Rognasal i pæredyrkingens tjeneste
Blomster av rognasal fra Flekkerøy ved Kristiansand. Legg merke til lyst kremfargete pollenknapper. Foto: Per H. Salvesen
I denne artikkelen bringer vi en innføring i asalartenes botanikk og historie. Forfatteren ønsker også flere opplysninger om tradisjoner med å plante rogn og asal, kjøpt eller tatt inn fra utmarka.
Rognasal (Sorbus hybrida L.) hører til samme slekt som rogn (Sorbus aucuparia) og kjennes på at bladene er en mellomting mellom rogn og asal, slik navnet antyder. Innerst mot bladstilken har det 1-3 par frie småblad og ytterst et stort endesmåblad som utgjør minst halvparten av lengden på bladplaten.
Flere svært sjeldne asalarter
Mens rogn finnes over praktisk talt hele landet, er de øvrige 12 Sorbus-artene vi regner for viltvoksende mindre vanlige. Noen av dem er svært lokale og sjeldne, og flere er ikke kjent utenfor landets grenser. Ja, enkelte regnes som så sjeldne at de krever spesielle hensyn for å bevares.
Det antas at flere av våre arter, deriblant også rognasal, er oppstått etter istidene med utgangspunkt i krysninger som fant sted da rogn møtte bergasal (S. rupicola) og norsk asal (S. norvegica) under innvandringen til landet fra sør. Men Sorbus-artene har også vært oppfattet som nytte- og frukttrær i uminnelige tider (Høeg 1974). De har vært plantet ved husene og nyttet som spisefrukt. Flere arter, også viltvoksende i Norge, som rogn og rognasal, har vært innført og plantet som pryd- og nyttetrær siden langt tilbake. Sandved planteskole reklamerer eksempelvis i sin katalog for 1900-1901 for en rogn (S. aucuparia) funnet 720 m o.h. i Peterswald i Mähren, dagens Petřvald i Tsjekkia.
Norske navn på rogn og asal
Rogn (røgn) eller raun (raudn) er et helt gjennomgående navn på S. aucuparia i norske dialekter fra gammelt av. Raun, ofte uttalt raudn, har vært vanligst på Sørvestlandet nordover til Sogn og i dalstrøkene fra Telemark til Hemsedal og Gausdal, mens rogn har dominert fra Telemarkskysten på Østlandet og Sunnfjord på Vestlandet nordover gjennom det nordlige Norge så langt rognen finnes (se kart hos Høeg 1974).
Det danske navnet røn er brukt i mange eldre bokverk, og dialektformer som rønn (Agder) og rønne (Trøndelag) kan være farget av dette. Nordpå har rogn mange steder vært kalt skav knyttet til bruken av bark til fôr.
En mangfoldig navnehistorie
I de eldste norske kildene som nevner norske navn på asalarter, kalles de asald, hasald, axel, øxel og liknende. I tillegg brukes også ofte det danske røn om asalarter med innskårne eller lappete blad. Ivar Åsen noterte i 1860 at asall var den vanlige formen med sideformen hasall i Telemark, på Romerike og Sunnmøre. Betydningen av ordet asald (el. asal) kan trolig avledes av gammelnorsk aldinn, som betyr trefrukt, og jas- som kan bety å gjære (ese, jäse).
Det faktum at ordet i vestnorske dialekter gjerne uttales med en tydelig "d" til slutt (asald) synes å styrke en slik tolkning. På Sunnmøre skilte folk mellom seljeasald (S. rupicola) og rognasald (S. hybrida), mens en i Hardanger har skilt former av rognasal etter smaken på fruktene i surasald og søtasald. Tilsvarende noterte Høeg (1974) fra Moster at man skilte mellom asadl (S. hybrida) som søtere enn halvasadl (S. meinichii).
