Teknologi skal bidra til matsikkerhet i Malawi

På landeveien i Malawi

Det glitrer som fra sølv fra stråbordene som står på rekke og rad i solsteiken langs veien i Ta Mponda sørøst i Malawi. Det er imidlertid ikke edle metaller som ligger her, men fisk fra Malawisjøen som skal bli "usipa" – eller tørrfisk på norsk. Denne konserveringsmetoden krever ikke kjøling og kan gi fisken lengre holdbarhet.

Den 580 km lange Malawisjøen er en av de største og dypeste innsjøene i Afrika. Den ligger på grensen mellom Malawi, Mosambik og Tanzania. Navnet sies å stamme fra det lokale språket, der "malawi" betyr "ildtunger." Det kommer fra det skimrende lyset som kan sees som flammer over innsjøen ved soloppgang og solnedgang.

Malawisjøen er rik på fisk, og tørrfisk er en vesentlig proteinkilde i det malawiske kostholdet - spesielt for folk som bor langt fra innsjøen og ikke har tilgang til fersk fisk.

Den viktigste matvaren i Malawi er likevel mais. De fleste malawiere, spesielt på landsbygda, driver med småskala jordbruk. For mange husholdninger er jordbruket ikke bare en viktig inntektskilde på markedene, men også en nødvendighet for å sikre at familien har nok mat til å overleve. Spesielt i perioder med økonomisk eller klimamessig usikkerhet.

Mais brukes til å lage en slags grøt kalt nsima som spises til nesten hvert måltid. Nsima er laget av maismel (ofte kalt ufa i Malawi) som blandes med vann og kokes til en tykk, stiv grøt.

Tilbehør til nsima er chigwada .En rett som vanligvis består av kokte eller stuede kassavablader.

Kassava er også en viktig basisavling i Malawi, særlig i områder hvor maisproduksjonen er begrenset på grunn av tørke eller utarmet jord. Kassava er en robust matplante som tåler tøffe vekstforhold og kan dyrkes  hele året. Kassavaroten kan både kokes, stekes, eller tørkes og males til mel. Bladene brukes som grønnsak.

Kassavablader kan høstes flere ganger i løpet av vekstsesongen, noe som gir bøndene en ekstra inntektskilde når de selger bladene på lokale markeder. Dette er spesielt gunstig for kvinner, som ofte har ansvaret for både kassava- og grønnsaksproduksjon.

Tomat er en annen populær grønnsak i Malawi. Denne dyrkes spesielt i regioner med pålitelig tilgang til vann. Tomatavlinger er imidlertid ofte utsatt for sykdommer og skadedyr. Bønder  kan også oppleve prisvariasjoner, med svært lave priser i perioder med høy produksjon og gode priser utenom sesongen.

En annen utbredt vekst er jordnøtter (peanøtter). Jordnøtter er en god kilde til protein og fett og svært viktig matressurs for husstander med begrenset tilgang til kjøtt. Plantene tåler tørke godt, noe som gjør dem verdifulle i Malawi, hvor tørke og uregelmessig nedbør er stadig mer vanlig på grunn av klimaendringer. Jordnøtter er også en typisk salgsavling for småbønder, spesielt kvinner, som dominerer produksjonen.

Den mest vanlige fruktavlingen i Malawi er banan. Bananene spises ferske eller de brukes i matlaging. I noen regioner blir de bearbeidet til bananchips eller bananøl. Bananer er en pålitelig matressurs gjennom hele året, noe som gjør dem til en viktig avling for husholdninger som er avhengige av selvforsyning.

Bananer selges også på markeder over hele landet. Det er høy etterspørsel, men på grunn av sykdomsutbrudd og lave investeringer i sektoren har ikke produksjonsnivåene klart å følge med etterspørselen. Den mest alvorlige sykdommen som påvirker bananproduksjonen i Malawi er «banana buncy top virus», som har ødelagt produksjonen i den sørlige delen av landet.

Grønnsaksproduksjon i Malawi er hovedsakelig selvforsyning eller salg på lokale markeder. Malawi har imidlertid lenge vært en betydelig produsent og eksportør av te og tobakk, noe som har vært viktig for landets økonomi. Plantasjene gir også arbeid til tusenvis av mennesker, der kvinner utgjør en stor del av arbeidsstyrken. Både te og tobakk er dominert av store kommersielle plantasjer, ofte eid av multinasjonale selskaper, selv om småbønder nå i økende grad er involvert gjennom småskala jordbruk. Noen deltar for eksempel i kooperativer for å selge teen sin til kommersielle teforedlingsbedrifter.

Store utfordringer

Mange bønder i Malawi har bare små flekker av land å dyrke på. Småbøndene har lite effektive jordbruksmetoder og mangler midler til å skaffe seg moderne teknologi og viktige ressurser som gjødsel og frø. Selv om en tredjedel av landarealet er vann, mangler Malawi dessuten vanningssystemer. Senest i 2024 opplevde mange sult på grunn av ekstremvær med flom og tørke som fremdeles er pågående. 

