På feltkurs i feltbefaringer

DSC_1677-Feltbefaring.jpg

Foto: Kjersti Kildahl.

Spørsmålene var mange og dagen varm da landbruksfolk fra 13 Vestfold-kommuner møttes for å sjekke om kartet stemte med terrenget. Vi ble med to erfarne fagfolk på kurs ut i naturen.

Kjetil Fadnes og Andreas Mickelson har begge vært ute noen feltdager før. Til sammen har de trolig rundt åtte tusen dager i felt, fordelt på Andreas sine førti og Kjetils ti år i felt. De skulle med andre ord være godt kvalifisert for å holde dagens feltkurs i feltbefaringer.

 

feltbefaring-g+ñrdskart.jpg
Målet for dagens befaring var Østerøya og Vesterøya i Sandefjord kommune. På kartet over Østerøya er befaringsområdet framhevet med egne farger. Standardiserte farger angir klassifikasjon av ulike typer jord- og skogbruksareal.

 

Kart er ferskvare

Kart som skal vise landets ressursgrunnlag må gi et så korrekt bilde som mulig. Fagfolk vil kalle det å beskrive arealtilstanden når de klassifiserer og registrerer jord- og skogressursene.

- Kartinformasjonen skal fortelje om potensialet til jorda og skogen, og gi informasjon om verdigrunnlaget i ressursane, sier geolog Kjetil Fadnes. Gir jorda grunnlag for matproduksjon, eller ikkje? Kan ho pløyast,  haustast med maskin, eller brukast til eng og beite? Eller er ho  gjengrodd og ikkje lenger drivverdig? Slike spørsmål er viktige å svare på.


- Flyfoto som blir saumfarne frå kontorpulten kan gi svar på mykje, men tilstanden må ein i enkelte tilfelle ut i naturen for å sjekke, seier han.  

Kommunen har en viktig del av ansvaret for at kartene med jord- og skogressurser er oppdaterte og etterrettelige. De brukes til konsekvensutredninger, arealplanlegging og i søknader om ulike tilskuddsordninger i landbruket.

 

dsc_1563feltbefaring-bøkilen.jpg
Fra Bøkilen i Hafalen. Yngre løvskog har vokst fram etter at arealet opphørte som beite. Naturen er i ferd med å ta kulturmarka tilbake. I forgrunnen vokser takrør. Foto: Kjersti Kildahl.

 

Felles forståelse er viktig

Deltakerne vandrer gjennom Vestfold-landskapet fra den ene relevante problemstillingen til den neste. Undervegs får de repetert begrepene som brukes, eller klassifikasjonssystemet, som fagfolka ville sagt. 

Rett forståelse av klassifiseringsbegrepene er viktig for at informasjonen skal bli formidlet likt i alle kommuner, uavhengig av hvem som registrerer den. I løpet av dagen gis det mange gode tips til hva en bør se spesielt etter, og hvordan en bør vurdere og klassifisere.

 

dsc_1530-feltbefaring-bøkilen-vegetasjon.jpg
I denne glenna ved Bøkilen fins fortsatt kulturplanter og beitevekster. Det er planter som trenger nyttebruk som tråkk og beiting for å vokse og fornyes. Tidligere var dette beitemark. Foto: Kjersti Kildahl.

 

Beitetålende planter

Når fagfolk vurderer kulturlandskapet, ser de gjerne etter planter som blir stimulert til vekst og fornyelse av beiting.

- Dyr som beiter, tråkker og gjødsler marka er landskapspleiarar av rang. Ikkje berre held dei  skogen nede, men dei gir og liv til visse typar vekster som kun trivst når dei blir brukt, forteller Kjetil Fadnes. Slike planter kaller vi beitevekster.

Disse plantene kjennetegnes ved at de vokser fra grunnen og opp, som et hårstrå, og ikke bare er stilk som vokser i lengde over bakken. Kulturgras kalles noen, mens andre er beitetålende urter. Engkvein, rapparter og sølvbunke er eksempler på den første, mens hvitkløver, ryllik og løvetann er beitetålende urter. Og så gulaks, da:

- Mmm, denne smaker jeg er gulaks, smatter Andreas Mickelson, og tygger lett på en stilk. Ifølge han er dette et beitegras med god smak.

- Det smaker av kumarin – og brukes som aroma i parfyme, Chanel no. 5… Og som smakstilsetting i vodka. Noen ganger.

Den dagen beitedyrene forsvinner, vil skogen overta arealet sammen med planter og trær som hører skogen til. En annen vegetasjon gjør seg gjeldende, og kulturlandskapet vil forandre seg. Skal tidligere beitemark tas i bruk igjen, eller ny opparbeides, må det påregnes noen år med bearbeiding og dyr i arbeid før marka gir fullverdig beite.

