Snøstjerner

Snøstjernene har sin hovedblomstring i april på Agder. Ved sin store mengde, ofte i tepper med tusenvis av blomster spredt utover store plenarealer, har de stor dekorasjonsverdi. Formeringen foregår med sideløk og ofte med frø spredd av maur. Frøene har et oljeaktig vedheng som maur liker (elaiosom).

Snøstjerner har ifølge Schübeler, vært dyrket i Sør-Norge (Christiania) fra ca 1885, og er omtalt i Nord-Norge fra ca 1900. Alle snøstjernene er fortsatt i salg i Norge, inkludert sorten ‘Pink Giant’.

I Sverige er alle artene dyrket, frøspredd, forvillet og naturalisert. Chionodoxaa forbesii er dyrket siden 1920-tallet, og i Danmark omtalt/dyrket fra 1882. Hybriden mellom Chionodoxa forbesii og Scilla bifolia (x Chinoscilla allenii) er rapportert fra Sør-Sverige, men er foreløpig ikke kjent fra Norge. Naturlig utbredelse er Sør-Europa og vestlige delen av Tyrkia.

3 artsvarianter:

• Dvergsnøstjerne / vårstjerne – Chionodoxa sardensis
• Stor snøstjerne / vanlig snøstjerne – Chionodoxa luciliae
• Snøstjerne – Chionodoxa forbesii

Artsbestemmelse og botaniske kjennetegn:

Slekten omfatter relativt små (10-20 cm), flerårige, tidlige vårblomster med små løk og to blader, ofte av ulik størrelse. Blomsterstanden har 1-11 blå blomster. Blomstene har oftest et hvitt, sentralt parti av varierende tydelighet (“white eye”). Blomsterbladene er sammenvokst nederst til et rør. Støvbærerne er ulik lange, og de hvite, flate støvtrådene som er festet i øvre del av røret danner en kjegle.

Støvknappenes spisser danner to trestålede, blekgule stjerner. Særlig hos stor snøstjerne (C. luciliae) kan blomsterfargen variere fra blått til lilla – dette gjelder også herbarieeksemplarer. Fargen i trykte gjengivelser kan variere og forvirre. Også bilder (med tilhørende navn!) på Internett kan være av vekslende kvalitet med ulike fargevariasjoner.

Illustrasjonene i “Vårfloran” gir etter min mening et godt inntrykk av slekten. I tillegg til foto og herbariebelegg, er det derfor viktig å notere farge og hvordan sentrumspartiet i blomsten ser ut.

Skiller snøstjerne fra blåstjerne

Det sammenvokste røret og støvbærerenes flate segmenter skiller Chionodoxa fra Scilla (blåstjerne), men dette er ifølge flere kilder ikke nok til å skille slektene, derfor er Chionodoxa inkludert i Scilla hos nyere forfattere. Imidlertid synes jeg det er mest praktisk å holde de opprinnelige snøstjernene samlet.

Det er mange navn (synonymer) i omløp, både norske og latinske. Navnsettingen på tyrkiske Chionodoxa er svært forvirrende, og beretningen om de første funnene i Tyrkia og introduksjonen til Europa (1877-1897) er fascinerende lesning, og illustrerer hvordan flere navn kom i bruk allerede helt fra begynnelsen av. En enkelt sending til England fra en kjøpmann i Smyrna/Izmir kunne bestå av 140.000 løk, alle innsamlet fra naturen!

Artene står åpenbart svært nær hverandre, og de taksa vi finner i Norge er ikke alltid like entydige. Sikre bestemmelser blir derfor vanskelige.

Snøstjerne

Snøstjerne (C. forbesii) er 12-20, av og til opptil 25 cm høy, og har vanligvis 2-4 blomster i klasen Blomsten er blå, med markert hvitt, sentralt parti og blekgule støvknapper. Blomsterbladene er vanligvis 10-15 mm lange og 3-4 mm brede. Bladene varierer i størrelse, ofte mindre enn 10 mm brede. 

Snøstjerne ble dyrket i Norge allerede i 1880-årene: Schübeler nevner at denne arten har klart seg i mange år i Christiania. I dag er den både dyrket og finnes gjenstående og forvillet i og delvis utenfor hager. Arten er bofast og finnes spredt nord til Troms.

I handelen

Chionodoxa forbesii ‘Pink Giant’, med flere lilla blomster i klasen er også i handelen, ofte feilaktig angitt som Chionodoxa luciliae ‘Pink Giant’. 'Chionodoxa luciliae of gardens' som lenge har vært på markedet også i Norge, skal hete Chionodoxa forbesii ‘Pink Giant’ ifølge Speta (1976) og Wurzell (1995).

Stor / Vanlig snøstjerne

Planten er 10-20, av og til opp til 30 cm høy, og den har 1-3 blomster på hver blomsterstilk. Blomsterfargen er lyseblå med et mer eller mindre markert hvitt sentralparti som utgjør mellom halvparten og en fjerdedel av blomsterbladene. Blomsterknappene er blekgule. Av snøstjernene er det denne som har de største blomstene. 