God plantehelse er en svært viktig faktor for småbønder i Malawi. Det kan sikre bedre avlinger, høyere produktivitet og matvaresikkerhet for familien. Småbøndene har imidlertid store problemer med å håndtere sykdommer og skadedyr.

På verdensbasis er avlingstapet forårsaket av skadegjørere, sykdommer og ugress estimert til
42 %. Slike tap kan ha katastrofale konsekvenser, særlig i land som Malawi som er sterkt avhengige av selvbergingsjordbruk.

Malawi har sett en økning i skadedyrangrep, særlig fra insekter som angriper mais og grønnsaker. En spesielt ødeleggende skadegjører er «fall armyworm», en nattsommerfugl som opprinnelig hører hjemme i Latin-Amerika. Sommerfuglen kan gjøre vesentlig skade på mais, ris og en rekke andre matplanter. Denne skadegjøreren kan raskt ruinere maisåkrene og true matsikkerheten i regionen. De siste årene har den ført til store avlingstap.

Malawi er også sterkt påvirket av klimaendringer, noe som fører til mer uforutsigbart vær, tørke og intens nedbør. Disse forholdene gjør det  vanskeligere å opprettholde god plantehelse og øker også risikoen for sykdommer og angrep av skadedyr.

Dårlig jordkvalitet på grunn av jorderosjon og avskoging svekker likeledes plantehelsen. Mangelen på tredekke og erosjon fører til tap av næringsstoffer i jorda, noe som gjør det vanskeligere å få fram gode avlinger.

Malawi har dessuten begrenset antall landbruksrådgivere og tjenester som kan gi småbønder informasjon om hvordan de kan opprettholde god plantehelse, bruke plantevernmidler trygt og effektivt, og innføre god agronomisk praksis.

Trenger informasjon

På verdensbasis har det blitt utviklet mange digitale systemer for å identifisere, overvåke, håndtere, kontrollere og forutsi utbrudd av skadedyr og sykdommer. Et slikt system er  VIPS som er utviklet av NIBIO i Norge i samarbeid med Norsk Landbruksrådgivning. Systemene gir nyttig informasjon for å gi støtte til beslutninger og timing av strategier for integrert plantevern. Nå er målet at slik teknologi også skal kunne bidra til å hjelpe småbønder i Malawi til å forbedre plantehelsen.

Det internasjonale samarbeidsprosjekt Malawi Digital Plant Health Service (MaDiPHS), ledet av NIBIO og finansiert av NORAD, bygger på erfaringer og dataene fra slike systemer inkludert VIPS. I det femårige prosjektet jobber forskere med å skape en tjeneste som vil kombinere nasjonale, regionale og globale data om skadegjørere, med værtjenester fra nasjonale og internasjonale nettplattformer. Målet er å skape et nasjonalt system tilpasset brukernes behov i Malawi.

– Vi jobber nå med å utvikle en plattform for målrettet og effektiv håndtering av skadedyr og sykdommer  i Malawi, sier Karl Thunes, forsker ved NIBIO og leder for prosjektet.

Han forteller at MaDiPHS har valgt ut fem prioriterte avlinger som er viktige for malawiske småbønder: Kassava, banan, jordnøtter, mais og tomat.

– I dette arbeidet bruker vi de beste digitale verktøyene som finnes, for eksempel fra våre samarbeidspartnere Penn State, CABI og International Institute of Tropical Agriculture. De inneholder viktig informasjon om vær, klima, skadedyr- og sykdommer.

– Ved å integrere elementer fra disse verktøyene, skal bøndene få tilgang til en app som vil være et komplett verktøy for bruk i åkeren. Prosjektet skal også sette opp andre tjenester som tekstmeldinger, animasjoner og tilleggs-kommunikasjon som oversettes til det lokale språket chichewa. 

– Gjennom Viamo kan bønder ringe opp et gratisnummer for å høre meldinger med informasjon om planteskadegjørere. I tillegg vil lederbønder hjelpe til med å spre informasjonen. Lederbønder er en frivillig engasjert bonde som jobber som bindeledd mellom landsbyen og landbruksrådgiverne, forklarer Thunes.

– Det er et mål at bønder og rådgivere skal få tilgang til gode tjenester i sanntid og til en veldig, veldig lav kostnad, legger han til.

Må ha eierskap i Malawi

– Når vi har modeller som varsler risiko for skadedyrangrep eller sykdomsutbrudd gir det støtte til å avgjøre om det er nødvendig å bruke plantevernmidler, og når disse eventuelt bør settes inn. Behandling med plantevernmidler etter behov sparer kostnader og reduserer miljøbelastningen, og er en svært viktig del av integrert plantevern, forklarer medleder Berit Nordskog.

