Iris som er brukt som hageplante. Den er en naturlig hybrid som har vært kjent i Europa i over 1000 år. For eksempel ble den dyrket ved klosteret St. Gallen i Sveits på 800-tallet. Den opprinnelige german-irisen kom fra Sør-Europa og ikke fra Tyskland som navnet kunne tyde på.

Planten kom tidlig til Norge og er omtalt i Christian Gartners bok Horticultura i 1694 under navnet Iris vulgare. Den opprinnelige Iris x germanica er blåfiolett med innslag av hvitt ved basis, har brunfiolette årer og gul behåring. Etter hvert har det kommet mange ulike fargevarianter, blant annet gjennom krysninger med andre Iris-arter. Det kommer nye sorter på markedet hvert år.

Lyst på en plante?

Fikk du lyst på et eksemplar? Plantene er bevart ved botaniske hager, museer eller andre institusjoner som Norsk genressurssenter samarbeider med, men det er for tiden ikke noe organisert system for å dele disse plantene.

Enkelte planteskoler kan ha gamle stauder eller du kan være heldig og få tak i dem via deleordninger i hagelag eller hos venner og kjente med gamle stauder i hagen. Staudegruppa i Norges gartnerforbund presenterer en liste med tilgjengelige stauder via lenken til venstre, noen av dem har lang historie og selges under varemerket PLANTEARVEN®.