Renessanse for kålrota Trøndersk Hylla?

Kålrot er en toårig plante som tilhører korsblomstfamilien. Den er en spontan kryssing mellom kål (Brassica napus) og nepe (Brassica campestris), og er utviklet tidlig på 1500 tallet, sannsynligvis i Sverige. Den er ikke viltvoksende, men er en gammel kulturplante i Norden.

Hvordan den kom til Trøndelag vet man ikke sikkert, men det er kort vei til Sverige og man vet at klosteret på Tautra i Frosta kommune hadde stor betydning for å spre kunnskap om hagebruk samt å skaffe planter og frø til bygdene allerede i 1760. Klosteret hadde stor innflytelse på utviklingen av kålrotdyrking i Trøndelag (Aas 1947).

Frøavl på gårdene

I Trøndelag ble det dyrket flere stammer av Trøndersk kålrot fra gammelt av. I 1942 ble stammene fremdeles dyrket og vedlikeholdt ved frøavl flere steder på Innherred i Nord-Trøndelag. De fleste steder ellers i landet var det helt slutt med kålrotfrøavlen på gårdene og frø ble kjøpt fra frøfirma eller andre forretninger.

Den rota som fantes på Innherred var så særegen at man fant det riktig å nevne den med eget navn. Den beste stammen ble valgt ut av statskonsulent Lysbakken og fikk navnet Hylla, etter stedet hvor også Hylla Hagebruksskole ble etablert i 1897. I 1919 ble hagebruksskolen flyttet til Staup i Levanger hvor frøavlen av Trønder Hylla fortsatte. Rota ble beskrevet som mørk rød, flatrund til rund med liten bladmasse og ble i 1947 fremdeles regnet som den beste matkålroten i landet (Aas 1947).

Egenskapene til sorten

I sortsforsøk på 'Statens forsøksgard i grønnsakdyrking', Kvithamar i Stjørdal, fra 1930-1932 ble rotformen omtalt som nær 'Gøta', som sto i 'Hagebrukets minneliste' på den tiden. Men avlingen var lavere, henholdsvis 5180 kg mot 7440 kg per dekar. I senere forsøk (1942-1943) ga 'Trønder Hylla' (da omtalt som 'Trøndersk Hylla') en middelavling på 4800 kg per dekar.

Når det gjelder indre kvalitet er informasjonen noe sprikende. I en nyere undersøkelse fra Kvithamar i 1950, kom 'Gøta' best ut i avling fulgt av en rekke Bangholmstammer, mens 'Brandhaug' og 'Trønder Hylla' hadde lavere avling men bedre kvalitet. Imidlertid var andelen av matkålrot for 'Trønder Hylla', omtrent som for 'Gøta' og 'Bangholm Olsgård'.

God attest

Følgende utsagn gir Trønder Hylla en god attest: "Trønder Hylla gir noe mindre avling enn de før nevnte, men har stor prosent velforma røtter. Rotformen er fra rund til flatrund med mørk fiolett hudfarge og gult kjøtt. Den har bra tørrstoffinnhold, og er her i Trøndelag ansett som en særs god matkålrot".

Utsagnet om at den er en god matkålrot ble det ikke tatt hensyn til i en undersøkelse ved Inntrøndelag husmorskole i Skatval våren 1962, i samarbeid med Kvithamar. 'Brandhaug' og 'Trønder Hylla' kom dårligst ut angående smak, sammenlignet med to stammer av Bangholm og med 'Hardangerkålrot' og 'Stenhaug'.

Nye forsøk med gamle sorter

I et eget forsøk i 2009 der gamle trøndersorter ble sammenlignet med to nyere sorter utviklet på Bioforsk Midt-Norge Kvithamar, og hovedsortene Vige og Vigod, ser man at den gamle beskrivelsen av ytre kvalitet for 'Trønder Hylla' stemmer godt.

På Kvithamar i 1979 og 1980 ble 'Trønder hylla' for første gang sammenlignet med 'Vige' som i dag er hovedsorten i Trøndelag. Omtalen var da slik: "Av de mer ukjente sortene har Altasweet og Vige gitt middels stor avling i begge år. De to nærbeslektede sortene Trønder Hylla og Brandhaug var suverent de dårligste i avling".

Sprekking og flere bladfester

Det ble også nevnt at 'Trønder Hylla' hadde svært lett for å sprekke. Men den hadde ikke dårligere lagringsegenskaper enn de andre sortene (inkludert Vige) som var med i undersøkelsen. Den hadde også fine og glatte røtter, men hadde en tendens til å få flere bladfester.

Egne forsøk i 2009 på Frosta bekreftet at sprekking er et stort problem i 'Trønder Hylla'. Men året var spesielt og det var mye sprekking også i andre sorter. 'Kvikk' som er en av de nye sortene utviklet på Kvithamar, var den eneste som ikke sprakk.

Totalavlingen i kg per dekar i 2009, var for 'Trønder Hylla', 'Vige' og 'Kvikk' henholdsvis 6552, 6695 og 8670. Delen av frasortert som hovedsakelig skyldtes sprekking, var henholdsvis 36,0 %, 14,6 % og 4,1 %.

Innholdsstoffer og indre farge

Glucosinolatinnholdet i 'Trønder Hylla' ble undersøkt i 1991 av forsker Jahn Davik ved Bioforsk Midt-Norge Kvithamar i Stjørdal. Totalinnholdet av glucosinolater var høyere for 'Vige' enn for 'Trønder Hylla', med henholdsvis 12,3 og 10,5 µmol pr g tørrstoff. Men andelen av glucosinolatdelen som gir bitter smak var omtrent lik. For øvrig hadde 'Trønder Hylla', i denne undersøkelsen, litt lavere tørrstoff- og totalt sukkerinnhold enn 'Vige'.

I egne forsøk, gjennomført i 2009, ble det tatt bilde av fruktkjøttet til 'Trønder Hylla' og 'Vige', og synsinntrykket er sammenfallende (se bildene til venstre).

Mat med lokal tilhørighet

I dag er det økt interesse for mat med lokal tilhørighet, og dersom sortene som dyrkes kan vise en tilknytting til regionen har det en egenverdi. 'Trønder Hylla' er en slik sort, og selv om den har egenskaper som gjør den uinteressant i større målestokk, så kan den allikevel være interessant for dyrking i liten skala som en spesialsort med lang tradisjon i Trøndelag.

Bakdelen er først og fremst kraftig sprekking. Imidlertid er dette problemet sikkert også avhengig av dyrkingsforholdene og ikke bare av sorten, og kan kanskje reduseres med valg av jordtype, gjødsling og strategisk vanning.

Kilder:

Aas, J. 1947. Jubileumsskrift for Hylla Hagebruksskole 1897-1918 og Staup Hagebruksskole 1919-1947 :1-6.
Brandtsegg, O 1950. Kålrot. Gartneryrket 16:290-291, 297.