Kobberstikk fra 1752
I de tidligste kildene kan det være uklart hvilke arter navnene referer til. Plantenavnet øxel i Gartners Horticultura fra 1694 er blitt tolket som svensk asal (S. intermedia, oxel på svensk). Gartner skriver imidlertid at navnet brukes både på norsk og svensk om et treslag han første gang så plantet på Værnes. Han sammenlikner bladene med poppel og bærene med nyper som smaker omtrent som kirsebær.
Det kan derfor diskuteres om det virkelig var svensk asal Gartner hadde sett på Værnes. Navnet øxel er av flere blitt brukt om ulike asalarter som er viltvoksende i Norge. Pontoppidan viser i 1752 til Gartners observasjon på Værnes og gjengir i et kobberstikk et blomsterskudd av "Öxel eller Asald Træe" som kan bestemmes til rognasal (S. hybrida). Hvor han har samlet materialet til kobberstikket er imidlertid uklart.
Rognasal kjent fra Ringerike
Det som står fast er at øxel ble brukt som fellesnavn om asal hos de tidlige forfatterne, og ikke spesifikt om svensk asal. I 1715 skriver Ramus at asald eller axelbær er norske navn på S. torminalis. Vår tids oppfatning er at det er latinen som skurrer her. Trolig har Ramus tenkt på rognasal (S. hybrida), som han kjente fra Ringerike, der han var prest og skrev sitt verk "Norges beskrifvelse".
Et helt annet navnemotiv finner vi i måbær, som på Lista er brukt om norsk asal (S. norvegica) allerede i 1770. Måbær og måved er dessuten også brukt om bergasal (S. rupicola), sørlandsasal (S. subsimilis) og svensk asal (S. intermedia).
En merkverdighet som blir tydelig når en studerer eldre skrifter om dette emnet, er at skillet mellom hagtorn (Crategus) og asal (S. aria og andre arter med hele eller lappete blad) tidligere var definert svært annerledes. Vi ser det tydelig i flere av Carl von Linnés skrifter.
Slektskap med hagtorn
I hans system grupperes sølvasal (inkludert vår hjemlige norsk asal) og svensk asal under slekten Crataegus siden de har to arr og to rom i frukten, sammen med hagtornartene (også vanlig hagtorn, Crataegus monogyna som kun har ett arr!). Rogn, med ulikefinnete blad, faller derimot i slekten Sorbus med tre (eller fire) arr.
Det linneiske systemet med å telle pollnbærere og arr fikk stor utbredelse. Vi tror derfor at når eksempelvis Adtzlau (1747-1758, se Balvoll 1996) anbefaler "Hage Torn" som podegrunnstamme, eller når Miller på 1700-tallet skriver om "White Thorn" til samme formål, er det asal de tenker på.
Pæregrunnstamme
Keiserinnepære var blant de første sortene som fikk større utbredelse i vårt land. Det er noe uklart hvor gammel den er, men allerede på 1600-tallet var den i utstrakt dyrkning både i Frankrike og England. Noe senere spredte dyrkningen seg til Tyskland, Nederland og Danmark, og til Norge kom den trolig på 1750-tallet (Kvaale & Skard 1958).
Fram mot midten av 1800-tallet var keiseinnepære en av de viktigste sortene og den ble dyrket over det meste av landet der pærer lot seg modne. For salg og i større omfang var det særlig i de beste fruktdistriktene den var viktig: ved Oslofjorden og Drammensfjorden (Lier) på Østlandet, i Indre Hardanger, i Sogn, i Nordfjord og på de varmeste stedene innerst i fjordene på Sunnmøre.
Podekunsten til Norge med munkene
Fra eldre tid er det kjent at asal ble brukt som grunnstamme for poding av pærer (Kvaale & Skard 1958). Poding er en gammel kunst som nevnes allerede av den greske forfatteren Theofrastos for ca. 2300 år siden. En antar at munker brakte kunsten med seg til Norge fra Storbritannia i middelalderen. Horticultura Danica fra 1647 beskriver hvordan man planter inn vill "Havtorn og Røn" til hagen for deretter å pode inn bl.a. epler og pærer. Dette gjentas i flere senere norske hagebøker (se f.eks. Teilman 1797, Adtzleu 1747 i Balvoll 1996).