Krysninger med blåstjerner (Scilla) forekommer sannsynligvis, spesielt i sør. Disse plantene er større og har flere blomster (3-6) som går mer mot lilla farge. Det finnes også planter med lyseblå blomster uten hvitt sentralparti.

Fra Smyrna

Etter at planten ble oppdaget (for andre gang) på et fjell nær Smyrna (Izmir) i Tyrkia 1877, spredte den seg raskt i Europa. Den ble innført og dyrket i England allerede i 1878, omtalt i Danmark i 1882 og dyrket i Christiania allerede i 1885 I 1888 ble den omtalt i Norsk Havetidende, og i 1896 ble den dyrket i Stavanger ifølge Asche Moe sine opptegnelser.

I dag er stor snøstjerne er en populær og hardfør vårblomst. Den finnes gjenstående og forvillet i plen, kantsoner, veikanter og på kirkegårder. En stor bestand i plenene på Amalienborg, Kirsten Flagstads hjem i Kristiansand, er kanskje rester fra hagen som ble anlagt der i 1930-årene. I Norge trolig vanlig nord til Troms, og i følge Lids flora er den bofast.

Dvergsnøstjerne  / vårstjerne

Dvergsnøstjerne (C. sardensis) er 11-16, av og til opp  til 23 cm høy og har 4-11 blomster i klasen. Blomsterfargen er blå, uten eller med svært svakt hvitt sentralt parti. Støvknappene er blekgule. Blomsterbladene er 8-10 mm lange og 2-4 mm brede, og er med dette de minste blomstene i snøstjernegruppen. Bladene er 4-12 mm brede. 

Dvergsnøstjerne ble nevnt i Norsk Havetidende i 1888. Beskrivelsene tyder på at arten ikke var kjent fra kultur i Norge på denne tiden. Dvergsnøstjerne var i dansk handel i 1893, dyrket i Stavanger 1897 og nevnt av Gran i 1923, som trolig har kjent arten i kultur.

Dvergsnøstjerne er i dag dyrket, til en viss grad gjenstående og forvillet i plen i hagen der den kan dekke store flater. Planten er bofast og forvillet, trolig nord til Nordland. Finnes i handelen i Norge.

Lyst på en plante?

Fikk du lyst på et eksemplar? Plantene er bevart ved botaniske hager, museer eller andre institusjoner som Norsk genressurssenter samarbeider med, men det er for tiden ikke noe organisert system for å dele disse plantene.

Enkelte planteskoler kan ha gamle stauder eller du kan være heldig og få tak i dem via deleordninger i hagelag eller hos venner og kjente med gamle stauder i hagen. Staudegruppa i Norges gartnerforbund presenterer en liste med tilgjengelige stauder via lenken til venstre, noen av dem har lang historie og selges under varemerket PLANTEARVEN®. 

Kilder:

• Gran, H. H. (1923). “Om stauder og deres anvendelse i norske haver.” Medlemsskr. Selsk. havedyrkn. venner 1: 85-131.
• Karlsson, T. (2003). “Nyheter i den svenska kärlväxtfloran IV. Enhjärtbladiga växter.” Svensk Bot. Tidskr. 97(3-4): 179-197.
• Krausch, H.-D. (2003). “Kaiserkron und Päeonien…” Entdeckung und Einführung unserer Gartenblumen. Hamburg, Dölling und Galitz Verlag.
• Lange, J. (1999). Kulturplanternes indførselshistorie i Danmark – indtil midten af 1900-tallet, DSR Forlag.
• Lid, J. and D. T. Lid (2005). Norsk flora, Det Norske Samlaget. 7. utgåve ved Reidar Elven.
• Mathew, B. (1987). The smaller bulbs. London, Batsford.
• Meikle, R. D. (1970). “Chionodoxa luciliae, a taxonomic note.” Journal of the Royal Horticultural Society 95: 21-24.
• Moe, A. (1928). “Dates of flowering for native and garden plants at Stavanger 1897-1926.” Skr. Vidensk. -selsk. I. Mat.- nat. kl. 1928(3): 1-49.
• Ikke keywordet, inneholder mange hundre plantenavn, både spontane og hageplanter
• Mossberg, B. and L. Stenberg (1999). Vårfloran. Stockholm, Wahlström & Widstrand.
• Mørkved, B. (2002). Bevaring av grønne kulturverdier – veileder for kartlegging, dokumentasjon, innsamling og bevaring av gamle stauder i Nord-Norge. Tromsø, Tromsø Museum, 16 s.
• n (1888). “Vaarblomster af Liljeslægten.” Norsk Havetidende 4: 110-112.
• Phillips, R. and M. Rix (1989). Bulbs. London, Pan Books Ltd.
• Schübeler, F. C. (1885-1889). Viridarium Norvegicum. Norges Væxtrige. Et Bidrag til Nord-Europas Natur- og Kulturhistorie. Bind I-III. Christiania.
• Speta, F. (1976). “Über Chionodoxa Boiss., ihre Gliederung und Zugehörigkeit zu Scilla. L.” Naturkundliches Jahrbuch der Stadt Linz 21: 9-79.
• Wurzell, B. (1995). “Glories of the snow.” BSBI News 69(April 1995): 47-48.