Vossakvann - en av våre eldste kulturplanter

«Og ellers går det en og annen gammel bestemor og steller ennå litt med kvanngarden, snart er hun vekke, og kvannen kommer å dø med henne. Og det er synd, for det er ikke bare en meget sjelden planteform som forsvinner på den måten, men også et tusenårig stykke norsk kulturhistorie.»

Slik skrev professor Knut Fægri om Vossakvann i 1949. De gamle bestemødrene fra den tid er for lengst borte, men kvannen har heldigvis vært mer seiglivet. Vossakvann er den eneste kjente kulturformen av kvann (Angelica archangelica) og helt unik i verdenssammenheng. 

Fylte bladstilker

Vossakvann skiller seg fra villformen fjellkvann ved at den har helt eller delvis fylte bladstilker. Dessuten er den søtere og mindre bitter enn sin ville slektning. En undersøkelse viser at Vossakvann inneholder 50 % mer sukker. Nils Grønlien var den første som skrev om Vossakvann, i 1928. Han fortalte om en tradisjon som allerede den gang var nesten forsvunnet, og visste selv bare om en gård hvor Vossakvann fortsatt fantes. Senere har det imidlertid blitt funnet flere gårder i Vossatraktene hvor noen planter har holdt stand. I dag er fire av de gamle linjene, fra Elgje, Mestad, Markhusteigen og Bordalen, tatt vare på. Å bevare Vossakvannen for fremtiden vil kreve aktivt utvalgsarbeid, ettersom plantene har en tendens til å nærme seg villformen igjen når de blir overlatt til seg selv. Knut Fægri beskrev Vossakvann som en egen varietet i 1951 og ga den navnet Angelica archangelica var. maiorum.

Dyrket i egne kvanngarder

Både høsting av vill kvann og dyrking av kvann har lange tradisjoner i Norge og Island. Vi finner kvann omtalt i flere av de islandske sagaene. Historien om Olav Tryggvason som byr dronning Tyra på en kvannstilk han har kjøpt på torget i Nidaros er godt kjent. De eldste norske lovbøkene viser at kvann må ha vært en av de første kulturplantene i landet, dyrket allerede i vikingtiden i små innhegnede hager kalt kvanngarder. Lovene fastsatte bl.a. straffen for å stjele fra annen manns kvanngard. Ennå kan man finne enkelte kvanngarder på Færøyene og Island, men i Norge er de helt borte. Det er likevel ikke noe som tyder på at det er utviklet særegne kulturformer av kvann i våre naboland. Utallige stedsnavn i Norge og på Island og Færøyene minner også om den store betydning kvann har hatt i Norden.

En delikatesse

Kvann ble betraktet som en delikatesse, og ble spist fersk, der hvor folk flest ikke hadde epler og pærer eller annen frukt. Ved sankthanstid dro man til fjells for å sanke kvann. Det var den unge blomsterstengelen som ble spist, noe som førte til at planten ble sjeldnere. Der hvor kvann ble dyrket gikk man over til å spise bladstilken. Slik kunne man forlenge plantens levetid fordi den brukte lenger tid på å bygge opp nok næring til å sette blomst.

I middelalderen ble det eksportert kvannrot fra Norge til kontinentet. Skal vi tro datidens urtebøker var kvann et vidundermiddel som kunne kurere det meste, inkludert pest, forgiftninger, rabies og impotens. Middelalderens munker lærte trolig om bruken av kvann i Norden og tok lærdommen med seg sørover. Den første kjente beskrivelse av kvann fra kontinentet finner vi nemlig i et manuskript som nå antas å være forfattet av Alexander Hispanus på 1200-tallet. I eldre bøker ble navnet angelica brukt om tvetann og noen andre slekter i leppeblomstfamilien. På den tid da Olav Tryggvason kjøpte sine kvannstilker på torget i Nidaros må kvann altså ha vært helt ukjent lenger sør i Europa.

Fortsatt i bruk

Troen på kvann som et vidundermiddel mot all verdens sykdommer har avtatt, men fortsatt dyrkes det mye kvann til urtemedisin i Europa. Det er hovedsakelig rotens eteriske oljer som verdsettes. En del kvannrot går til produksjon av forskjellige drikkevarer, særlig likører, men også vermut og gin. I Niort i Frankrike er det også en produksjon av kandiserte kvannstilker.

Organisasjonen Vossameny BA har valgt Vossakvann som sin logo. Det dyrkes litt Vossakvann i området i dag, men den fortjener å bli mer kjent igjen. Slow Food inkluderte Vossakvann som en av de første norske kulturplantene i Smakens Ark. Smakens Ark er Slow Foods register over spesielt verdifulle, truede matprodukter fra hele verden, inklusive husdyrraser og kulturplanter.