La oss se hva Adtzlau skriver om saken i sitt manuskript:
"10de Hvorledes eller paa hvor mange maader kand man formere sin Have med Træer.
Paa 3de maader; 1 af vilde Stammer, hvor i blandt HageTorn er den bedste, saasom den tager alle slags Frugt til sig som derudi podes. 2det af Kiærner og Steener, og 3de af Ulve og Røvere, som Gartneren kalder de rige Spiirer som udvoxer paa Træerne.
11. Hvorledes omgaaes da med de vilde Stammer.
Om Høsten først i November Maaned, udsøger man sig smukke liige og glatte Stammer af vilde Træer, som Hage Torn, VildEbler, Rønne og deslige til sig tagende Sorter, hvilke mand paa den maade som før er melt, forplanter i Haven, for at Pode udi til Foraaret. Dete maae ieg herved anmerke: at deslige Træer vil settes med deres egen muld, da de kommer sig desto vissere; I Hage Torn kand man pode alle slags Frugter, meen vild ÆbleTræer og RønneTræer tager ikke imod andet end Kiærnefrugt; dog det sidste slags neml. RønneTræer, er ikke værd at bruge her til, saasom den ikke bringer uden Beske Frugter."
Flere arter brukt til poding
Som vi ser, stiller han spørsmål ved nytten av å pode på rogn og villeple, men anbefaler "Hage Torn". Han nevner ikke frøstammer av pære, men foretrekker "vilde Træer" plantet inn fra utmarka. Som vist over, er det her ikke ment hagtorn etter dagens oppfatning, men asal, som ble regnet til Crataegus på Adtzlaus tid.
Philipp Miller omtaler også på 1700-tallet poding av pærer på "White Thorn" i sin artikkel om Pyrus, men nevner overhodet ikke dette under omtalen av formering av hagtorn. For øvrig påpeker han at det på hans tid var vanligere å benytte kvede eller frøstamme av pære.
Mindre trær med rognasal
Mens bruken av asal som grunnstamme på 1700-tallet var på vei ut ellers i Europa, ble den holdt i hevd helt opp mot vår tid her til lands. Schübeler beskriver i flere skrifter i siste halvdel av 1800-tallet hvordan bøndene i Hardanger brukte viltvoksende rognasal som underlag for poding av pærer. Han anbefalte selv teknikken som en måte å utvide pæredyrkingens areal i Norge og dessuten lage mindre trær.
Flere arter av asal har tydeligvis vært brukt som pæregrunnstamme i stor utstrekning i fjordene på Vestlandet, men det var særlig rognasal (S. hybrida) som ble foretrukket til keiserinnepærer. Pæretrær podet på rognasal har vært i handelen fra flere planteskoler.
Keiserinnepære fra Teilmanns planteskole
Christian Teilman som virket som prest på Modum fra 1760-årene, var den første vi vet som drev frukttreplanteskole i større omfang. Han leverte keiserinnepære til bygdene på Østlandet allerede i 1780-årene, og sendte trær over fjellet, i alle fall til Sogn og Nordfjord. Han eksperimenterte med å pode på rogn og på frøstamme av pære, men valgte den siste siden rogn hadde for svak stamme.
Dyrking av keiserinnepære ble tatt opp i Hardanger i 1780-årene, og i følge muntlig tradisjon ble teknikken med å pode på rognasal innført ganske fra starten. I Sogn ser egen formering av keiserinnepærer ved poding på asal-stamme først ut til bli tatt opp omlag 100 år seinere.
