Den grønne revolusjonen i India – 50 år etter

I årene etter selvstendigheten i 1947, slet den nye nasjonen med å fø sin stadig voksende befolkning. Matmangel og hungersnød var i perioder utbredt, og landet var prisgitt matvarehjelp fra resten av verden, spesielt USA. Statsminister Indira Gandhi besluttet at landet skulle satse alt på å bli selvforsynt, og satte den unge MS Swaminathan til å lede det faglige arbeidet. Han arbeidet tett på Norman Borlaug, og var en av verdens ledende forskere på sortsutvikling. De satset først og fremst på å få frem nye sorter av hvete, sorter som kunne motstå sykdom og som samtidig gi økte avlinger. Dette ble kombinert med økonomiske tiltak for å sikre bøndene såfrø – og ikke minst, agronomisk kunnskap gjennom å satse på veiledningstjenesten. Et tredje viktig element var innføring av en landbrukspolitikk som sikret bøndene avsetning for kornet, og en garantert minstepris. Til sammen medførte dette at hveteproduksjonen i India økte fra 10 millioner tonn i 1964 til 17 millioner tonn i 1968. Revolusjonen var et faktum.

Arbeidet ble videreutviklet og utvidet til flere produksjoner og flere områder, og i dag er India for lengst selvforsynt med mat, og en stor eksportør av landbruksprodukter.

Den skjulte sulten

I dag har India mat nok til å mette sin befolkning, og vel så det. Men ensidig kosthold og mangel på næringstoffer er et stort problem. Noen overslag sier at rundt 40 % av befolkningen ikke får de vitaminene og andre næringstoffer som skal til. Feilernæring gjør at barn ikke vokser som de skal, og kan hemme både fysisk og mental utvikling, såkalt «stunted growth».

I sitt 90. år er Swaminathan fortsatt en kraft, både i India og internasjonalt. Han er en aktiv forkjemper for å sikre nok og riktig mat til en fortsatt voksende befolkning. Swaminathan så allerede tidlig i sitt virke behovet for å kombinere vekst med langsiktige miljøhensyn, og var lenge før begrepet bærekraft ble tatt i bruk i Brundtlandskommisjonen opptatt av en helhetlig naturvitenskapelig og samfunnsfaglig tilnærming til spørsmålene om matsikkerhet og sult.   

NIBIO med på feiringen

Forskningsdirektør i NIBIO, Nils Vagstad og Udaya Sekhar Nagothu, Director, International projects, var begge invitert til å holde innlegg på konferansen som markerte Swaminathans 90 års dag.

- Konferansen var en god anledning for å sammenfatte viktig kunnskap om matsikkerhet, ernæring og den skjulte sulten, sier Nils Vagstad.  – Skal vi brødfø en voksende befolkning, så må ny kunnskap utvikles og ikke minst spres. Det er avgjørende med en politisk forståelse av betydningen av matsikkerhet. Vi skal ikke bare ha nok mat, maten må også inneholde de næringsstoffene som vi trenger. I dag er underernæring et stort og mange steder voksende problem: Det er ikke nødvendigvis bare mangel på kalorier som er problemet, men ensidig kosthold, spesielt hos barn og mor gjennom graviditeten, som kan føre til både fysiske og mentale problemer. Det anslås at så mange som 40 % av Indias befolkning ikke får de næringsstoffene som en anser som minimum, selv om de fleste får nok kalorier. De har ikke råd til en sunn og variert kost. Dette er den skjulte sulten, forteller Vagstad.

Udaya Sekhar Nagothu fortalte om NIBIO sine erfaringer med å involvere hele verdikjeden fra bønder til politiske beslutningstagere for å sikre en stabil matproduksjon. – Gjennom vårt arbeid i Tamil Nadu og Andhra Pradesh, har vi vist at kunnskap kan bidra til å øke avlingene og samtidig gjøre bonden mer tilpasningsdyktig til f.eks. et mer ustabilt klima. – det kan være nye dyrkningsmetoder som bruker mindre vann, bedre varslingstjenester for planteskadegjørere, eller bedre kommunikasjon og forståelse for deling av sparsomme vannressurser.

Den grønne revolusjonen er på ingen måte over, sier Nils Vagstad. –Vi står midt i en spennende og svært viktig tid. Målrettet arbeid vil kunne løse mange av utfordringene knyttet til matsikkerhet, inspirert av Swaminathans helhetlige tilnærming: Med mennesket og bonden i sentrum.