DSC_1492-Feltbefaring-Landsbrukssjef.jpg
Landbrukssjef Terje Rasmussen i Andebu og Stokke kommuner forteller om melkekyr på utmarksbeite ved Bøkilen så seint som på 1980- og 90-tallet. Nå har Sandefjord kommune kjøpt areal her.
– Kanskje kan kommunen reintrodusere beitedyr som et tiltak for å åpne opp igjen landskapet, foreslår han. Til venstre sitter rådgiver Ingrid Knotten Haugberg fra landbruksavdelingen til Fylkesmannen i Vestfold. Foto: Kjersti Kildahl.

 

DSC_1505-Feltbefaring-vegetasjon.jpg
- Rapp er krapp, og kvein har ein, sier landbrukskartlegger Andreas Mickelson flere ganger i løpet av dagen. Akkurat her holder han opp en rødsvingel.  Den tåler mer salt enn mange andre planter, og fins gjerne på sletter i nærheten av sjø og hav som her i Bøkilen. Rapp, kvein og rødsvingel er alle beitevekster. John Ramberg, Tønsberg og Tjøme kommuner, Rolf Magne Vindenes, Horten kommune, og Lars Gladhaug, Larvik kommune, følger nøye med.Foto: Kjersti Kildahl.

 

DSC_1503-Feltbefaring-tuer.jpg
- Det er typisk at marka tuar seg på grunn av det høge vassinnhaldet, sier Kjetil Fadnes om vannkanten ved Bøkilen. Marka kan verken pløyast eller slåast med maskin. Heller ikkje drenerast. Vatnet har ingen stader å renne, og potensialet for matproduksjon er ikkje stort akkurat her, sier han. Marit Grimsrud, Lardal kommune, og Terje Rasmussen, Andebu og Stokke kommuner, i prat med NIBIOs representant. Foto: Kjersti Kildahl.

 

Omdrev, sier de på fagspråket

NIBIO gjennomfører årlig slike fylkesvise feltdager, men ikke alle fylker får besøk hvert år. Turnusen er rundt seks fylker årlig. Det vil si at det er tre år siden sist et slikt kurs i feltarbeid ble holdt i Vestfold, og at omdrevet er tre år. Kanskje er ikke dette helt i tråd med fagbruken av ordet, men den viser at omdrev betyr en gjentagende aktivitet med et bestemt tidsintervall.

Sandefjord var vertskommune denne gangen, og hadde funnet fram til relevante eksempler i sitt nærområde.

Feltbefaring-kollage_4-bilder.jpg
1. Litt lenger inn i landet fra Bøkilen ligger et område som på kartet, og ifølge flyfoto, er tolket som ‘åpen fastmark.’ Det vil si at den verken er jordbruksareal eller skog. 2. Andreas og Kjetil forklarer dagens oppgave som er å undersøke klassifiseringen nærmere. 3.-4. Jordprøven som Kjetil tar, viser at her fins matjord som kan pløyes, og for eksempel brukes til eng og beite. Spor av rust forteller om tilgang på luft, og at jorda ikke er vannmettet. Den er derfor også fast nok til å kjøres på. Fra venstre på foto 3: Kjetil Fadnes, NIBIO, Lars Gladhaug, Larvik kommune, Marit Grimsrud, Lardal kommune, Gry Gulliksen, Sandefjord kommune og Sanela Jacobsen, Andebu og Stokke kommuner. Alle foto: Kjersti Kildahl.

Når størrelsen teller – lik informasjon til alle

Dagens befaring viste seg også nyttig for å få fram betydningen av å følge reglene for registrering. Det fins en grense for hvor små detaljer som skal tegnes inn i kartet. Noe kan utelates fordi det ikke betyr noe i agronomisk sammenheng. Dessuten er det viktig at alle som registrerer informasjonen forholder seg til reglene på samme måte.

Informasjonen som legges inn brukes i «Gårdskart på Internett». Tjenesten brukes hyppig ved vurdering av landbrukstilskudd, i odels- og konsesjonssaker og andre saker der arealgrenser og arealstatistikk er av betydning.

feltbefaring-kollage-åkerholme.jpg
I områder klassifisert som fulldyrka jord, skal åkerholmer tegnes inn når de er større enn 0,2 dekar. Holmen til høyre var under grensen, og skulle ikke vært gjengitt i kartet. Feil kan skje, befaring er nyttig. Men akkurat denne kunne vært korrigert fra skrivebordet via flyfoto og kartverktøy. Foto: Kjersti Kildahl.

