Utskrift
PUBLISERT: 15.09.2024 Tekst og bilder: Lars Sandved Dalen
Hans Gubhage (55) sitter i hagestolen i solveggen på setra i pittoreske Finndalen og myser mot sola. Sammen med datteren Anna (35) har han avsluttet morgenens fjøsstell og snart kommer svigersønnen Trond (33) og barnebarna Åse (3) og Halvard (1) på besøk. De har kjørt fra gården i Skjåk og har med seg velduftende kanelboller fra Bakeriet i Lom. Tre generasjoner Gubhage er på plass på setra.
Hans forteller at det var moren og faren som i 1965 overtok, og etter hvert bygde opp igjen, både gården i Skjåk og setra i Finndalen – med nye hus og nye fjøs. De dyrket opp hundre mål, og startet med seterdrift i 1970.
– Jeg har alltid vært veldig opptatt av kyr. Jeg husker godt de kyra vi hadde fra jeg var bitteliten. Hvordan de så ut. Ja, jeg har rett og slett kugalskap!
I 37 år har Hans Gubhage drevet som gårdbruker på heltid. Han har en besetning som inneholder alle de bevaringsverdige storferasene – men mest Vestlandsk fjordfe.
– I området vårt er det Dølafe som var den opprinnelige rasen, og de dyra var ofte brune, brandete.
Opprinnelig var alle kyr av lokale raser, men ønsket om økt melkeproduksjon gjorde sitt til utviklingen av Norsk rødt fe, og da ble det blant annet krysset inn med kyr av rasen friser.
– Jeg visste jo egentlig ikke at det fantes gamle raser før jeg passerte tjue – og da hadde jeg jo gått landbruksskolen. Jeg så noen reportasjer om gamle kuraser; og da ble jeg – da ble gnisten tent!
Bevaringsarbeidet for gamle kuraser startet først på midten av 1980-tallet og på den tiden var det vanskelig å få tak i livdyr.
– Jeg var helt ny i miljøet. De første dyra jeg kjøpte var tre telemarkskviger i Hedalen i Valdres. Og så kjøpte jeg sida trønderkvige, og så kjøpte vi oss ei fjordfekvige i Sykkylven.
Nå er det neste generasjon sin tur. Datteren Anna Omenås Gubhage og ektemannen Trond har nemlig planer om å ta over driften av gården i heimbygda Skjåk – og sammen ønsker de å fortsette seterdriften i Finndalen.
– Å kunne gi barna en oppvekst som det her, det veide tungt. Og det å drive med dyr – det gir mye glede. Og selvsagt mange utfordringer òg da, sier Anna og ler.
Fram til nå har Anna arbeidet som politibetjent i Trysil. Og det var ikke det økonomiske som gjorde at hun ønsket å ta over gården i hjembygda Skjåk.
– Det er en variasjon, å kunne drive med mye forskjellig.
– Og så er det jo et fritt yrke, men på en annen måte ikke fritt. Det å skape noe og se resultater av den jobben du gjør er veldig spennende. Men man ser også resultatene av å ikke gjøre en god nok jobb.
– Men det er ikke alltid ..., det har vært veldig tøft også å begynne med dette. Altså, det er fysisk tøft. Man må være sterk. Og jeg merker jo at jeg har hatt to svangerskap, at kroppen ikke er som den var – ennå. Det er mange tunge tak, og mange håpløse situasjoner. Du kommer deg jo igjennom det òg, men man skal ikke glorifisere ting, heller. Det er ikke fryd og gammen hele tida. Det er mange utfordringer – både fysiske og økonomiske – ja, mange ting man må ta stilling til. Men det gjør det også spennende, da.
Hans Gubhage nevner hvor fint livet også kan være på setra når været et pent, slik som i dag.
– Og særlig etter en sommer som med så få gode værdager. Da nyter man det. Jeg kjenner at jeg nyter disse gode dagene nå.
For samboeren Trond, som har vokst opp på Lillestrøm, rett utenfor Oslo, har hovedmotivasjonen for å flytte til Skjåk vært livsstilen.
