Pors – ølsmak og vellukt i hverdagen

Namdalsdalskysten er eventyrlig vakker med hundrervis av øyer og holmer, men som kulturlandskap preges den av at det først og fremst var mangfoldet i havet som sikret fiskerbøndene et rikt utkomme. Gårdene er helst små og ligger i lune viker og søkk der det var grunnlag for å rydde åkre og dyrke matvekster. Vidstrakte utmarksområder både på land og på øyene, bidro avgjørende med ressurser i form av beiter, planter og dyreliv som ble utnyttet til beste for folk og fe.

Duft av kamfer

En varm sommerdag på sjøen kan et plutselig vinddrag bære med seg en duft som minner om kamfer. Denne duften stammer fra pors - eller porsløng som den også ble kalt i Vikna - som vokser villig i kystlandskapet. En gammel nytteplante som tidligere ble hentet inn fra utmarka og flittig brukt både innvortes og utvortes.

Pors (Myrica gale) er liten busk som blir 0,5-1m høy med rødbrune grener og kileformede grågrønne blader som avgir en kraftig, men god lukt om du klemmer dem mellom fingrene. Lukten kommer fra harpikskjertler i bladene som avgir en olje som fordamper lett. Denne sterke godlukten gjorde at planten ble brukt som luftrenser og som et middel mot utøy.

Rakler med kjertler

Porsplanten blomstrer på bar kvist i april-mai med små hunn- og hannrakler på hver sin busk. Raklene innholder spesielt mange kjertler, slik at duften de da utskiller kan kjennes på lang avstand. Hunnraklene er først dyprøde og går etter hvert over til å bli grønnaktige, mens hannraklene er rødbrune. Hannraklene er særlig godt egnet som brennevinskrydder, et annet av mange anvendelsesområder for denne planten.

Pors vokser på myrer, langs tjern og bekkefar og andre fuktige steder med næringsfattig jord. Den er vanlig på Østlandet og i kyst- og fjordstrøk til Nord-Helgeland. Deretter blir den mer sjelden videre langs kysten nord til Tranøy i Troms. Pors vokser over store deler av Nord-Europa og har vært velkjent som nytteplante helt siden Middelalderen, spesielt som krydder i matlagning og i folkemedisinen.

Lokale navn

Folk nyttet først og fremst bladene, men både greiner med blader, knopper, blomsterrakler og frukt har hatt mange anvendelsesområder, som nå er gått ut av bruk. I kystområdene er planten alltid gått under betegnelsen pors, mens post, postris og poss ble brukt på Østlandet. I tillegg fantes mange lokale betegnelser etter voksested som elvepost eller bruksområde som lusgras eller limaris.

Pors er altså ikke spesiell for Ytre Namdalen, men den var en viktig plante for fiskerbonden fordi den var så lett tilgjengelig. Det var ellers ikke lett her å skaffe erstatninger for en vekst som ga smak til det hjemmebryggede ølet eller kjøttsuppa, som var et probat middel mot mygg, veggelus, sengelopper og klesmøll, som kunne kokes til kreaturvask eller sårsalve, brukes til å farge ulla gul eller buntes sammen til ris som ble hengt opp under taket for å lage godlukt i huset - eller på do.

Pors som krydder

Økonomisk sett har den viktigste bruken av pors vært som ølkrydder. Den har en bitter og litt besk smak og blir brukt som smakstilsetning, men bidrar også med farge på brygget. Ølbryggingen hadde en sentral plass i den gamle norrøne kulturen som ble ført videre etter kristningen av landet. Pors var i bruk som "ølkong" lenge før bruken av humle begynte å bre seg på 1100-1200 tallet. Pors og humle ble deretter brukt ved siden av hverandre.

I noen områder på Østlandet var porsblad så viktige at de hadde verdi som landskyldvare: På Nedre Romerike ble 1 tønne pors regnet lik med 6 lispund tunge, mens i Rakkestad fogderi var omregningen lik 6 2/3 lispund tunge.

Kunne bli for sterkt

Helt innpå 1900-tallet var det vanlig å bruke porsgrener og blader ved hjemmebrygging av øl, ofte sammen med humle, angivelig for spare på denne, men det kan tenkes andre grunner. Etnobotanikeren Ove Arbo Høeg noterer fra Bø i Telemark: " Dei bruka au post til å ha i ølet. Da blir det sterkt". I Kviteseid gikk de litt lenger: "Folk gjekk i frå vettet når dei drakk det øllet. Det var fårleg å bruka for mykje post."

Om det var mengden pors i brygget eller mengden øl som ble inntatt som ga denne virkningen er uvisst, men pors hadde rykte for å gi hodepine og en skulle være forsiktig og bare bruke små mengder av bladene enten en krydret kjøttsuppe eller pølser eller brukte bladene til å trekke te.

Smak til brennevin

I dag har pors ingen økonomisk betydning og brukes først og fremst til krydring av brennevin. I tillegg til hannraklene brukes også bladene, enten sammen eller hver for seg. Porsbladene sankes først på sommeren. Folk som lager sine egne smakstilsetninger på hobbybasis setter pris på den både fordi den blomstrer tidlig og fordi den gir en velsmakende dram.

Arcus har tatt opp igjen tradisjonen med å produsere brennevin krydret med pors og på Polet tilbys matbrennevinene "Faun" og "Lysholm Bacalao Aquavit". I følge en reportasje i Porsgrunn Dagblad 10. juni 2009 om sanking av porsblader, vil det komme flere nye porsprodukter på Polet. Her kunne man også lese at Arcus lager ekstrakt av bladene for å trekke ut smaken og forsøker seg fram med lagring av ekstrakten.

Middel mot utøy

Folk erfarte at den sterke porslukten holdt borte mygg og fluer og i forlengelse av dette ble planten brukt på forskjellig vis som et middel mot utøy.

Fra Rakkestad fortelles det at "Skogsfolk brukte før å blande grener av pors i sengehalmen i koiene for å fordrive loppene". Høeg kan fortelle at dette var vanlig mange andre steder i landet, på Fitjar for eksempel brukte eldre folk å legge pors under hodeputen. I Nord-Trøndelag var det vanlig praksis å legge pors mellom klærne i skuffer og kister mot møll, men det ble gjort mange andre steder i landet også.

Fluefanger

For å samle fluer ble et duftende porsris hengt opp i en mørk krok eller under taket i fjøset om kvelden. Neste morgen ble en pose tredd forsiktig over riset med alle fluene som hadde samlet seg der, som så ble kastet. I Brunlanes tok de ingen sjanser, men senket posen i vann.

Blader og grener ble også lagt i bløt og varmet opp til en sterk og duftende log som ble brukt til å vaske vegger og senger for å holde veggelus og lopper unna. Dette ble også brukt på husdyrene for å vaske dem rene for utøy og drepe parasitter, ofte før de skulle til seters om sommeren. Folk brukte også porsavkok på seg selv til hårvask og kroppsvask for å bli kvitt lus og lopper.