Ødelagte trær i kalde vintre
Tidlig på 1800-tallet ble produksjon av keiserinnepærer også tatt opp ved J.A. Münsters planteskole i Lier. Hvor lenge poding på asal ble fortsatt ut over mot slutten av 1800-tallet er litt uklart. Keiserinnepæredyrkingen fikk stort omfang, særlig i fjordene på Vestlandet og i bygdene fra Drammensfjorden til Tyrifjordenpå Østlandet. Helt til vintrene mellom 1939 og 1942. Da ble de fleste keiserinnepæretrærne podet på asal ødelagt av frostskader og sykdommer, og tusentalls trær måtte hogges (Kvaale & Skard 1958). Dermed var også denne måten å dyrke keiserinnepærer definitivt slutt i vårt land.
Referanser til pærepoding på Sorbus finnes belagt i Universitetsmusennes herbarier (BG, O) fra Hardanger (Odda, Ullensvang) av S.K. Selland og Ivar Jørstad, og fra Sunnhordland (Strandebarm) av Torkjell Lillefosse fra årene 1906 til 1930. Dokumentasjonen viser at en har kjent til at visse former av rognasal egnet seg til pærepoding, mens andre var uegnet.
KONTAKTPERSON
Om artikkelen
I Kulturminneåret 2009 inviterte Norsk genressurssenter et utvalg av sine samarbeidspartnere til å velge en spesiell kulturminneplante og skrive en tekst om denne til spalten "Ukas kulturminneplante". Tekstene ble hentet frem og publisert på nytt på nibio.no i 2020
Forfatteren:
Per Harald Salvesen er botaniker utdannet ved Universitetet i Oslo og Landbrukshøgskolen på Ås. Han er førsteamanuensis i botanikk ved Universitetet i Bergen og direktør for stiftinga Det norske arboret. Han har siden 1990 arbeidet som konservator med ansvar for trær og busker ved arboretet på Milde utenfor Bergen. Blant hans spesialinteresser er foruten rogn og asal, kristtorn, barlind, buksbom og gamle roser.
Lenker
Planter for norsk klima
Ikke så sure bær
Av særlig interesse er opplysninger fra gården Bru i Strandebarm, hvorfra Selland i "Hardangerområdets flora" skriver om pære podet på småasal (S. subarranensis). Vi har selv snakket med brukeren på Bru (østre bruk), som kjente godt til denne bruken av småasal og rognasal som pæregrunnstamme. Han forteller også om et stort asaltre som sto ute på neset (Laksnes) der ungene plukket bær og åt da han var barn. De smakte ikke så surt som rognebær.
Han mente bestemt at de eksemplarene av småasal som i dag finnes på gården, var avkom etter pæregrunnstammer. Fra fruktdyrkere i Ullensvang (Opedal) er vi blitt fortalt at kunsten å pode pærer på asal er godt kjent i bygdene, og enkelte som har smakt frukten fra slike trær sier pærene er litt ulike keiserinnepærer fra trær podet på frøstamme. De ble gjerne mindre, mer røde på fargen og smaken beskrives som "tørrere" eller mer "beisk".
Pæreslang i et asaltre
Fra Sogn og Nordfjord har vi opplysninger fra flere som bekrefter disse opplysningene. Tilla Høyheim fra Luster husker fra før 2. verdenskrig at asalkrattet i en gammel frukthage på nabogården like vest for skolehuset tidligere var et pæretre. Som jente stjal hun seg ofte opp i treet på vei til og fra skolen når pærene var modne. Hun husker at en grein som stakk ut på stammen var asal.
Pærene var slanke og en slags "kjeiserinnar", men de var "ikkje slike som vanleg, de smakte annleis". På gården Ytre Hauge i Sandane i Gloppen står 3-4 trær i grensen mellom Ytre og Indre Hauge ved riksvegen mot Anda. Bonden forteller at trærne ble plantet som pæretrær av bestefaren omkring 1920. Pærene ble ikke poda i bygda, men kom ferdige på stamme. Han visste ikke hvorfra.
Forvillet etter fruktdyrking
Podingen på asal har også satt spor etter seg i plantegeografien. I ytre strøk av Sogn og Fjordane finnes en egen form av rognasal som skiller seg fra rognasalen som er vanlig lenger sør i landet ved bl.a å være relativt liten av vekst og ha rødlige pollenknapper. Den kan være svært tallrik og spiller en viss rolle i gjengroing av lyngheiene. I midtre fjordstrøk er imidlertid rognasal sjelden eller fraværende.