Hun understreker viktigheten av at den lokalt tilpassede tjenesten for Malawi må eies og administreres av den malawiske regjeringen.

– Nå jobber vi med å utvikle deres kapasitet for å forbedre datainnsamling, databehandling og til slutt koordinering av rådgivningsmeldinger, sier NIBIO-forskeren.

– Vi er veldig fornøyde med at vi nå har fått tre ministerier og totalt fem departement til å bli enige om å jobbe mot et felles bærekraftig datasystem. Det gjør ting enklere. Vi har med oss Landbruksdepartementet, det metrologiske instituttet i Malawi, informasjons- og digitaliseringsdepartementet, sammen med Landbruksuniversitetet LUANAR, opplyser hun.

Nordskog forteller at digitalisering av data, deling av data mellom partnere innad i prosjektet, og kalibrering og innsamling av data som representerer Malawi  er noen av arbeidet som er i gang.

Deling av data mellom partnere i prosjektet er vesentlig.

– Men vi har hatt fokus på sikkerhet og eierskap til data, og  det har vært viktig at alle deltakerne føler at de har kontroll over sine verdier. Dette er resultater som har kommet gjennom et godt samarbeid med CABI.

Hun forklarer at informasjonen blir lagt inn i en datakatalog, som er en søkbar database over alle ressursene, blant annet faktaark, beste praksis innen landbruk, undersøkingsdata om skadegjørere og annen relevant informasjon. 

Insektfeller

Tomater er en av de utvalgte avlingene i prosjektet. Tomatdyrkerne i Malawi står i dag  overfor flere utfordringer med sykdommer og skadedyr som påvirker produksjonen. En av de mest alvorlige truslene er sør-amerikansk tomatmøll (Phthorimaea absoluta). Dette er en svært skadelig møll hvor larven graver seg inn i bladene og fruktene. Den kan føre til store avlingstap hvis den ikke kontrolleres.

Data som gir oversikt over utbredelsen av denne skadegjøreren i ulike områder i Malawi er viktig informasjon for prosjektet. Vi besøker i et tomatjorde i landsbyen Msakambewa, noen timer fra hovedstaden Lilongwe, hvor slik overvåkning har pågått.

Morgensola skinner, og det bugner av grønt på alle kanter. I tillegg til tomater dyrker bøndene her både potet-, kål-, mais-, jordnøtter og agurk.

De tre bøndene Legiko Kamata, Nixon Seze og Chikasima Misyasi, samt Abu Kachimbwi, feltarbeider/rådgiver for orgainsasjonen Total Land Care, inspiserer tomatplanter med tydelige tegn på skade. Berit Nordskog og  Jonathan Mkumbira, som er MaDiPHS koordinator i Malawi, lytter oppmerksomt og noterer bøndenes observasjoner.

Tomat er en av de mest lønnsomme vekstene på lokale markeder. Men fortjenesten fra tomatproduksjonen har vært redusert de siste seks årene, forteller bøndene.

– Tomatavlingene har vært svært dårlige i flere år, men noen forbedringer har kommet etter at vi fikk feromonfeller i fjor, sier de.

Feromonfellene er levert av forskningsinstituttet icipe i Kenya, og satt ut som en del av MaDiPHS for overvåking. Fellene ble plassert med 25 meters mellomrom for å tiltrekke hannene av sør-amerikansk tomatmøll, noe som til en viss grad reduserer muligheten for reproduksjon.

Denne gangen var målet kartlegging, men bøndene mener fellene også hjalp til med å holde populasjonen nede og forbedre avkastningen det siste året. 

– Tomatdyrkerne her ønsker seg slike feller i åkeren permanent, men i dag er  ikke disse tilgjengelige på markedet i Malawi, sier feltrådgiver Kachimbwi.

Sprøyting er et alternativ, men dette er utfordrende både fordi det medfører kostnader og fordi det må gjøres både på oversiden og undersiden av bladene.

– Tomater dyrkes hele året, men problemet forverres i tørkeperioder og regntiden, når sopp også blir et problem, noe som krever bruk av soppmidler.

– Dessuten bruker de fleste systemiske pesticider. Dette fører til at tomatene blir fulle av kjemikalier, noe som kan være skadelig både for helse og miljø. Det anbefales heller å rotere avlinger og unngå alternative vertplanter som mais og potet, da disse også blir påvirket, forklarer Mkumbira til bøndene.

Bruk av naturlige fiender som rovinsekter eller parasittvepser kan potensielt bidra til å kontrollere populasjonen, men det krever forskning på hva som faktisk fungerer.

Bøndene er enige om at de mangler informasjon og sier at de ønsker seg mer kunnskap og ressurser for å håndtere problemet.