Marius II - potetsorten mange husker

Sorten oppnådde raskt internasjonal interesse og ble eksportert til mange land, deriblant Norge. Allerede i 1900 var sorten med i sortsforsøk på Landbrukshøgskolen. Fra Ås ble den sendt ut i forsøk over hele Østlandet og ble etterhvert omtalt som en yterik sort med svært gode mategenskaper. Men det ble også påpekt at sorten ga mye små poteter, og at den hadde en noe ujamn overflate. Sammenlignet med andre av datidas sorter ble den karakterisert som sterk mot tørråteangrep, særlig på knollene.

God matpotet og høyt tørrstoffinnhold

Etterhvert som det ble etablert nye forsøksgarder rundt i landet ble det interesse for å prøve MARIUS sammen med andre potetsorter. I tidlige forsøksmeldinger fra Trøndelag og Nordland blir den omtalt som en sort med for små avlinger og for stor andel med småpoteter, men med gode mategenskaper og høgt tørrstoffinnhold. Men fra Rogaland ble det meldt om store avlinger av MARIUS. Etter disse rundene med prøving ble det slått fast at det dreide seg om en halvsein sort som hadde størst interesse på Østlandet. Og den ble tatt i bruk over hele Østlandet og ble en av de mest brukte sortene.

MARIUS II var matpoteten

Fra min oppvekst på det leirrike Romerike, under og like etter andre verdenskrig, har jeg mange minner om potetsorten MARIUS II. I den tida ble det dyrket poteter på alle garder, og på minst halve arealet var det denne sorten. Dette var matsorten, og i tillegg kunne det være en sort som ble brukt til fôrpotet. Og hos de som bare hadde en hageflekk å dyrke poteter på, var det ikke tvil om hvilken sort de hadde.

Under potetopptakinga om høsten var ikke vi guttunger spesielt glade når vi skulle plukke MARIUS II. Det var så altfor mange og små poteter. Vi så også at det kunne være en del å utsette på den noe knudrete fasongen på enkelte knoller og uttalte med en viss sarkasme at vi plukket selepinner.

Skurv et tegn på god kvalitet

De voksne viste mye større overbærenhet og koste seg ved tanken på all den gode matpoteten som kom i hus. Ja, de så heller ikke så negativt på at avlinga var sterkt angrepet av skurv, og enkelte hevdet at skurvangrep av tegn på god matkvalitet.

Tørkesommeren 1955 var jeg elev ved Hvam landbruksskole. Elevene skulle ta del i det praktiske arbeidet den gang, bl.a. potetopptaking. Etterhvert som dekar etter dekar ble kjørt opp av den knusktørre leira, viste det seg at på store deler av arealer var det satt MARIUS II.

Ikke behov for andrer sorter på Toten

Så hadde jeg ikke særlig kontakt med sorten før jeg, etter endt utdanning i 1959 kom til Toten. Midt i dette potetdistriktet var det fortsatt eldre dyrkere som holdt seg til den gamle sorten. De refererte gjerne en forsøksmann som noen år tidligere hadde uttalt at sortsforsøk med poteter ikke var høgt prioritert på Toten. For så lenge totningene hadde den tørrstoffrike og smakelige sorten MARIUS II hadde de det som var nødvendig både til mat- og industriproduksjon. Denne påstanden viste seg imidlertid snart å være for gammel.

I dag blir ikke den gamle sliteren dyrket i større omfang noen steder. Men den kan ennå finnes i småhager og hos noen hoddydyrkere. Når jeg i de seinere år, på møter eller i andre sammenkomster, har nevnt at jeg har den gamle sorten kommer det alltid noen eldre mennesker bort til meg og kan si: "Har du virkelig MARIUS II? Det var sorten da jeg vokste opp, og den var så god! Kan jeg få noen knoller av deg som jeg kan sette i hagen?"

Hviler ut på et reagensrør

For egen del må jeg innrømme en viss sentimentalitet når jeg om høsten sitter med en fersk MARIUS II i handa. Den lyserøde ansiktsfargen minner meg om en som har anstrengt seg over lengre tid, og den noe krøkte fasongen og de litt innfalne kinnene bærer preg av at en langvarig innsats krever sitt. Men etter å ha vært med i jordbruksproduksjonen i 116 år har du rett til å nyte ditt otium hos forskjellige hobbydyrkere og i et reagensglass hos NIBIO.