Parkeringsplass på gulrotjord

Et jorde ved en campingplass på Vesterøya er i dag brukt til parkeringsplass. Arealet er registrert som ‘åpen fastmark,’ altså som ikke egnet for jord- eller skogbruk. Etter befaringen ble det omklassifisert til ‘fulldyrka jord.’ Selv om arealet brukes til parkeringsplass nå, har det potensial for jordbruk. Det er tilstanden som skal beskrives.

dsc_1660-feltbefaring-jordprøve.jpg
Jordprøver fra parkeringsplassen viser ca. 20 cm matjord i det øverste laget, nærmest kamera. Det betyr at den tidligere vært pløyd og dyrka. Sandinnholdet tyder på jorda kan egne seg for gulrotproduksjon. Foto: Kjersti Kildahl.
KONTAKTPERSON
Omdrev og kartoppdatering

Ofte brukes omdrev for å beskrive hvor ofte et kart blir oppdatert. Begrepet er da knyttet til å sammenligne eksisterende kartgrunnlag med nye flyfoto  for å se endringer. Denne oppgaven har NIBIO ansvar for. Slike gjennomganger kan skje hvert fjerde til sjuende år avhengig av situasjon og behov. Den kontinuerlige oppdateringen har kommunene selv ansvar for. Behovet fanges gjerne opp i forbindelse med saksbehandling knyttet til jord- og skogbruksareal. Da må det ofte gjøres befaringer i felt for å sjekke ut de faktiske forholdene.

 

Kuriøse huskeregler

‘Kvein har ein,’ beskriver kveinens enslige frø som sitter ytterst på hver sidegrein av stilken. Kvein kommer av det gammelnorske ordet hvein som skal bety gras. ‘Rapp er krapp’ går på at gressbladene hos rapp er sammenvokst i tuppen, så de ligner stevnen på en båt og bøyer seg oppover. Krapp kan bety brå, som i en krapp sving. Begge plantene er beitevekster – altså de ‘fremmes’ av beite og tråkk.

 

Hvorfor elsker noen feltarbeid?

Vi spør to som er kompetente til å svare:

- Du veit, je’ har itte kropp til å sitta ved en kontorpult heile tida, forteller Andreas Mickelson. Muligheten til å være ute store deler av tida, var noe av grunnen til at jeg søkte denne jobben. I tillegg til at jeg er glad i naturen, selvsagt. 

Etter førti års fartstid i felt har det vist seg å være et godt valg han gjorde den gangen. Enkelte år har han vært ute så mye som sju måneder.

- Det begynner å krible alt i februar, sier han. Da kjenne’ je’ det e’ dags att med utmarka. Det er livet for meg, det.

Andreas jobbet i felt med Kjetil første gang i Oppdal for 15-16 år siden. Da var de begge med på å kartlegge jordegenskaper i Oppdal. Arbeidsgiver var Norsk institutt for jord- og skogkartlegging.

- Sjølv om du har arbeid som skal utførast, så er du friare enn på kontoret til å løyse det som det passer. Utan møter, telefonar og avbrytingar, sier Kjetil Fadnes.

- Når du er i felt, er resten av livet er ein  annan stad,  ‘på hald,’ liksom. Dessutan er det ein heilt eigen stemning i eit slikt feltlag. Å vere saman heile døgnet, og gjere alt som døgnet rommar, saman, dag etter dag. Det oppstår noko eg ikkje heilt finn ord å beskriva, ein eigen type samhald.

- Så lenge eg var berre meg gjekk dette fint, men med familie og småfolk vart det nødvendig med ei endring. No er desse kursdagane det som er igjen av feltarbeid for min del.

 

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.

Publikasjoner

Sammendrag

AR5 er et nasjonalt kartdatasett som beskriver arealressursene, med vekt på egnethet for plantedyrking og naturlig planteproduksjon. Datasettet skal primært dekke behov innen arealplanlegging, landbruksforvaltning og landbruksnæringer. Datasettet bygger på AR5 klassifikasjonssystemet. Klassifikasjonen gir en inndeling av landarealet i polygoner som kan beskrives med samme verdier for egenskapene arealtype, skogbonitet, treslag og grunnforhold. Hovedinndelinga er arealtype basert på kriterier for vegetasjon, naturlig drenering og kulturpåvirkning. Første versjon av datasettet er avledet fra digitalt markslagskart (DMK), og klassifiserte arealer finnes bare i de områdene som omfattes av Økonomisk kartverk. For marginale områder er det definert en enkel utgave av AR5 der kun egenskapen arealtype er påkrevd å registrere. AR5 erstatter DMK i Felles KartdataBase (FKB) og forvaltes innen de samme organisatoriske ordningene som andre detaljerte kartdata. Datasettet skal holdes løpende à jour basert på opplysninger fra saksbehandling, synfaring eller flybilder.