Først i de indre fruktdistriktene i Sogn og Nordfjord støter en igjen på den samme formen, men her vokser den i nærheten av gårdstun og gamle frukthager, ved eller på tidligere dyrket mark. Opplysninger fra eldre folk tyder på at den her står igjen etter tidligere pærehager.
Røde eller kremformde pollenknapper
Også i bygdene fra Kongsberg og Drammen til Ringerike på Østlandet finnes formen med rødlige pollenknapper. I Hardanger og fjordstrøkene sørover på Vestlandet finner vi imidlertid rognasal mer med hvite til kremfargete pollenknapper (Salvesen upubl.). Det kan altså synes som om grunnstammer fra asal har vært valgt fra ulike opphav i ulike distrikter, og utbredelsesmønsteret til de ulike rognasalformene kan tolkes i pæredyrkingens bilde som resultat av to "skoler" innen podekunsten, én sentrert omkring Hardanger, en annen i Sogn og Fjordane med en "avlegger" omkring Lier og Sylling.
Flere sorter i salg
I dag frøformeres flere sorter av rognasal for salg. Sorten 'Stord' er gitt status som eliteplante i Norge og beskrives som en allsidig plante som blir et velformet og enstammet tre, velegnet i grøntanlegg. Den har kremhvite pollenknapper og samsvarer i dette med rognasalformene i pæredistriktene i Hardanger.
Sorten 'Nordfjord' har røde pollenknapper og blir et mindre tre som har lett for å bryte nedenfra, slik at den danner flerstammete busktrær. Den regnes derfor som god til leplanting, men en skulle tro det gjør den lite egnet til grunnstamme. Like fullt kommer sorten etter det vi vet fra asaltrærne som står igjen etter den tidligere pærehagen på Ytre Hauge i Sandane.
Ønsker flere opplysninger
Vi er blitt fortalt at det i en årrekke er sendt bær derfra til Statens forsøksstasjon på Akkerhaugen til oppformering og utprøving. Vi tror nok evnen til å skyte fra stubben har vært medvirkende til at den ble stående igjen da keiserinnepæretrærne strøk med etter skadene de fikk i vintrene 1939-1942.
Ved Arboretet og Botanisk hage i Bergen arbeider vi med å klarlegge den genetiske variasjonen innen slekten Sorbus i vårt land. Mange spørsmål reiser seg i denne forbindelse, og noen av de mest spennende gjelder artenes kulturhistorie. Vi aner at mennesket har spilt en større rolle i disse artenes tilblivelse og utbredelse enn mange liker å tro. Derfor vil vi gjerne vite om noen husker eller kjenner til tradisjoner med å plante rogn og asal, kjøpt inn eller tatt fra utmarka - og ikke minst om noen skulle vite mer om poding av pære på asal!
Litteratur:
Balvoll, G. 1996. Hagebrukspioneren Apollonius Liliedahl 1734-1814 og eit bokmanuskript frå 1747: Kort og Simpel Anvisning til en Frugt, Urter og Blomster Hauges Opvartning. Forfattet i Spørsmaal og Giensvar ved Michael Adtzleu. Vik lokalhistoriske arkiv, Vik i Sogn, 1996, 88 s. ill.
Høeg, O.A. 1974. ! Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925 - 1973. ! 2. opplag, Universitetsforlaget, Oslo, Bergen, Tromsø 1975, 751 s.
Kvaale, E. & Skard, O. 1958. ! Norsk pomologi. II Pærer. ! Grøndahl & Søn, Oslo, 156 s.
Schübeler, F.C. 1886-1888. ! Viridarium Norvegicum. Norges væxtrige. ! vol. 1-3, Christiania
I originalmanus til denne artikkelen er de fleste opplysningene dokumentert med referanse til publikasjoner. Hele litteraturlisten er ikke tatt med her.