– Vi snakka i flere år om at det hadde vært artig å flytte hit. Setring. Drive gård. Og det ble mye mer aktuelt etter at vi fikk barn. Da ble valget mye lettere.
– Følelsen av at det er godt å være på setra, og at man gjør noe nyttig.
Nå som Hans Gubhage er i ferd med å overlate gården og gårdsdriften til datteren, håper han at Anna fortsetter med de samme storferasene.
For Hans Gubhage begynte tidlig å engasjere seg i organisasjonsarbeidet for vestlandsk fjordfe, og har lenge vært sentral i arbeidet med de norske kurasene – ikke minst i fjordfelaget. I dag selger Hans Gubhage mye livdyr – de dyra som skal benyttes i videre avl. Dyra selges ikke via en egen børs, men de ulike faglagene har ofte en egen livdyrformidler – og mye kjøp og salg foregår via Facebook.
– Du må ha interesse for det! For meg har det kanskje blitt en kombinasjon av hobby og arbeid, sier Hans.
– For det hadde vært mye mer lettvint å bare hatt en flokk med NRF, som generelt gir mer melk.
Hans Gubhage forteller at arbeidet med de norske storferasene har blitt mye enklere etter hvert som NIBIO har fått enda bedre rutiner og gode avlsoversikter.
– Det viktigste har vært å finne avstammingen til alle dyra – finne slektsforholdene. Og det var mye jobb. Jeg vil påstå at vi har mange gode dyr, at vi har en god stamme.
Så nå kan Hans Gubhage henvende interesserte bønder direkte til NIBIO.
– I tillegg er det viktig å ha godt miljø i faglagene, påpeker han.
Anna forteller at årets årsmøte var det første for henne og Trond, og at det var en positiv opplevelse.
– For meg som er nokså fersk, virker det som at det er mange gode forbilder i Fjordfelaget – bønder som genuint ønsker å bevare denne rasen her. Jeg fikk et veldig godt inntrykk av at folk var interessert i å bli kjent med meg og Trond. De syntes det var veldig stas med nye og unge folk. Det er jo veldig fint, slik får vi en tilhørighet til miljøet.
På spørsmål om hva det var det som gjorde at han falt for Vestlandsk fjordfe forteller Hans at det var mange ting som spilte inn.
– Jeg ble kjent med mange som hadde fjordfedyr. Og jeg fant ut at det var ei ku som fungerte utrolig godt på gården vår. Man skal jo leve av det; så du må ha gode dyr som har gode bruksegenskaper.
Og fjordfe har vært de friskeste, og de som har mjølka best – og god brunst, ja …
– Så er de artige!, utbryter Anna.
– Altså, jeg synes de er artige – ikke bare Vestlandsk fjordfe – men spesielt Vestlandsk fjordfe – du har så mange forskjellige typer kombinasjoner av farger og tegninger.
Hva med fremtiden? Hvor er Anna, Trond, Åse og Halvard i 2034?
– Da sitter vi her på setra. Vi selger vår egen ost – som vi har laget selv – og vi selger eget kjøtt. Jeg og Trond driver jo som drivere på gården – og pappa er kårkæll, for han trenger vi, så han må være her.
– Og jeg håper jo at vi fortsatt driver med gamle norske kuraser. Kanskje vi driver litt mindre, at vi har mindre kvote, for å få mer tid til å foredle produktene fra dyra våre, avslutter Anna.
Lars Sandved Dalen
Seniorrådgiver
-
Kommunikasjonsstab
(+47) 990 08 564 lars.dalen@nibio.no Kontorsted: Ås - Bygg H7
En forkortet versjon av denne artikkelen er trykket i boka «Husdyra som ikke ville dø ut» som kom på markedet tidligere i år.
I boka møter du et utvalg av de gamle norske husdyrraseness dedikerte talspersoner. Økt og variert bruk har gitt gode råvarer og nye bruksområder for de gamle rasene samtidig som det har bidratt vesentlig til at rasene har økt i antall i ei tid da antall aktive gardsbruk i Norge har gått ned.
Boka kan bestilles fra Dreyer Forlag Oslo.