Jærerta - nesten glemt

Jærertene kunne lett vært helt glemt i dag. Eller bare et fjernt barndomsminne blant eldre mennesker. Men i et magasin i Svalbards permafrost ligger en pose jærerter. Og i en kjeller i Stavanger ligger der også en pose med små grønngule jærerter. De ble høstet i fjor, og til våren skal de i jorda. Med støtte fra Fylkesmannen i Rogaland har Jærmuseet prøvedyrket  jærertene. Men hva slags erter er dette, og hvilken historie har de?

Jærerter er en lokal sort erter som før ble dyrket sammen med havre på Jæren. Botanisk hører de til hagertene (Pisum sativum) og har hvite blomster. Jærerter skiller seg fra vanlige grønne og gule pillerter på flere måter. De er betydelig mindre, og grønngule på fargen. Unge belger er velsmakende og kan brukes på samme måte som sukkererter. Dette gir jærertene to forskjellige bruksområder i matlagingen. Som fullmodne er de dessuten svært velsmakende,  og søtere enn vanlige erter. Både i størrelse og smak minner jærertene mye om franske "petit pois".

Dyrket sammen med korn

Historia til jærertene er typisk for mange gamle kulturplanter i Norge. Gjennom lang tids dyrking i blanding med korn utviklet jærerta seg til en hardfør og lettstelt sort som var tilpasset Jærens jord og klima. Som andre belgvekster har jærerta evne til å ta opp nitrogen direkte fra lufta. I skrinn grusjord ga dette en betydelig gjødslingseffekt som også havren kunne dra nytte av. Selv om ertene brukte kornstråa som klatrestativ, og tok litt av lyset, mente mange derfor at en med samdyrking fikk fullgod avling av havre, og erter i tillegg.

Men i 1950-åra kom skurtreskerne i bruk. En fikk nye kornsorter med kortere strå, og kunstgjødsel ble en billig erstatning for en mer økologisk dyrkingsform. Resultatet ble at jærertene gradvis gikk ut av bruk, og de kunne nå vært en utdødd sort. Men der var en person i Rogaland som tidlig så verdien av jærertene og tok vare på dem. Det var tidligere fylkeslandbrukssjef Einar K. Time (1925-2017), som regelmessig gjennom over 25 år dyrket jærerter i hagen sin. Det var også han som sendte en pose erter til den nordiske genbanken, i dag NordGen.

Ny interesse for dyrking

I dag er der stor interesse for lokale sorter av nyttevekster, og i Rogaland er der et dynamisk miljø innen matkultur. Derfor er satt i gang et eget utviklingsprosjekt på jærerter. Målet har vært er å få erfaring med dyrkingsteknikker, avling og bruksområder. Det er også lagt vekt på at erter egner seg godt til økologisk dyrking og miljøaspektet ved at erter har et særlig høyt innhold av protein og derfor er et godt alternativ til kjøtt.

Kan ha svært lang historie

Vi vet egentlig lite om jærertens historie, og hvor den kommer fra. Har noen av leserne kjennskap til dette er vi veldig interessert i å få tips. Det som gjør historia om jærertene spesielt interessant er at der er nesten 2000 år gamle spor etter erter på Jæren. Et leirkar fra jernalderen, som ble funnet utenfor Sandnes, har et tydelig, kulerundt, avtrykk av en ert. Det er av en liten hageert av samme størrelse som jærertene har i dag. Vi kan ikke dermed si at det har vært dyrket jærerter i 2000 år, men det er lov å leke med tanken.  Hvis de virkelig har en så lang historie er der særlig god grunn til å være glad for at Einar K. Time hadde pose med jærerter i kjelleren. Ertene har hatt spireprosent opp mot 99%. Det tyder på at der fremdeles er mye livskraft i jærertene og at de har et fremtidig potensiale både som matressurs i seg selv og som genressurs i utvikling av nye sorter.

Litteratur:
Sverre Bakkevig & Einar K. Time 2007. Jærerter - ein gløymd nyttevekst som bør fram i lyset. Sjå Jæren, Jærmuseets årbok 2007, s. 6-39. (artikkelen ligger også på internett, se lenke)