Kepaløk

 

Det antas at kepaløk opprinnelig vokste i Asia og at den ble dyrket som en grønnsak og til medisinsk bruk i Mesopotamia, India og Egypt. Den ble muligens introdusert til Europa av romerne. Også her i Norge er løk en gammel grønnsak. Den er omtalt allerede i den eldre Edda fra 1200-tallet.

 

Kepaløk, som er den viktigste arten innen løkslekta, er nevnt av Christian Gartner i 1694 og kjent som "Rødløg fra Baroniet i Rosendal" fra 1746. Ja, tidligere ble kepaløk kalt for rødløk, men løken kan være rød, gul eller hvit.

 

I tida etter 1900 hadde vi et økende tilbud av grønnsakfrø fra utlandet. Men frøet var av svært dårlig kvalitet. Sortene var ujevne og dårlig tilpasset vårt nordlige klima og dyrkningsforhold. Produsentene fant fort ut at det med enkle midler var mulig å forbedre både frøkvalitet og ikke minst selve sorten gjennom lokalt utvalg og frøavl.

 

Fra 1930-årene oppsto det derfor mange lokale sorter. Den offentlige grønnsaksforedlingen tok til rundt 1955, både på NLH og rundt på flere av Statens forskningsstasjoner. Arbeidet med løkforedling startet opp tidlig i 1960-årene på Statens forskningsstasjon Landvik i Grimstad, og sortsforedlingen var svært resultatorientert. Det var ønske fra næringen om sorter som ga både tidlig avling og var lagringsdyktige.

 

Med utgangspunkt i ulike kryssningssorter prøvde forsker Jon Vik å kombinere stor avling, lagringsevne, skallkvalitet med pen form og spiretreghet i omsetningen. I 1977 ble den første løksorten godkjent og fikk navnet 'Lava'. Etter verdiprøvingen i 1980-83 ble to nye og bedre populasjoner godkjent under navnene 'Lafort' og 'Laskala'.

 

Disse to sortene representerte noe helt nytt i norsk sortsutvikling i grønnsaker. Med relativt begrensede ressurser og på kort tid hadde våre foredlere klart å utvikle løksorter som både kvalitets- og avlingsmessig var på høyde med eller bedre enn sorter fra de spesialiserte og sterke internasjonale foredlingsmiljøene. Sortene ble raskt tatt i bruk og betydde mye for løkproduksjonen her i landet i en periode.

 

Men det var ikke bare å foredle fram en ny løksort, - det skulle også kunne dyrkes kvalitetsfrø for den kommersielle løkproduksjonen. I dette arbeidet var foredler- og frøavlsmiljøet på Landvik rådgiver for kontraktprodusenter av løkfrø, og det utviklet seg et godt frødyrkingsmiljø både i Aust-Agder og på Toten.

 

Senere ble det arbeidet med å utvikle nye sorter med resistens mot soppsykdommer, tidlige sorter og salatløk. Resultatene var lovende og det lå an til mye spennende nytt sortsmaterialet fra Landvik på begynnelsen av 1990-årene. Men sentrale føringer gjorde at grønnsaksforedlingen ikke lenger skulle prioriteres, og foredlingsarbeidet på løk stanset opp.

 

I dag foregår det omtrent ingen grønnsaksforedling her til lands, og løkproduksjonen foregår nesten utelukkende med utenlandske sorter og frø. De aller fleste nye sortene er såkalte F1-sorter som er resultatet av kryssinger mellom to foreldrelinjer, som frøfirmene "sitter på". Slik vil det trolig også være i framtida. Det er da ekstra viktig å ta vare på genressurser som ligger i frøet av våre egne sorter, sorter som gjerne er mer "robuste".

 

Men løk er fortsatt en populær grønnsak, og det finnes mange typer av løk. Andre norske navn på kepaløk er gul løk og vanlig løk. Rødløk, salatløk og sylteløk er varianter av kepaløk. I løkslekta finner vi både purre (av mange kalt purreløk), grasløk, pipeløk, sjalottløk, luftløk og hvitløk. Vårløk er gjerne unge kepaløk eller pipeløk.

 

Løk er den tredje mest produserte grønnsaken på verdensbasis. Også i Norge ligger løk på tredjeplass på lista over grønnsaksforbruk, etter tomat og gulrot. Men nordmenn spiser langt mindre løk (5 kg/person) enn andre europeere, og faktisk bare en femtedel av forbruket i enkelte Middelhavsland. Det arbeides med å øke forbruket både gjennom større mangfold og gjennom informasjon om de store positive helsevirkningene løk har.

 

Selv om kepaløk ikke er så høyt verdsatt som hvitløk med tanke på medisinsk bruk, har kepaløk og hvitløk mange av det samme egenskapene. Dette på grunn av at innholdsstoffene er ganske like. "Løk - vår ukjente helsebombe" var tittelen på et foredrag løkforsker Ingunn Vågen holdt på Bioforskkonferansen 2009.

 

De viktigste innholdsstoffene er organiske svovelforbindelser. Det er noen av disse som får tårene til å renne når vi skjærer løk. Kepaløk inneholder også triterpener, flavonoider, fenolsyrer, steroler, saponiner, sukkerstoffer, vitaminer og mineraler.

 

Løk er svært positivt for folkehelsa ved at den kan gi redusert forekomst av en rekke sykdommer, blant annet hjerte-karsykdom, kreft, diabetes og astma. Løk reduserer også betennelsesrespons i kroppen og motvirker sopp og bakterier. Løk er derfor langt mer enn et bidrag som smakssetter i matlaging.